Spillhuset – en foregangsmodell i Norge

Det er fredag kveld på Spillhuset i Bærum. En håndfull gamere sitter i et gråmalt rom med blikket festet på skjermen foran seg. Mens andre ungdommer i Bærum tar helgas første pils, er drivstoffet på Spillhuset brus og en boks pepperkaker på deling.

Spiller sammen

– Det er enten å være her eller sitte alene hjemme og spille. Jeg er ikke noen «festeperson», sier Jonas Toften (18), konsentrert over spillet Overwatch.

I stedet for å spille hjemme på rommet sitt mot noen han ikke ser, spiller Jonas mot Ole-Marius (15) i samme rom. De har kontakt på øret og sitter så nær hverandre at de kan vinke. Jonas drev før med fekting, men synes det ble for alvorlig og ambisiøst. Nå er hovedinteressen spilling. Så lenge han møter venner og går på skolen, får han lov av foreldrene til å spille mye.

Jonas og Ole-Marius gjør det samme som 96 prosent av alle norske gutter mellom 9 og 18 år. De spiller dataspill. 63 prosent av jentene i samme alder er opptatt av gaming, og interessen daler med alderen, ifølge Medietilsynets «Barn og medier-undersøkelsen» fra 2018. De fleste på Spilllhuset er gutter. Jentene kommer hvis det er en event, ifølge guttene.

Fikk ikke kontakt

Huset i Bærum støttes av kommunen, men driftes av ungdommene selv, som en frivillig organisasjon. Aarvåg-Amundsen er kommunens veileder i huset, som nå er et fritidstilbud til alle barn og unge i distriktet to-tre ganger i uka. Spillhuset hadde et annet preg da det åpnet i 2016. Da handlet det om å få kontakt med ungdom som var lite utenfor hjemmet sitt.

Ifølge Aarvåg-Amundsen ble Spillhuset etablert etter en selverkjennelse hos ham selv og kollegene. De fikk rapporter om ungdom som isolerte seg, ikke gikk på skolen, sov lite og kranglet med familien om dataspill, men klarte ikke å oppnå kontakt. Sosialarbeiderne kunne stå i døråpningen til tenåringen, med foreldrene bak som heiagjeng, og bli møtt med taushet.

– Vi tenkte at vi visste mye om disse ungdommene, og mente mye om dem, men vi kjente på en følelse av avmakt, sier Lars Aarvåg-Amundsen.

Problemet var løsningen

Etter et seminar som Aarvåg-Amundsen og kollega Anja Proskurnicki i Utekontakten lagde sammen med unge gamere, kom ideen om et møtested hvor ungdommene kunne spille sammen. Man begynte å tenke at dataskjermen kanskje ikke var problemet, heller løsningen.

– Vi skjønte at ungdommene var gode i det de holdt på med og ville invitere dem ut, sier Aarvåg-Amundsen.

Spillhuset startet som et pc-hjørne i en skatehall, men mer skulle ikke til. En etter en kom tenåringene til Spillhuset. Mange hadde da holdt seg på rommet sitt lenge.

– Vi ønsket bare å skape en sosial arena og fokuserte ikke på at de skulle tilbake til skole eller arbeid. Det førte til at mange etterhvert vendte tilbake til skolen, sier Aarvåg-Amundsen.

Spillerom for alle

Siden 2016 har Spillhuset fått nye lokaler med aldersinndelte spillerom og studiorom hvor ungdommene kan lage podkast og streame (overføre direkte) mens spillet pågår. Å være tilskuer til dataspill er blitt stort, ikke bare på profesjonelt e-sportnivå. Spillhuset tilbyr også VR (virtual reality) hvor man går inn i en virtuell verden. I samarbeid med en annen aktør arrangeres også Cosplay, en forkortelse for «costume play», der man kler seg ut som karakterer fra dataspill og andre medier. Det virtuelle og analoge glir over i hverandre. Såkalte retrokvelder med film og brettspill er også populært.

Spillhuset er blitt et møtested for dem som spiller det meste av sin våkne tid og for dem som går på skole, spiller fotball og driver med gaming ved siden av. Styremedlem Odd-Erik Jovang har ansvaret for Spillhuset mange åpningskvelder, og ser en stor forandring.

– Det som begynte som sosialhjelp er blitt en vanlig fritidsklubb, sier han.

En kikk inn i datarommet for de minste illustrerer det han sier. Der sitter en mor med to barn, en gutt på 10 og en jente på 8 år. De har ikke pc hjemme og barna spiller Minecraft  alene og sammen på Spillhuset.

– Et flott tilbud, sier hun.

Fikk pris

Spillhuset er blitt en foregangsmodell i Norge. Nordstrand i Oslo har fått sitt «gaming center», Bergen sitt spillhus og en rekke lokale idrettsklubber satser nå på e-sport. Aarvåg-Amundsen ble overrasket, men også stolt, da han tidligere i år ble hedret av Norsk Forening for Spillproblematikk for innsatsen blant unge spillere.

– Arbeidet har ikke vært uten hindringer. Vi har gått med museskritt, sier han.

Han tror suksessen skyldes at sosialarbeiderne møtte ungdommene på deres banehalvdel, med åpenhet og anerkjennelse.

-Det var nytt for mange av tenåringene. Til da hadde mange voksne vurdert det ungdommen var mest opptatt av som skadelig og mindreverdig, sier han.

Nye prosjekter

Spillhuset har også avlet nye prosjekter. En gruppe møtes nå for å bygge PC, en annen driver med drone-flying. OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) har med Aarvåg-Amundsen som veileder innført gaming som valgfag innen sosialt arbeid, noe som igjen har ført til opprettelsen av Gamingkontakten, en virtuell støttekontakt-ordning med dataspill som innfallsport til ungdommer. Spillverket.no er et tilbud til unge med interesse for dataspill, programmering og digitale medier. Gjennom Spillverket får de et treffpunkt og kompetanse som kan gjøre dem bedre rustet til å komme tilbake til skolen eller inn i arbeidslivet.

Ungdommene på Spillhuset kjenner jevnaldrende som bare sitter hjemme og spiller. Jonas fikk med en av dem til Spillhuset. Han har senere kommet jevnlig.

Dersom spillingen fører ungdommen vekk fra arenaer som skole og arbeid, bør det tas grep, mener Aarvåg-Amundsen. Samtidig mener han at ord som utenforskap, urovekkende og problematisk langt på vei kan byttes ut med ord som fellesskap, kreativitet og spennende når det gjelder dataspill.

– Mange fordømmer gaming. De tror det bare handler om skyting. De vet ikke hvor sosialt og utviklende det kan være, sier han.