Slipp meg fri – veien tilbake til livet

Det er en klar novemberdag, og solen skinner fra skyfri himmel. Et isende snev av vinter i luften får tenner å klapre og skuldre til å heises opp. Ute på trappen foran Deichmanske smiler to mennesker tappert mot fotografen. Det er Angelika Kjos og Atle Austad, hennes psykolog gjennom syv år.

Angelica forteller til Rus og Samfunn at hun gjennom hele oppveksten ble utsatt for vold og grove overgrep. Blant annet av sin egen stefar.

Nå har hun og Austad skrevet en bok, der de uten filter forteller om veien hennes, fra å være et misbrukt og rusavhengig barn, til å bli en sterk og moden kvinne og mor. Og om terapiprosessen som hjalp henne dit.

Det har vært en lang vei å gå. Ofte umulig. Mange ganger har Angelica vært klar for å gi opp. Hun har en sterk vilje til å leve, men livet har testet grensene for det mulige. Og mange av dem som kunne ha hjulpet henne, har ofte gjort det motsatte. Men ikke Austad.

– Med en dobbel diagnose, som jeg har, faller du ofte mellom to stoler. Psykiatrien vil ikke ta deg inn fordi du har en rusavhengighet, og rusinstitusjonene vil ikke ha deg fordi du har en psykiatrisk diagnose, sier hun. Jeg ble en uønsket kasteball i systemet allerede som barn.

En liten jente i ballerinaklær som danset

Nå jobber Angelica på høygir for at andre skal få slippe de samme erfaringene.

– Jeg følte at jeg var ferdig med terapien og ville skrive en bok om prosessen for å kunne hjelpe andre. For å si noe om verdien av å gå i terapi.

Hun understreker at det tar lang tid. Det er tunge prosesser. For hennes del har det mye handlet om å sette grenser, ta regien over seg selv, lære seg å si stopp. Lære seg å sette ord på følelser.

– Da jeg var barn fikk jeg ikke lov til å vise følelser, forklarer hun. Da ble jeg straffet. Hardt. Da jeg var ni år og ble solgt, og påført rusavhengigheten, ble rusen mitt verktøy. Det fulgte meg i elleve år. Terapien med Atle har mye dreid seg om å tørre å kjenne på følelser, uten å flykte inn i rusen. Og det har vært enormt krevende.

– Jeg mener at folk skal få hjelp til å bli den de egentlig er, kommenterer Austad. Og jeg så at blant alle sårbarhetene i Angelica, de som ga meg en lyst til å putte henne i lomma og passe på henne, var det også en «guts» og en kraft der.

Angelica smiler.

– Alle de gangene jeg ble mishandlet og forsøkt drept, var det som om jeg gikk ut av meg selv. Jeg så en liten jente med ballerinaklær som danset. Og det bildet har gitt meg håp gjennom livet, sier hun.

Gjennom terapien med Atle fant hun frem til noe hun kunne holde fast i. Uansett hvor tøft livet var så fikk hun lov til å fortelle Atle.

– Og han tålte det, sier hun.

Voldtatt og mishandlet av tre menn

Angelica bodde på en barneverninstitusjon til hun var atten år. Der hadde hun omgivelser som var støttende. Austad og hun hadde søkt om at hun skulle få bli der lenger. Men midt i sommerferien, da psykologen var i utlandet kom beskjeden: Hun skulle ut. Og plutselig sto hun på gaten uten et sted å bo.

– Alt vi hadde jobbet for raknet, skyter Austad inn. Angelica hadde ingen sted å bo. I perioder sov hun på gaten. Hun måtte ruse seg for å tåle natten, siden hun var livredd. Hun levde under politibeskyttelse, med drapstrusler fra familiemedlemmer og folk fra deres nettverk. Og politiet hadde advart barnevernsinstitusjonen mot å flytte henne til Oslo.

– De ga meg en hybel. Midt i byen som politiet hadde frarådet meg å flytte til. Den hadde en dør man enkelt kunne sparke inn. Og det gjorde de. En natt brøt seg tre menn seg inn. De mishandlet og voldtok meg, og det var så vidt jeg overlevde.

«Det var en kjærlig hilsen fra stefaren min», skriver Angelica i boken.

Det ble dråpen for Angelica. Hun prøvde å ta livet sitt, men Austad fikk henne akuttinnlagt i en lukket psykiatrisk avdeling. Der ble hun i to år.

Som erklært noenlunde livsdyktig fikk hun så en leilighet i en omsorgsbolig.

– Jeg ble sendt til den verste omsorgsboligen, hvor beboerene var svært dårlige.

– Man trenger et løft. Man trenger å ha det trivelig rundt seg. Man trenger å jobbe med å få seg et nytt nettverk. Et som ikke dreier seg om det destruktive rusmiljøet. De bruker så mye penger på behandling, og så blir man sluppet rett ut i ingenting. Uten oppfølging. Det kan neppe være samfunnsøkonomisk lønnsomt, sier Angelica.

Et umulig valg

En mann fra rusnettverket til Angelica, satte en sprøyte i lysken på henne, og voldtok henne. Det førte til at hun ble gravid. Akuttmottaket ga henne et valg. «For at vi skal dempe heroinabstinensene dine, er du nødt til å ta abort. Ellers må du i tvangsbehandling i ni måneder, og så kommer barnevernet og henter barnet ditt».

– Da følte jeg at jeg ikke hadde noe valg, sier Angelica. Og det verste var at legene måtte sitte og se på at jeg førte pillen inn i skjeden, for å forsikre seg om at jeg hadde tatt aborten.

Må lytte til den man skal hjelpe

Heldigvis hadde Angelica nå fått en sterk pårørende i «englemamma» Kari Kjønaas Kjos. Hun gikk veien sammen med Angelica, og fulgte henne slik at hun fikk en rusbehandlingsplass, Men ikke alle har så resurssterke pårørende.

– Jeg opplever at ikke alle innen det offentlige tar et helhetlig ansvar for den som har et problem. Man kan ikke skille på rus og psykiske problemer. Man må jobbe med alt det som ligger bak. Ellers vil det gå gærent, sier hun.

Hun mener behandlere må jobbe sammen tverrfaglig og ta ansvaret i felleskap. Når en ruskonsulent kommer inn og skal kartlegge, må hun/han ha like god kunnskap om både rus og psykiatri, slik at pasienten får den hjelpen den trenger.

– Behandlere bør lytte til den de skal hjelpe, sier Angelica. Og det er viktig ikke å  sykeliggjøre.

Hun forteller at hun selv ønsket å trappe ned og bli medikamentfri, men ble sterkt frarådet det av legene.

– Vi må se på mennesket og årsaken til rusen, sier hun. Tørre å spørre hva som ligger bak, og tåle svarene og stå gjennom hele behandlingsløpet. Og gi de trygge rammene, og den støtte som pasienten trenger for å trappe ned.

Viktig å bli rusfri først

Psykolog Austad mener at man først må fokusere på å gjøre pasienten rusfri. Først da kan man jobbe med traumene bak. Og kjenne at pasienten tåler å bearbeide dem uten rus. Derfor er samarbeidet mellom rusomsorg og psykiatri så viktig.

– Jeg synes også ofte folk har for kort tid i rusbehandling. Det er fort gjort å falle tilbake i rusen, når ting begynner å bli vanskelige. Hadde alt vært på plass fra da Angelica var på barnevernsinstitusjonen, så tror jeg vi hadde klart å bli ferdige med terapien på tre år. Nå holdt vi på over det dobbelte, sier Austad. Han tror det skyldes alle gangene Angelica måtte flytte, og alt som skjedde i kjølvannet av det.

Austad er overbevist om at samfunnet hadde tjent på å ha et bedre rammeverk rundt pasientene. Angelica er enig. Hun mener at man må kartlegge tilbudene som finnes i dag og lage en brukerhåndbok. Følge opp alle behandlingssteder i Norge, og se hva som funker og ikke funker. Og skape et system som tar høyde for å skreddersy behandlingen til hver enkelt pasient.

Tid istedenfor medisin

– Det er mange i rusfeltet og psykiatrien som har store hjerter, og som står på for pasientene, sier Angelica. Men jeg kunne ønske at flere våget å møte – og tåle disse menneskene, og det de bærer med seg. Og ha en forståelse for at ting tar tid. Man er nødt til å bli møtt der man er, og ikke der hvor systemet ønsker at man skal være.

Bok: Slipp meg fri av Angelica Kjos og Atle Austad, om terapien etter seksuelle overgrep og vold. Cappelen Damm.

Angelicas foredrag kan bookes her