Sondre gikk fra å være en etterlatt venn til selv å dø av en overdose

Sondre var aldri en del av et rusmiljø. Likevel mistet han to kamerater han hadde møtt i ulike sammenhenger. Begge døde av en rusrelaterte årsaker, med ett års mellomrom. 

Sondre ble en etterlatt venn som ikke hadde noe sted å gå med alt han tenkte på. Når sorgen la seg oppå ettervirkningene av blind vold i hjembyen noen år tidligere, ble det for mye for den unge mannen. 

– Det var da det eskalerte. Etter hvert ble det ikke bare litt uskyldig hasj som han hadde brukt innimellom som tenåring. Nå ble det flere illegale rusmidler. Tabletter og snorting, men aldri sprøyter. Behovet for rusmidler var ikke der hele tiden, men ble større da livet ble som aller vanskeligst, forteller moren, Camilla Birkeland (47).

Den 22-årige sønnen bodde fortsatt hjemme, men etter hvert klarte han ikke lenger å holde på jobben.

– For noen kommer rusen først, og så psykiatrien. For Sondre var det omvendt.

Utskrevet fredag - døde lørdag

Våren 2022 var han innlagt på en rusavdeling, men sprakk og ble utskrevet en fredag. Et rom på et hospits ble ordnet for helgen. Planen var videre flytting til en kommunal bolig på mandagen. 

Camilla hadde nådd en grense. Sondre kunne ikke lenger bo hjemme.

Men lørdag kveld ble han funnet død. Sondre gikk fra å være en etterlatt til selv å dø av en overdose. Samtidig gikk familien hans fra å være bekymrede pårørende til å bli sørgende etterlatte i sjokk. Mor og far, bror, besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Nå var det de som skulle håndtere det mest dramatiske som hadde skjedd i deres liv. 

Ikke mye hjelp i hjelpeapparatet

Dessverre var ikke hjelpeapparatet til særlig hjelp. En prest Camilla oppfattet som lite omsorgsfull, kom med dødsbudskapet. På en liten, avrevet lapp skrev presten ned telefonnummeret til politiet.

«Dit kan du ringe på mandag», sa presten. «Men hva gjør vi akkurat nå?» spurte Camilla, uten å få noe nytt svar.

På søndag kveld ringte mannen til Camilla til Livskrisehjelpen i Bergen. Han var bekymret for ektefellen. Selv husker hun ikke hva samtalen gikk ut på. Det meste av det som skjedde disse vårdagene i 2022, forsvant i et svart hull.  

– Livet var for dramatisk til at hjernen klarer å huske.

Behovet for å vite

Camilla og familien oppsøkte etter hvert politiet, legevakten og andre steder Sondre hadde vært den siste tiden. De ønsket å få vite mer om hva han hadde vært gjennom. Det tok tid og krefter. Informasjonen måtte de selv kjempe for å få. Dialogen de ble møtt med, var ikke det Camilla trengte.

– Politiet ga beskjed om at vi ikke måtte tenke så mye på dette, at vi måtte gå videre. Det er ikke slik det fungerer.

Hun sendte en klage til politisjefen i Bergen og fikk raskt en beklagelse.

Noen de virkelig ikke trengte å klage på, var de som jobbet på begravelsesbyrået og presten i begravelsen.

– De var støttende, nesten som en psykolog, forteller Camilla.

Vendepunktet

Etter en og en halv måned hadde Camilla kjempet seg tilbake til jobben som kjøkkenmedarbeider på storkjøkkenet på Haukeland universitetssykehus. Men sorgen var fortsatt der. Det samme var alle spørsmålene om hva hun kunne ha gjort annerledes.

Det var nå Camillas foreldre oppdaget en liten annonse i Bergens Tidende. Bergen kommune skulle starte opp en etterlattkafé for mennesker som hadde mistet noen i rusrelatert død.

Begge foreldrene til Camilla gikk på det første møtet. Så ble Camilla med. Først nå ble familien henvist til kriseteamet i kommunen. Det var da gått syv måneder siden Sondre døde. 

– Kriseteamet sa at det var lite de kunne gjøre for oss, ettersom vi allerede hadde gjort det meste av det de ville råde oss til, forteller Camilla.

Siden har hun gått på Etterlattkaféen nesten hver måned – i nærmere fire år. Dette vendepunktet har vært helt avgjørende for der familien står i dag. 

Hele pakken er like viktig

Ideen til Etterlattkafeen i Bergen fikk Susanne Trønnes i 2021. Da hun var leder for overdoseteamet i Vestlandsbyen.

Hun så behovet gjennom jobben; de etterlatte etter rusrelatert død fikk ikke den hjelpen de trengte. De var og er hennes hjertebarn – kanskje ikke tilfeldig, ettersom hun selv mistet broren sin i en rusrelatert hendelse. Da var Susanne en tenåring som visste at broren eksperimenterte med rusmidler.

– Jeg fikk beskjed av foreldrene mine at det ikke skulle snakkes om. Offisielt skulle det bare være en ulykke. Profesjonell hjelp fikk vi ikke, forteller Susanne.

Hun er glad for at foreldrene senere åpnet opp for hva som hadde skjedd. Åpenhet er riktig, mener hun. Men fortsatt vanskelig.

I dag er Susanne leder for Mottaks- og oppfølgingssenteret på Nesttun. Der tilbys sosialfaglig oppfølging og helsetjenester til rusmiddelavhengige, samt et sosialt fellesskap med måltider og mulighet for aktivitet på huset. I fellesrommet henger det en lapp om Etterlattkafé den første onsdagen i hver måned. 

– Dessverre ser vi at brukerne våre ikke kommer på Etterlattkaféen. Det handler nok om flere ting, for eksempel selvstigmatisering og praktiske vansker med å planlegge og følge opp. Men her på huset snakker vi stadig om det å være etterlatt.

Mange har mistet noen i overdose eller annen uventet død, en venn eller kjæreste. 

– I denne gruppen passer det bedre med ad hoc-samtaler for eksempel på overdosedagen, før jul eller ved bursdagene til de som er døde. 

Et sted å komme uten å binde seg

Etterlattkaféen er et månedlig samlingspunkt for alle som har mistet noen i rusrelatert død; venner, partnere, naboer, kollegaer eller familiemedlemmer. Oftest starter kvelden med et innlegg fra for eksempel en sorgforsker, politiet, et begravelsesbyrå, en psykolog eller en musikkterapeut.

Deretter er det kaffe og fri samtale rundt bordene. Alt er gratis og uformelt.

– Vi ser dessverre lite av etterlatte etter alkoholrelaterte skader. Det vanligste er blandingsmisbruk av ulike illegale rusmidler. Det er mest kvinner, gjerne mødre, bestemødre eller søstre som kommer. Noen har vært pårørende i årevis, andre bare i kortere perioder. 

Hvor er mennene?

Mennene har de vanskeligheter med å nå. Susanne tror menn kanskje trenger noe annet.

– En turgruppe, for eksempel. Det å sitte rundt et bord for å dele, kan bli for vanskelig. 

Vanligvis kommer rundt ti deltakere, altså bare en liten brøkdel av de etterlatte i Vestlandsbyen. Mellom 20 og 40 mennesker dør årlig av overdose i byen. Mange flere dør av alkoholrelaterte skader. Noen vet kanskje ikke engang om at tilbudet finnes.

– I oppstarten brukte vi 80.000 kroner på å informere om tilbudet, blant annet gjennom en annonse i Bergens Tidende. Pengene kom fra Helsedirektoratet som en engangsbevilgning. Det har vi ikke råd til å fortsette med. Vi trenger blest. Samtidig ser vi at det er vanskelig å få for eksempel journalister til å skrive uten at enkeltpersoner skal stå fram. 

Susanne synes de skal få slippe dét. Det er fortsatt en påkjenning å stå frem, også i 2026. Stigmaet er fortsatt der. 

Hjelper seg selv og andre ved å engasjere seg

Camilla synes det er meningsfullt å være åpen og kjempe for bedre behandling av de rusavhengige og mindre stigma for mennesker med rusproblemer, deres pårørende og etterlatte. Nå engasjerer hun seg også i Landsforeningen for etterlatte ved rus. 

– Det blir stille fra andre i nettverkene våre når årene går etter dødsfallene. For meg og mor har det vært avgjørende å kunne fortsette å dele det man bærer på med folk som har noe av den samme erfaringen. Andre kan oppleve det som tungt å høre andres historier. 

En av fordelene med kaféen er at man ikke binder seg til et lengre opplegg. Man kan bare komme innom eller si ja til en forsamtale først. 

Alle de nære samtalene og den unike omsorgen vi har for hverandre, er viktig

For Camilla er kafeen hver første onsdag i måneden, så viktig at hun har fått fri alle onsdager i jobbturnusen. Hun tror hun for alltid vil ha behov for å delta.

– Alle de nære samtalene og den unike omsorgen vi har for hverandre, er viktig. Noe slikt har jeg aldri opplevd før. Og så er det veldig gode ansatte via kommunen, som Susanne, for eksempel. Hvis noen av deltakerne har det spesielt vanskelig, er det godt å vite at vi har erfarne helsearbeidere som kan hjelpe.

Også innleggene har vært viktige.

– Nye deltakere burde få høre alt det vi har fått høre. Det blir ikke bare ensrettet informasjon, men diskusjon om hvordan ting fungerer fra alles synsvinkel.

Nå har deltagerne ønsket at Gades institutt som gjør rettsmedisinske undersøkelser, skal komme. Deltagerne på kafeen ønsker å få svar på ting som skjedde da deres kjære døde.

Deltagerne samles også utenfor kaféen

Camilla har kontakt med flere av de faste deltakerne også utenom kafékveldene. Det kan være på overdosedagen, andre minnemarkeringer eller når hun følger Brann gatelag –fotballaget for personer som sliter med eller har slitt med rusavhengighet. En felles Facebook-gruppe gjør det enkelt å holde kontakten.

Morfaren til Sondre var med på kaféen et par ganger. Han opplevde det ikke like positivt som kvinnene i storfamilien. Å sitte rundt et bord og dele sorgen føltes ikke riktig, verken for ham, mannen til Camilla eller den gjenlevende sønnen deres.

 Mennene har sine egne måter å komme seg videre på. Men de er glade for at moren og mormoren til Sondre deltar.

– De ser at vi får det bedre, og da har også de det bedre, forteller Camilla.

Vil gjerne høre hva mennene vil ha

Susanne Trønnes vil gjerne komme i kontakt med menn som ønsker et eget tilbud.

–Tilbudet er nesten gratis å drive. Det er kun avspaseringstimer for de ansatte og penger til kaffe som koster. De som har holdt innleggene har ikke fått honorarer. Vi har ingen leiekostnader ettersom det er kommunens lokaler vi benytter.  

Susanne vil gjerne utvide og/eller tilpasse kafeen til andre grupper. En representant fra de etterlatte var med da de planla kafeen i 2021. Nå vil de gjerne ha med menn som kan fortelle om sine behov og ønsker.