– Tanken på aldri å drikke igjen er skremmende. Hvem er jeg da, liksom?

– Det var det at pappa døde som satte i gang arbeidet. Et slags forsøk på å bearbeide. Dessuten er jeg ikke så glad i å ha hemmeligheter, så for meg var det en lettelse å prøve å sette ord på noe som var en stor del av mitt liv, men som du normalt ikke snakker med noen om.
 
Da Rødt-politiker Mímir Kristjánsson ga ut boka «Pabbi – En familiesaga om drukkenskap» for halvannet år siden, lot ikke responsen vente på seg.
 
– Jeg har fått ekstremt mange positive reaksjoner. Nettopp fordi dette er et ganske vanlig problem, er det veldig mange som setter pris på at noen er ærlige om det.
 
– Blant folk som har hatt alkoholproblemer har jeg knapt fått en negativ reaksjon. Mange er bare lykkelige over at noen snakker om dette.
 
Åpenheten har hatt en pris
 
Omtrent ett år etter at boka kom ut begynte hetsen på sosiale medier. Startskuddet gikk da investor Øystein Stray Spetalen omtalte Mímir som “en kar som sitter klokka halv åtte om morgenen og drikker en halvliter øl på Sola flyplass på en tirsdag“.

Jeg var mye mer alkoholisert for fem år siden enn nå

  – Nå kan jeg knapt legge ut en eneste ting på Facebook, ikke engang et bilde av barna mine, uten at noen skriver alkis i kommentarfeltet. Det handler ikke om hvor mye jeg drikker, men om hva jeg mener politisk. 
 
Han legger til:
 
– Jeg var mye mer alkoholisert for fem år siden enn nå, men før jeg var åpen om dette, var det absolutt ingen som skrev noe på Facebook.
 
Mímir tror ikke Spetalen mente det stygt, men mener han undervurderte effekten kommentaren fikk i etterkant. Til tross for at «kommentariatet» kan oppleves som brutalt, angrer han ikke:
– Dette er ikke folk som hater meg, men som hater politikken min. Og det gjør de fremdeles. Hvis dette skal stoppe deg fra å gjøre noe du er trygg på er rett, da får du et problem.
 
Produktiv skam
 
Boken har påvirket Mímir personlig. Flere har skrevet bok etter at de er avruset. Mímir skrev uten å egentlig ha noe mål om å bli tørrlagt.
 
– Boka har vært en hjelp til at jeg nå drikker mindre enn jeg gjorde før. Før kunne jeg late som det ikke var et problem. Nå skammer jeg meg på en produktiv måte.

Det å være offentlig kjent for å drikke for mye er jo en veldig spesiell ting
 
Det skjer likevel at han angrer på å ha tatt på seg rollen som «riks-alkis».
 
– Det er mulig jeg overdriver, men jeg føler jo at hver gang noen ser meg med en øl tenker de at «oi, satan der er vi i gang igjen». Det å være offentlig kjent for å drikke for mye er jo en veldig spesiell ting. Så akkurat dét vet jeg ikke om jeg kan anbefale folk.
 
Problematisk stillhet
 
Mímir visste godt at han beveget seg inn i et tabubelagt landskap med boka «Pabbi». Samtidig opplever han tabuet som paradoksalt.
 
– Jeg tror far min var alkoholiker, mens jeg nok ikke egentlig kvalifiserer helt til det. Det å ha et trøblete forhold til alkohol og måtte jobbe med seg selv for at det ikke skal gå utforbakke, det vil jeg tippe gjelder minst en million mennesker i Norge.

Han fortsetter:
 
– Dette er utrolig vanlig, og jeg har til gode å møte en person som ikke kjenner noen eller har noen i familien sin som har akkurat det problemet. Så at dette er tabubelagt, er egentlig veldig rart. Når noe er tabubelagt, er det jo gjerne fordi det er noe uvanlig vi sliter med å kjenne oss igjen i.
 
Men stillheten rundt alkoholproblemer er massiv. Og direkte skadelig, mener Mímir.
 
– Det har aldri tjent noen å ikke være ærlig. Alkohol- eller rusproblemer generelt er veldig tett knyttet til løgn. Du sier du drakk to øl i går, men så var det 22. Jeg har til gode å møte noen som har fått noe ut av den løgnen.
 
– Derfor er det rart at samfunnet skal pålegge en ekstra skam, slik at dette bare blir ekstra vanskelig.
 
Arv, ansvar og frykt
 
Boka forteller om en familiehistorie preget av alkohol.
 
– Det er mange i min fars familie som ikke har et normalt forhold til alkohol. Det er ganske mange der som enten er tørrlagt eller avholds, men å drikke litt i ny og ne, det er ikke den sterkeste siden i vår slekt.
 
Perspektivet endret seg da Mímir selv ble pappa.
 
– Selvfølgelig har det gjort noe med meg. Da har du ansvar for noe annet enn deg selv.
 
– Jeg er bekymret for om dette kan slutte med meg, eller om barna også skal bli utsatt for dette. Hvis disse genene er så sterke i meg og i faren min og i familien, vil også mine barn ha de genene?
 
Han understreker likevel at arv ikke er en unnskyldning.

Jeg drikker nesten aldri når barna mine er der

– Til syvende og sist er det å drikke eller slutte å drikke alltid et valg.
 
Foreløpig vet antagelig ikke barna hva alkohol er. Og Mímir er bevisst på å være edru når han er familiefar.
 
– Jeg drikker nesten aldri når barna mine er der. Vi var på all inclusive i påsken i fjor med ungene. Jeg vil ikke være 90 prosent tilstede når jeg er med barna mine, da skal jeg være der 100 prosent. Det kan sikkert ha noe å si at jeg er separert og barna ikke er der hele tiden. Da er det lettere å prioritere barna fullt og helt når de er der.

 
Det farlige fabelmonsteret
 
– Det skapes et bilde av alkoholikere som en person som ikke har familie, ikke klarer å holde på en jobb, men sitter på benken ute med en flaske sprit og drikker alene.
Mímir mener dette gjør det unødvendig vanskelig å søke hjelp.
 
– De aller fleste som har alkoholproblemer, har det på et mye lavere nivå, klarer seg på jobb, i familien og sitter ikke alene på noen benk og drikker. Men fordi vi lager dette skremmebildet, når vi aldri ut til de menneskene.
 
Han avviser også forestillingen om at et trøblete forhold til alkohol automatisk gjør en person uegnet til samfunnsoppdrag.

Jeg er veldig for en restriktiv alkoholpolitikk

– Jeg har trøbbel med måtehold, men jeg har samtidig ingen problemer med å gjøre jobben min. Jeg er bare en person som er ærlig om det, sier han. Og legger til at han ikke er den eneste stortingspolitikeren som ikke spytter i glasset, bare den eneste som er ærlig om det.
 
Restriktiv politikk av hensyn til dem som sliter
 
Politikeren Mímir er tydelig på én ting: Egen erfaring gjør ham ikke mer liberal.
 
– Jeg er veldig for en restriktiv alkoholpolitikk.
 
– Min påstand er at de fleste som har et alkoholproblem, vil ha en streng alkoholpolitikk. Nettopp fordi vi vet hvor galt det kan gå.
 
Han blir opprørt når han snakker om symbolsaker som skjenking fra klokken åtte om morgenen på barnas dag, 17. mai. Regjeringens forslag om utvidet skjenketid i forbindelse med fotball-VM frem til seks om morgenen er han heller ikke tilhenger av.  

De vet at tusenvis av fedre (og noen mødre også) nå vil komme enda fullere hjem til barna sine

På Facebook-siden sin skrev han nylig:

Jeg kan altså ikke fatte eller begripe hvorfor vi skal åpne for døgåpen skjenking i en måned fordi Norge skal spille én - 1 - kamp som varer til klokka 04:00.

Kunne man ikke ha åpnet for døgnskjenking bare på den dagen (eller dagene, om vi går videre) der Norge spilte til etter 03:00? Eller kunne man ikke tenkt at folk som har klart å drikke på byen til klokka tre kan ha godt av nedadgående rus fram til de må hjem klokka fire?

Og videre:

De vet at tusenvis av fedre (og noen mødre også) nå vil komme enda fullere hjem til barna sine. De vet at alkoholisme koster hundrevis av liv hvert år, for ikke å snakke om milliardsummer i helsevesenet. Men alt dette skal vi altså drite i, fordi Jonas Gahr Støre ikke er voksen nok til å være festbrems.

For Mímir Kristjánsson er det hensynet til dem som sliter, som må veie tyngst når alkoholpolitikken skal vedtas.
 
– De aller fleste takler dette helt fint, men de som ikke takler det, de går det veldig dårlig med. Og det er dem vi må ta hensyn til.
 
Ærlighet som første steg
 
– Det viktigste folk kan gjøre om de sliter med alkohol, er å være ærlig. Det står i Bibelen at «sannheten skal sette dere fri.»

Mímir er lei av lyvingen rundt alkohol. Og det er spesielt e tilbakemelding som har gjort inntrykk:
 
– En mann skrev til meg at han hadde tre barn og kone. Når han leste boka skjønte han at han hadde et alkoholproblem. Han skrev videre at det verste av alt er at han ikke har våget å fortelle det til kona.
 
Selv om mange som har et problematisk forhold til alkohol vil forsøke å skjule det, ser Mímir det som helt utenkelig at kona ikke allerede vet dette.
 
– Det betyr at ikke bare lyver han for kona, men kona lyver jo for ham også ved å late som hun ikke vet.
 
Frykter å slutte helt
 
Om det kommer en dag der Mímir finner ut at han må slutte å drikke helt, vet han ikke. Mímir skrev boka fra et sted der status ikke var avklart og ferdig bearbeidet, med to streker under svarene. Sammen med en hektisk timeplan har skriveprosessen resultert i lengre hvite perioder og mer bevissthet enn før. Men bastante løfter om total avholdenhet er han ikke klar for.
 
– Tanken på aldri å drikke igjen er skremmende. Hvem er jeg da, liksom?
 
Han advarer imidlertid mot å la sosialt press hindre folk i å ta grep om problematisk høy alkoholbruk.
 
– Hvis du allerede har begynt å tenke at du kanskje burde dra på avrusing, kan jeg love at ingen kommer til å bli sure på deg hvis du gjør det. Alle kommer til å bli fornøyde. Det er ingen grunn til at noen skal synes det er synd at du slutter å drikke hvis du først har begynt å skjønne at det er et problem.