Pynteblomstene ble til illeluktende te – og en farlig rus

I fjor høst fikk Oslopublikummet et innblikk i hovedstadens rushistorie gjennom =Oslospelet. Nå er det Bodøs tur. Filmen Heroinbyen forteller den nesten utrolige, men sanne historien om hvordan tørkede opiumsvalmuer, solgt lovlig over disk i byens blomsterbutikker, skapte en bølge av opioidavhengighet i nordlandsbyen på 1990-tallet. Ifølge politiet var det kanskje bare 10-12 heroinavhengige og langt flere som brukte amfetamin og hasj i Bodø da teen kom til byen. 

Rusen kom fra blomsterbutikken

Ryktene begynte å gå i Bodø: tørkede opiumsvalmuer kunne kokes til te og gi sterk og langvarig rus. Snart strømmet unge voksne til butikkene. Kundene kjøpte stadig flere blomsterbuketter. Ikke minst før helgene var det mange telefonbestillinger.

På hybler og i bokollektiver ble de tørre blomstene kokt til en illeluktende te. Resultatet var en billig og lett tilgjengelig opiumrus. Politiet sto maktesløse. Det var nemlig fullt lovlig å importere, kjøpe og selge tørkede opiumvalmuer.

Tidsvitnene forteller

Den sanne historien formidles i filmen gjennom tre tidsvitner fra rusmiljøet. Deres fortellinger og refleksjoner kryssklippes med dramatiserte scener spilt av nordnorske unge skuespillere, frivillige og personer fra dagens rusmiljø. 

Også tidligere politiansatte og medarbeidere fra Kirkens Bymisjon bidrar med sine erfaringer. Filmens rekonstruksjoner gir et levende bilde av bymiljøet slik det fremsto den gangen.

– Vi kokte valmuene gjerne i trykkoker. Rusen gikk rett i fletta. Den varte lenge og var ikke så vond å våkne fra. Det virket så uskyldig. Ingen sprøyter, røyking eller piller. Men abstinensene som kom etter hvert, var hinsides. Mye verre enn med heroin, forteller Roy Arnt Angler (64) til Rus & Samfunn.

Da vi møter ham, er han i ferd med å starte arbeidsdagen med å koste gatene i Bodø sentrum. Kirkens Bymisjon har vært «arbeidsgiveren» hans i mange år. 

Rocky og blomsterhandelen

Roy Arnt Angler – eller «Rocky» - har vært trommeslager i en rekke Bodø-band gjennom de siste femti årene. Han ble også en sentral aktør i distribusjonen av valmuene.

–Hvem kom på ideen med å koke blomstene? 

– Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Ingen vet. 

Men Rocky vet hva som skjedde da blomsterbutikkene sluttet med salget. 

–Butikkledelsen fikk kanskje dårlig samvittighet da de skjønte hva blomstene gikk til. Tross stor omsetningsøkning, sluttet de med salget. 

Men Rocky & co fant andre løsninger. Med en lyseblå Ford Transit stakk de på roadtrip til Narvik. Der ramlet de over en bestillingskatalog for blomsterbutikker. I listene med all verdens blomstertyper, fantes også de tørkede valmuene.  Kompisen til Rocky tok tak i telefonrøret i en telefonboks og bestilte de første kartongene, etterfulgt av store heiarop fra de andre gutta. Det ble ikke med dette ene kjøpet.  

Toglaster med tørkede blomster

Tog fra Trondheim ankom etter hvert med utallige kartonger fulle av tørkede blomster. Totalt håndterte Rocky og vennene store deler av de 1,4 tonnene som ble sendt nordover med jernbanen. I kjelleren der de bodde, pakket de om blomstene til mindre salgsbunter. 

Utenfor dannet det seg lange køer. Kundene fikk detaljerte forklaringer på hvordan dette skulle kokes. 

– Det ble mye jobb, mye penger og etter hvert et stort ansvar. Jeg har i lange tider hatt dårlig samvittighet. Folk ble opioidavhengige og fikk en skikkelig nedtur senere da salget stoppet opp, sier han.

Etter hvert forstod han de alvorlige konsekvensene. Han ble han mer restriktiv med hvem han solgte til. Flere musikervenner ville han ikke selge til. 

– I musikkverdenen var det mye rus. Slik har det alltid vært. Jeg tenker selv at det var musikken som gjorde at jeg begynte med rus. Jeg har spilt på trommer siden jeg var veldig liten. Bestemor kjøpte trommer til meg da dirigenten i musikkorpset hvisket til henne at jeg var god på trommene. 

Prisen ble høy

Konsekvensene av den store handelen ble omfattende, ikke minst da politiet fikk stoppet salget og det ble tørke.. 

Noen reiste til Oslo og utviklet heroinavhengighet. Andre fortsatte med heroin eller annen rus i Bodø. Flere opplevde alvorlige psykiske problemer, depresjoner og fikk selvmordstanker. Noen tok sitt eget liv. 

Ingen vet sikkert hvor mange som drakk teen. Hvor mange liv som gikk tapt i kjølvannet av valmuebølgen, er også usikkert. Tallene som sirkulerer, spriker for mye til å kunne gjengis eksakt. Men tidsvitnene forteller om mange begravelser. Én av begravelsene skildres i filmen.

Rockys kompanjong fikk en kortvarig straff for sin rolle. Han døde flere år senere av en overdose i Thailand.

– Jeg ble aldri selv tatt for det vi gjorde. Rett før politiet fikk hjemmel til å gripe inn, var jeg fullstendig utslitt. En venn tok meg med til Steigen - nabokommunen i nord - for en brutal, privat avrusning. Vi visste at noen av oss kom til å bli tatt. Vi visste bare ikke når, forteller Rocky.

Det tok nesten fire år før politiet fikk juridisk grunnlag for å slå ned på virksomheten.

Et annet politi

En av filmens mest interessante dimensjoner er skildringen av forholdet mellom politiet og rusmiljøet.

Publikum får se politifolk som spiller fotball med ungdommene utenfor politistasjonen. I en annen scene besøker politimenn Rocky mens teen kokes. Samtalene er preget av en bemerkelsesverdig gemyttlig tone.

Kontrasten til samtidige skildringer fra Oslo er slående. Mens =Oslospelet viser et langt mer konfronterende forhold mellom politi og de rusmiddelavhengige, framstår Bodø-politiet som tilbakeholdne og menneskelige.

Filmens intervjuer med datidens politimester Svein Sørmo understreker dette perspektivet. Han argumenterer for at rusproblemer først og fremst må være en oppgave for helsetjenesten, ikke for politiet. Han viser forståelse for at mennesker havner i rus av ulike årsaker, og at de trenger hjelp fremfor straff.

Den humane tankegangen ligger som en undertone gjennom hele filmen. 

Musikken åpner døren

Også filmmusikken bygger opp under dette perspektivet.

Under de tre premierevisningene i Stormen konserthus 10., 11. og 12. juni ble filmen ledsaget av levende musikk. Arktisk Filharmoni og bandet ELSK framførte filmusikken fra scenen under lerretet. Bruken av de lokale musikerne ga en ekstra fellesskapsfølelse. 

Etter lang applaus avsluttet musikerne med sangen «Velkommen inn». Sangen fungerer som en slags musikalsk oppsummering av filmens grunnstemning: et fellesskap med både varme, tilhørighet og omsorg – men samtidig en stemning som kan lede mennesker inn i et rusmiljø med tragiske konsekvenser.

Det er denne dobbeltheten som gjør Heroinbyen - i likhet med =Oslospelet - til mer enn en fortelling om rus. Filmen er også en historie om vennskap, utenforskap, omsorg og menneskene som ble igjen da opiumbølgen hadde lagt seg. 

Gikk under radaren

Inne i Stormen konserthus overhørte Rus & Samfunns utsendte diskusjoner om hvordan alt dette kunne skje. Folk som åpenbart hadde bodd i byen på det tidspunktet, visste ikke om situasjonen.  

– Vi antar at pårørende til mennesker som gikk under for rus, utviklet psykiske problemer eller tok sitt eget liv, kan få satt noen puslespillbrikker på plass etter å ha sett filmen, sier produsent, musiker og komponist Chris Slettvoll. 

Slettvoll er for ung til å ha opplevd forholdene i Bodø på 90-tallet, men han har et nært forhold til rusmiljøet via jobben i Kirkens Bymisjon og etter lang fartstid i musikkbransjen. 

– Det var ikke før i 2016-17 jeg hørte om at dette ble snakket om rundt bordet i Kirkens Bymisjon. Hverken foreldrene eller lærerne mine hadde hørt om det.  

Slettvoll er opptatt av å ta vare på både publikum, tidsvitnene og pårørende som er igjen etter den tragiske historien i Bodø. 
Kontaktinfo om hjelpeinstanser var en selvfølgelig del av teksten som rullet over filmlerretet før publikum kunne vandre ut i midnattssola. 

(Filmen vil bli vist i Norge og på filmfestivaler i tiden fremover. Når og hvor er fortsatt usikkert. Musikken til filmen ligger allerede ute på Spotify og andre strømmekilder)