Rusfri og mamma: — Skulle gjerne fortalt hele verden hvor stolt jeg er

— Her er han, han som lå i magen, er han ikke fin?

Lise viser stolt fram en liten, smilende gutt. Han har nettopp blitt to år. Sist vi så henne var det sju uker til hun skulle føde. Da bodde hun på Borgestadklinikken, redd for tilbakefall og for at hun ikke ville strekke til som mor.

Nå bor Lise med kjæresten Erik og lille Sander i en romslig leilighet nær fjorden et par timer fra Oslo.

Lise er midt i 30-åra, Erik noen år eldre. Lise, Erik og Sander er ikke deres virkelige navn. Den lille familien forsøker å starte et nytt liv uten å fortelle om livet de har levd.

— Jeg skulle gjerne fortalt hele verden hvor stolt jeg er. For Sanders skyld har vi bestemt oss for å tie, sier Lise.

Varmt gjensyn

Jordmor Elisabeth Skreosen fra Blå Kors Borgestadklinikken i Skien har også kommet. Hun besøker jevnlig de små familiene etter at de flytter fra klinikken. Møtene kan være nedslående. Dette gjensynet er varmt. Elisabeth og Lise fikk et spesielt forhold mens Lise var innlagt.

— En fantastisk støtte. Uten henne vet jeg ikke hvordan det ville gått, sier Lise.

Alle svangerskap på Borgestadklinikken er risikosvangerskap. Jordmors jobb er å passe på det ufødte barnet. Det innebærer fortrolighet og nærhet, men også vanskelige samtaler, til tider utskjelling. For ikke alle kommer frivillig. Noen er lagt inn etter paragraf 10-3 i helse- og omsorgstjenesteloven, den såkalte tvangsparagrafen.

— Endel er sinte og fortvilte, mange er i dårlig forfatning, sier Elisabeth Skreosen.

Jodmor tar seg god tid med kvinnene. Mange har vært utsatt for vold og misbruk. Bare tanken på å føde kan føles uutholdelig.

Forelsket i parken

Lise og Erik traff hverandre tilfeldig i en park i Oslo. De var der med hver sin gjeng og kom i snakk. Han var pågående, hun skeptisk, men de oppdaget raskt at de hadde ganske lik bakgrunn. Begge hadde blant annet vært fosterbarn. Etter tre uker var de kjærester, og bare noen uker senere oppdaget Lise at hun var gravid. Begge fikk sjokk.

— Jeg trodde ikke at jeg kunne bli gravid, sier hun.

Lise hadde klart å bli rusfri like før, men var langt nede psykisk.

— Jeg drev med selvskading og ville egentlig bare dø, sier hun.

Forelskelsen endret situasjonen. Lise søkte hjelp i psykiatrien, sluttet å kutte seg og ble bedre. Erik tok også tak. Etter krav fra Lise klarte han også å slutte med rus. Han fikk seg også jobb. Og begge ville ha barnet. Da Lise hørte om tilbudet ved Borgestadklinikken, søkte hun plass med en gang.

— Jeg var så redd for å gjenta familiehistorien min, sier hun.

Fire generasjoner rus

Lises oldefar drakk. Besteforeldrene både drakk og ruset seg, og det samme gjorde foreldrene hennes. Lise ble tatt fra moren da hun var fire år og kom i fosterhjem ca ett år senere. Da fostermoren døde, fikk Lise en knekk. Hun begynte å vanke med feil folk og fikk skikkelig smaken på rus. Da hun ble rusfri, trengte hun hjelp og støtte.

— Den hjelpen fikk jeg på Borgestad, sier hun.

Mens magen vokste, var hun bekymret. Hadde rusen gjort henne følelseskald? Var hun blitt så sløv at barnevernet ville ta barnet? Lise tok notater, snakket med jordmor og laget sjekklister om barn og barnestell.

— Jeg ville være så forberedt som mulig, sier hun.

Måtte lære kjærlighet

Mens Lise bodde i «rugekassa» på Borgestad, jobbet Erik langt unna. I ettertid ser de at avstanden gjorde dem godt.

— Jeg var tidligere i et destruktivt forhold hvor jeg ble mishandlet og misbrukt. Jeg måtte lære meg å bli elsket, sier Lise.

Erik tror han har hatt separasjonsangst bestandig.

— Det har gjort meg klamrende i forhold, sier han.

Han trengte å øve seg på å være alene. Hun måtte våge å tro på kjærligheten. På Borgestad lærte de at de egentlig var ganske like, men hadde ulik måte å vise kjærlighet på.

— Vi har det stadig bedre. Jeg kan si rett ut til ham hva jeg mener, sure tanker og glade tanker. Han tåler det, sier hun.

Å være mor kom naturlig

Kvinnene fra Borgestad føder på Skien sykehus. Etter oppholdet  kommer noen tilbake en periode på Borgestadklinikken, andre flytter til mødrehjem. Lises fødsel var lang og endte med keisersnitt. Både før og under fødselen var hun redd for ikke å ha de riktige følelsene.

— Jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. Med det samme jeg fikk ham på brystet kom morsfølelsen, sier hun.

— Og jeg er full av gode følelser, det bobler i meg hele tida.

Ensomme familier

Lise viser rundt i den skinnende rene leiligheten. Det er knapt en måned siden de flyttet inn. Eriks fosterforeldre bor i nærheten, ellers kjenner de ingen i nabolaget. Å nærme seg noen er ikke lett. Hva skal man si? Den ene gangen Lise røpet at hun hadde vært borte i rus, følte hun seg dømt.

— Jeg sa det i et miljø jeg trodde var trygt, men alle bare glodde på meg. Det var veldig vondt, sier hun.

Elisabeth Skreosen kjenner problemstillingen. Parene hun besøker tør ikke snakke om fortida.

— Familiene strever med å få nettverk og er ofte ensomme, sier hun.

Da Lise og en annen mor oppdaget at de hadde en felles bekjent, ønsket Lise å unngå temaet. Men det uunngåelige spørsmålet kom: «Hvor kjenner du henne fra»?

— Jeg ble helt satt ut. Jeg kunne jo ikke si at vi hadde vært på Borgestad sammen, sier hun.

Langsomt skaper hun og Erik et nytt liv.  Han har fått en venn på jobben, hun har blitt kjent med en annen mor som hun skjønner har sine utfordringer.

— Vi snakker ikke om det, det ligger mellom linjene. Vi liker hverandre. Det er en god begynnelse. Resten kan komme etterhvert, sier hun.

Må ned i det svarte hølet

Før Erik begynte med rus gikk han på BI og på lærerhøyskolen. Han hadde hus, jobb, samboer og sønn.

— Før jeg fylte 30  tjente jeg halvannen million i året. Så røyk forholdet. Da raknet alt, forteller han.

Erik mistet kontakten med sønnen og begynte med rus og kriminalitet. De neste årene tilbragte han på gata, i fengsel, på sofa hos venner og på rusinstitusjon.

— I rusbehandling var standardsvaret mitt «det går greit». Men det gjorde jo ikke det. Jeg måtte ned i det svarte hølet, ta følelsene på alvor. «Jeg fikser det, jeg trenger ikke hjelp», den holdningen er jeg ferdig med, sier han.

Russuget borte

Lise nikker.

— For å bli rusfri må du gi full gass. Ellers kan du like godt la være, sier hun.

Russuget er borte hos begge.  

— I rusmiljøet var rus det trygge. Nå er det dette som er det trygge, sier Erik.

Lise har fått tilbake lappen og ikke bare det: -Barnevernet trakk seg ut et og et halvt år tidligere enn planlagt og ruskonsulenten sier at jeg ikke trenger ham lenger, sier hun.

Endel mødre sprekker

Endel av mødrene fra Borgestad faller tilbake til rus og mister omsorgen.

— Jeg snakket med en mor i går. De hadde tatt barnet hennes dagen før. Hun ringte for å si at hun hadde klart natten uten rus, forteller Elisabeth Skreosen.

Lise fikk en nær venninne på Borgestadklinikken. Sammen gledet de seg til å bli mødre. Venninnen sto ikke løpet ut. Barnefaren har overtatt omsorgen. Lise tar det tungt.

— Jeg grein da jeg hørte det. Jeg skulle så gjerne vært der for henne, trøstet og hjulpet, men jeg kan ikke. Jeg kan ikke ha kontakt med folk som ruser seg. Det er vondt, men jeg må tenke på Sander, sier hun.

Skader og abstinens

Noen av de gravide må avruses mens de er innlagt. Andre har ikke opplyst om omfanget av rus tidlig i svangerskapet.

— Vi ser dessverre endel skader og abstinens hos de nyfødte. Jeg kan aldri vite hvor mye rus et foster har vært utsatt for, sier jordmor Skreosen.

Abstinens ses ofte ikke før dag fire eller fem, derfor blir kvinnene lenger enn normalt på sykehuset.

— Babyene til LAR-pasientene har jevnt over abstinens, men noe mindre dersom mor har brukt subutex fremfor metadon, sier Skreosen.

Foreldrene til barn med abstinens oppfordres til å ha babyen på brystet døgnet rundt.

— Det er utrolig hva nærkontakt betyr for et nyfødt barn. Behandlingstiden for abstinens kan reduseres med mange døgn, sier hun.

Mangler tall

Hvor mange barn som fødes med skader som følge av rus- og legemiddelbruk i svangerskapet, finnes ikke eksakte tall på. Ifølge Legeforeningen (2020) fødes rundt 60-100 barn med Føtalt alkoholsyndrom (FAS) hvert år og 600-1200 barn med alkoholrelaterte fosterskader, såkalt FAS. Rus i svangerskapet kan gi misdannelser ved fødsel, men skadene kan også vise seg senere i livet.

— Ofte ser man det først når barnet kommer i barnehagen og på skolen, sier Skreosen.

Flere kommer frivillig

De siste årene har det vært en nedgang i tvangsinnleggelser av gravide. Fra 2025 skal tvang brukes enda mindre og færre behandlingssteder ta inn gravide etter tvangsparagrafen. Borgestad skal fra nyttår ikke lenger ha tvangsinnlagte, som i dag utgjør 40 prosent av de innlagte. Behandlingsbehovet skal dekkes gjennom polikliniske og ambulante tjenester, ifølge Helse Sør-Øst sin behovsvurdering  for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) 2025-2031.

 Skreosen er redd flere gravide vil ruse seg uten å bli oppdaget.

— Gravide og rus burde kartlegges bedre, for eksempel gjennom langtidsblodprøver som viser inntak av alkohol. Jeg er redd vi kommer til å se flere skader hos nyfødte de kommende årene, sier hun.

Ikke skyfritt

Lise og Erik nyter livet som småbarnsforeldre, men årene med rus og kriminalitet har gitt høy gjeld.

— Gjelda er det siste skjelettet i skapet. Erik er mer plaget av det enn meg, sier Lise.

Eriks verste scenario er at Sander ikke skal få være med på ting fordi de har dårlig råd. Tanken gjør ham deprimert. Både han og Lise har mørke dager.

— Men vi kommer gjennom dem.  Vi balanserer hverandre. Vi er ikke langt nede samtidig, sier hun.

Erik nærmer seg en gjeldsordning. Når den er på plass, skal de gå løs på hennes økonomi.

— Det kommer til å gå bra. Erik har fast jobb. Om noen år er vi gjeldfrie, sier hun.

Drømmer og håp

For øyeblikket er Lise mamma på heltid. Sammen med Sander vandrer hun i skogen, er på lekeplassen, svømmer og går i åpen barnehage. At hun er uføretrygdet, tenker hun ikke så mye på. Til høsten begynner Sander i vanlig barnehage. Hva da? Vil hun bli ensom? Hun savner å stelle hester. Hun var hestejente i tenårene. Kanskje en av gårdene i nærheten trenger hjelp i stallen?

— Jeg er optimist. Det må være noen der ute som har bruk for meg, sier hun.

 Jordmor er stolt av den lille familien. Besøk som dette gir håp.

— Men det er Lise og Erik som har gjort jobben, ikke jeg, sier hun.

Lise kan nesten ikke fatte hvordan ting kan snu.

— For tre år siden var jeg klar for å dø. Nå elsker jeg livet mitt. Alt har falt på plass.