Opp av asken

Blant mangfoldet av bøker som bugner over i landets bokhandlere denne høsten, har det kommet et nytt og litt annerledes tilskudd. Et alvorlig ansikt med et fast blikk dominerer bokomslaget. Med nesten selvlysende grønne bokstaver slår tittelen Narko-mann imot dem som måtte plukke opp boken – og de er det blitt mange av.

Den uvanlige utformingen av ordet «narkoman» er ikke tilfeldig. Forfatteren er rusfri, men kampen er ikke over.

En gang levde Trond Petter Dahl i en gapahuk uten sko på føttene, og brukte søppel for å varme kalde lemmer. Han er blitt gjenopplivet fra overdoser og selvmordsforsøk, banket andre og selv blitt banket opp, vært ut og inn av fengsel, og gjennomgått flerfoldige rusbehandlinger. Han har levd i fravær av seg selv.

– Da boken var ferdig skrevet, hadde jeg blitt veldig godt kjent med meg selv, sier 45-åringen.

– Ingen som ruser seg, tenker at de skal bli som de tunge narkomane man ser på gata, med hengende hoder. Av den typen som får barn til å spørre mamma og pappa om hvorfor man er sånn.

I begynnelsen

Trond vokste opp i både Ramfjord i Tromsø og i Skärhamn, sør i Sverige. På mange måter levde han som andre barn, med lopper i blodet, 80-tallets kasse-TV med Nintendo og en forkjærlighet for tegning. Men også med en tendens til å havne i slåsskamper med eldre gutter, begå ungdomskriminalitet og være drevet av en stor nysgjerrighet på godt og vondt. Som syttenåring ble nordlendingen tilbudt fire blå valium av en kamerat.

– Det gikk halvannet år før jeg prøvde noe mer, men jeg glemte aldri den gode følelsen som pillene ga meg, sier forfatteren.

– Hvorfor hadde ingen tilbudt meg dette før, tenkte jeg. For jeg hadde alltid følt at noe var galt inni meg, og det var grunnen til at jeg begynte med rus.

Hva problemene bunnet i, er et komplisert tema. Trond identifiserte seg så sterkt med sin far at når faren fikk problemer, fikk sønnen problemer.

45-åringen ønsker ikke å gå for mye inn i detaljene rundt oppveksten, som ellers er beskrevet i boken. Men han forteller at da moren tok ham med til psykolog, så håpet Trond å få bekreftet at han kanskje var gal.

– Da ville jeg i alle fall visst det. Men psykologen kunne jo ikke si noe sånt til meg, forteller Trond.

– Senere, med rusen, forsvant styggen på ryggen. Da ønsker man ikke å slutte.

Barføtt i gapahuk

Da Trond entrer begynnelsen av førtiårene, bor han i en gapahuk i Sandefjord, midt under pandemien. Han er blitt en tung narkoman, med magre 62 kilo på kroppen. Forsøket på å starte et nytt liv med kjæresten har munnet ut i nok et tilbakefall. Skoene er for små og gir stygge sår på føtter og ankler. Dermed går han omkring barføtt, med bandasjer fra byens feltpleie.

Nav-kontoret vil etter sigende ikke slippe ham inn fordi han er for aggressiv. Gjennom årene har Trond smuglet og solgt stoff, vært kriminell og voldelig. En kjenning av politiet som har vandret inn i fengsel, inn i rusbehandling.

– I mange år klarte jeg først å gå rundt med en fasade. Det kom da som et sjokk for familien at jeg ruset meg, forteller forfatteren.

– Jeg mistet meg selv. Hvem var jeg uten rusen? I flere år eksisterte jeg bare.

– Plages du med dårlig samvittighet?

– Å ja. Det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Jeg trodde jeg skulle klare å tilgi meg selv gjennom å skrive boka, og selv om jeg fikk jobbet mye med skyldfølelsen, har jeg likevel ikke klart det.

Èn er for mye, og tusen er ikke nok

Det har også vært mange lysglimt langs veien, som perioden flere år tidligere hvor han kunne drive eget treningssenter i Nordkjosbotn, og ikke minst da han møtte moren til datteren han en dag skulle få. Forelskelsen hjalp ham til å holde seg nykter en stund. Trond forteller at han sjeldent ruste seg de fire første årene av datterens liv, og at han ble tilbudt jobb i barnehagen hennes.

– Da jeg til slutt sprakk ordentlig, tenkte jeg allikevel at det skulle bli annerledes denne gangen, sier han.

– Men jeg har lært gjennom livet at én er for mye, og tusen er ikke nok. Jeg var forelsket i barnet mitt, men elsket også rusen. Da jeg fikk valget mellom familien og dopet, tok jeg en fire ukers kjempefest. Det fantes ingen returbillett.

Livet falt sammen, og mørke tanker spredte seg i hodet. Trond tenkte det var best for alle om han tok livet sitt.

– Hvordan havner man i et sånt tankemønster?

– Når jeg ikke klarte å være far for mitt eget barn, så tenkte jeg at jeg heller ikke var verdt livet, forteller Trond.

– Jeg følte at jeg skadet alle rundt meg, og forestilte meg at datteren min gråt seg i søvn. Det finnes mange narkomane som lar være å tenke på barna sine, fordi det er så smertefullt. Andre ruser seg så hardt at de kommer til å dø. Mange av overdosene i landet er gjort med vilje.

Vendepunkt

I sin kommunale bolig i Tromsø kjørte Trond et gram heroin inn i kroppen, men ble reddet av en anonym varsler, trolig en bekjent i rusmiljøet.

– Kjærligheten til barnet mitt gjorde at jeg ville leve, samtidig som følelsen av å ha sveket henne gjorde at jeg ikke ønsket å leve.

Forfatteren ønsker å leve for fullt i dag, selv om kampen ikke er over. Det er ikke mange måneder siden han gikk på en tredagerssprekk med valium.

– Men jeg har lært at man kan reise seg igjen, og at man ikke skal gi opp selv om man sprekker etter en god periode. Ta heller lærdom av det som skjedde.

Erfart lærdom er noe av det Trond ønsker å dele med leserne av boken Narko-mann. Over lengre tid delte han sin historie på Instagram, før noen av følgerne initierte en pengeinnsamling for å virkeliggjøre drømmen om bokutgivelse.

Forfatteren ønsker å nøste opp i trådene fra eget liv. På spørsmål om hva som ble vendepunktet, peker han på noe han tror er særdeles viktig for mennesker i aktiv rus.

– Det tok flere runder før jeg forstod at selve rusbehandlingen ikke ville gjøre meg plutselig frisk. Behandlingen gir meg derimot gode verktøy, som jeg kan bruke for å ta grep til å slutte. Det er en selv som må sørge for å slutte med rusen, og det er et arbeid som varer livet ut.

Blodårer kan sprekke

Det var under sin siste behandling, i 2024, at Trond skrev manuset til Narko-mann. Han tror ikke like mange hadde våget å prøve narkotika hvis de virkelig visste hva de forskjellige stoffene kan gjøre med et menneskes kropp og psyke.

– Da er det ikke så kult lenger. Når jeg holder foredrag med min livshistorie, blant annet for ungdommer, bedriver jeg ikke skremselspropaganda, men forteller om ting slik de er, sier forfatteren.

– Kokain, for eksempel, kan få blodårer til å sprekke. Jeg har vært med på å se en blodåre vandre, at vedkommende ligger på gulvet og skriker, og at hodet på ham må åpnes.

Han forteller at man som rusavhengig kan ende med å se verden på en fiendtlig måte, med et forgiftet sinn. Han har følt seg på utsiden av samfunnet, at han ikke hører til, og kjent på bitterheten som følger med i dragsuget.

– Det er lett å klage på omstendighetene, og på den måten rettferdiggjøre valgene man tar, i stedet for å selv ta ansvaret for situasjonen man er havnet i.

Mange rusavhengige forteller gjerne om virkelighetsflukt. For Trond har mye av rusen handlet om å kunne få til det han ønsker å gjøre.

– Med benzodiazepiner kunne jeg bytte ut usikkerhet og utrygghet med styrke og mot, og jeg kombinerte ulike stoffer etter hva jeg ønsket å få til. Men det var bare en løsning der og da.

Benzodiazepiner, også kjent som benzo, er et legemiddel som er ment for kortvarig bruk, og som er vanedannende. Ifølge Store Norske Leksikon brukte over 250 000 personer i Norge slike legemidler i 2018. Trond oppfordrer samfunnet til å være bevisst på risikoen for avhengighet av reseptbelagte legemidler som ikke er ment å brukes over lang tid.

– Man kan ta benzo mot angst, og så kan det ende med at man får angst på angst.

Fugl Føniks

Hvem er Trond Petter Dahl i dag? Han håper han er rettferdig og empatisk. Han har revmatisme og sterkt utviklet ADHD, men ser optimistisk på fremtiden og tiden han kan tilbringe sammen med datteren.

– Hvilke råd vil du gi til de som er pårørende for noen i aktiv rus?

– Start med å ta vare på deg selv og ikke legge for mye energi i å overbevise personen om å slutte. Han eller hun må ville det selv. For noen må det en dødsdom til før endringen skjer, eller kanskje en kjæreste som ikke vil leve med rusen, forteller han.

– Samtidig er det viktig at de som er pårørende, heier på den som er rusavhengig. Hvis man går i behandling, og ingen tar kontakt med deg, så forsvinner motivasjonen. Jeg har sett hvordan mange har mistet kontakten med sine nærmeste etter flere behandlingsrunder og sprekker.

Forfatteren forteller at når man endelig er blitt nykter, og det varer, er det noe virkelig vakkert, som en fugl Føniks opp av asken. Det er det han har prøvd å fange i maleriene sine.

– Jeg visste ikke at jeg hadde et talent for å male. Jeg var opptatt av rusen. Nå kan tårene flomme, og den man egentlig er, kommer frem igjen.

Trond har planer for fremtiden og skal flytte til mer fjerne strøk i Norges langstrakte land, hvor han kan fortsette å bygge opp livet på nytt, for å finne sinnsro, med naturen som nærmeste nabo.

– Hva slags tilbakemeldinger har du fått på boken?

– Det er blitt mange. Flere hundre. Noen er pårørende til andre, som takker for at de nå endelig forstår mer av barnet sitt. Også mennesker som jobber innen rus og psykiatri har hatt nytte av boka.

Forfatteren forteller at han har levd innovervendt i rusen. Nå ønsker han å leve utover, som en del av samfunnet han en gang følte seg skilt fra.

– Jeg svarer på hver melding jeg får fra mennesker som har lest boken. Det er viktig å være til stede.