Retter ryggen og går på jobb. Arbeid gir stolthet og glede.

Dagsverket i Kong Oscars gate ligger sentralt i Bergen. Klokken er 0900, og dørene åpner. Arbeidsleder Tarjei Halle lager frokost, og kaffen er klar. Dagens første arbeidstaker kommer inn. Svein Atle, som har vært med i mange år.

– I snitt er jeg her tre ganger i uken. Det kommer an på dagsformen, sier han.

Han mener det et godt og nødvendig opplegg som betyr mye for mange.

– Det hadde blitt krise dersom det ble nedlagt, sier Svein Atle.

Han liker variasjonene. Skinner solen, er utearbeid best. Ellers er det helt greit å jobbe på vaskeriet. Døren går opp og flere arbeidstakere kommer inn. Først kaffe og brødskiver, så tid til en prat før de skal ta fatt på en ny arbeidsdag. Even var innom for første gang i går. Han fikk vite om tilbudet fra en kompis.

– Jeg synes det virker bra. Nå har jeg tenkt å komme daglig, sier Even.

Svein Egil setter seg ned og vil gjerne ta en prat. Han har deltatt til og fra i mer enn ti år, og synes tilbudet er viktig og godt. Han er tømrer, og har i perioder hatt ordinært arbeid. Senest i sommer i forbindelse med ferieavvikling.

– Målet er å komme hit hver dag. Det holder meg i gang, gir mening og er noe å stå opp til. Drømmen er ordinært arbeid, og det er en sterk motivasjon. Hvis dørene i bygg- og anleggsbransjen åpnes skal jeg være klar, sier Svein Egil.

Mange av deltakerne er i LAR, blant annet Svein Atle. Ved flere anledninger har han forsøkt å komme seg ut.

– Å være medisinfri hadde vært enklere. Jeg var på god vei ut av LAR da jeg ble syk. Snikende kreft satte kjepper i hjulene. Hadde jeg vært yngre, ville jeg forsøkt igjen, forteller han.

Legger vekt på muligheter

Dagverket var først i landet med et tiltak som tilbyr arbeid for folk som ruser seg, forteller Jostein Hansen. – Nylig markerte vi 20 årsjubileum.

Han er arbeidsleder og fagansvarlig i rusavdelingen i ALF. Jostein har bakgrunn fra sikkerhetsbransjen. Han jobbet i et fengsel da han ble bedt om å søke stillingen i Dagsverket da tilbudet skulle etableres.

– Målgruppen ble jeg kjent med i fengselet. Noen har jeg møtt igjen her. Det er bare hyggelig, sier Jostein.

Noen benytter tilbudet ofte, andre kommer innom av og til. De ansatte er ikke behandlere, og forholder seg ikke til diagnoser og type rusmisbruk.

– Vi legger vekt på mulighetene og det de kan få til fra dag til dag, forteller Jostein.

Ikke krav om rusfrihet

Inntakskriteriet er en halv times samtale. De kartlegger ikke og skriver ikke journal. Hverken adresse, epost eller telefonnumrene oppgis, med mindre en selv ønsker det.

Ny arbeidskontrakt signeres daglig. Deltakerne forplikter seg til å overholde noen regler mens de er på jobb. Bruk og omsetning av rusmidler er forbudt. Trusler eller vold aksepteres ikke.

Det er ikke krav om rusfrihet, men deltakerne må følge arbeidsgivers spilleregler

Beskjeder skal følges, og alt utstyr skal behandles med forsiktighet og returneres etter bruk.

– Det er ikke krav om rusfrihet, men deltakerne må følge arbeidsgivers spilleregler. Vi vurderer, og kan si: "Beklager; i dag kan du ikke jobbe. Gå hjem og hvil deg. Kom gjerne tilbake i morgen."

Vi tenker alltid på sikkerhet, samarbeid og gjennomføring. Vi får kjeft av deltakere hvis de mener vi ikke er strenge nok. Men det er sjelden vi må avvise, sier Jostein.

Fra 8 til 30 plasser

Det begynte med 8 plasser i 2004. Nå er det i utgangspunktet 30 plasser fordelt på tre oppmøtesteder. I Kong Oscars gate er det 10 plasser. Fram til 2010 var det førstemann til mølla. Flere kom klokken 0700 og sto i kø utenfor når døren åpnet. En periode praktiserte de loddtrekning. Så kom pandemien.

– Etter pandemien har ikke deltakerantallet tatt seg helt opp igjen. Vi er fleksible. Kommer det flere enn ti hit, sjekker vi om de to andre oppmøtestedene har ledig plass, forteller Jostein.

Arbidsleder med egenerfaring

Tarjei Halle er erfaringskonsulent og utdannet medarbeider med brukererfaring (MB). Han trives godt. Ingen dager er like. Han møter opp, lager frokost, planlegger oppdrag og pakker bilen med utstyr. Alt fra gressklipper, vaskeutstyr, koster og feiebrett til utstyr for snømåking. Det hender han møter deltakere han har kjent fra sitt tidligere liv. Tarjei opplever det som utelukkende positivt.

– På enkelte områder tror jeg de synes det er enklere å snakke med meg. Jeg husker godt mitt første møte med en erfaringskonsulent. Det fungerte bra. Det var da jeg fikk høre om muligheten til MB-utdannelsen, forteller Tarjei.

– Mange synes det er kult at Tarjei har fått det til. Jeg tenker det har betydning å ha ansatte som selv har stått i det, sier Jostein.

Trygg og sikker arbeidsdag

Arbeidsleder Jon Bjarne Samuelsen har jobbet i ALF siden 2007. Først med distribusjon i forbindelse med gatemagasinet Megafon, som ble drevet av ALF. Gatemagasinet var lenge en suksess. Så ble det stadig færre selgere og i 2019 ble avisen nedlagt. 

– Da vi så hvilken vei det bar med brutal nedgang, var det bare å hoppe av et synkende skip. Siden har jeg jobbet i Dagsverket, forteller han.

Folk skal oppleve det som skikkelig arbeid

Tarjei og Jon Bjarne tar med seg inntil fem deltakere hver, og jobber sammen med dem. De fordeler oppgavene mellom seg, veileder og sørger for en trygg og sikker arbeidsdag. Noen av deltakerne kan nesten ingenting, andre har lang arbeidserfaring.

– Folk skal oppleve det som skikkelig arbeid. Vi tåler 20 prosent kapasitet, sier Jostein.

I etasjen under holder Natthuset til, et midlertidig akutt overnattingstilbud for rusmiddelavhengige som eies og driftes av Huset Bergen.

Ut på jobb

Klokken er 10.00. Deltakerne har tatt på seg arbeidsklær og er klare for dagens innsats. Arbeidslederne fordeler deltakerne i to store varebiler, og kjører av gårde.

Første stopp er vaskeriet. Skittentøy fra Natthuset skal leveres.  Deretter går turen innom lageret for å hente nødvendig utstyr til dagens oppdrag. Løv skal kostes, samles og bæres vekk. Etterpå blir det trappevask. Humøret er på topp, og solen skinner. Fjerning av løv om høsten er en gjenganger. Gutta har gjort det før, og setter i gang.

– Jeg vil bare si en ting. Dette tiltaket er bra, sier en som ønsker å være anonym.

– Husker dere den gangen vi punkterte i en snøstorm. Plutselig hørte jeg latter og sang fra baksetet. Det gikk opp for dere at punkteringen medførte en time overtid, sier Jon Bjarne.

Arbeidsdagen er på fire timer. En time overtid betyr en ekstra hundrelapp. Jon Bjarne synes jobben er som en drøm. Han liker å være ute å gjøre fysisk og konkret arbeid.

Driver eget vaskeri

I et annet lokale driver ALF et vaskeri. Arbeidsleder Lisbeth Melleby vet aldri hvem som kommer og i hvilken form de er.

– I dag kom det fire. Jeg måtte ta en samtale med en av dem. Han klarer nok å jobbe nå, men stiger det i rus og knærne begynner å knekke må vi avvise han. Alle her hos oss må klare å gjøre en jobb uten å være til sjenanse for andre, sier Lisbeth.

Det er ikke er krav om rusfrihet, og hun erfarer at mange har puttet i seg et eller annet før de kommer. For de som møter opp på vaskeriet blir det stort sett innearbeid. Daglig kommer det inn skittentøy fra Klosterhagen hotell, et arbeidstreningstiltak gjennom ALF, og Natthuset. 

– Det er arbeid til fem i vaskeriet, men i praksis blir det trangt når det er flere enn tre. I dag kom det lite skittentøy.

Derfor har jeg avtalt med en av de andre arbeidslederne at en av dem som møtte opp her må bli med de andre på utearbeid. Det er ikke populært, spesielt hvis det regner, sier hun.

Noen ganger lurer hun på hvordan i all verden dagen skal gå. Men hun finner alltid på noe å gjøre. Vinduer som skal pusses, støv som må fjernes eller litt grøntarbeid. Lokalene skal vaskes daglig. Lisbeth har vært med siden oppstarten, og kan se tilbake på 20 år.

– Jeg har aldri drømt om å jobbe på vaskeri, men slik er det blitt. Jeg trives godt, sier hun.

Retter ryggen

– Første gang de kommer til oss er de ofte duknakkete, de tør nesten ikke møte blikket vårt. Vi har inntakssamtale og går gjennom husreglene. De tror de må fortelle hele livshistorien sin, det er de vant til at de må. Hos oss er ikke det nødvendig, men vi hører på dem hvis de har behov for å snakke, forteller Lisbeth.

Vi ser også at folk får en bedre mestring av rusen når de begynner å jobbe her. De skjerper seg.

Allerede etter en halv dag på jobb ser hun ofte at de retter seg opp i ryggen. Neste dag kommer de tilbake, blide og stolte. De kan ta en telefon til foreldre eller unger for å fortelle at de er på jobb.

– Jeg får helt gåsehud. Det er flott å se hva det gjør med dem. Vi ser også at folk får en bedre mestring av rusen når de begynner å jobbe her. De skjerper seg.

Mange har drømmer, ikke alle får drømmene sine oppfylt. Men solskinnshistorier er det blitt flere av gjennom årenes løp. Folk har kommet seg ut i ordinært arbeid, og mange har kommet seg ut av LAR.

– Vi er ganske kjappe til å prøve og geleide folk videre hvis vi ser det er en mulighet, sier Lisbeth.

Bare en sjelden gang kommer det en jente innom

Hun kjenner målgruppen godt etter flere år ved bymisjonens natthjem for kvinner. I ALF har kvinner alltid vært i mindretall. Etter pandemien kommer det enda færre. Hun synes det er leit.

– Før kunne det være tre jenter som kom stabilt over tid. Nå skjer ikke det. Bare en sjelden gang kommer det en jente innom, sier Lisbeth.

Arbeid gjør stolt

Daglig leder i ALF, Liv Hasås, har vært med siden oppstarten for 25 år siden. I dag teller bedriften drøyt 40 årsverk. Hun er samfunnsviter med master i ledelse, og har alltid jobbet med folk i rus.

– Jeg var med i en arbeidsgruppe i Bergen kommune som skulle se på mulighetene for arbeid for dem som er i aktiv rus. I NAV var det krav om minimum 6 måneders rusfrihet. For å klare det må de ha noe å fylle dagene med. Vi så behovet for et lavterskeltilbud for dem som ruser seg, sier Liv.

Dagsverket ble opprettet i 2004 og var det første arbeidstiltaket i landet for folk i rus. Ikke alle kan bli en ordinær arbeidstaker, de kan likevel være en verdifull ressurs dersom det legges til rette. De som ønsker det kan starte på et nytt løp, men det er ikke et krav.

Vi har erfart og erfarer gang på gang at noen kommer seg videre

– Vi har erfart og erfarer gang på gang at noen kommer seg videre. Vi har sett mennesker som har fått troen på seg selv, tatt tak og fått et rusfritt liv og ordinært arbeid, forteller hun. 

De første årene kom det mange som ville lære. Et tilsvarende tiltak ble etablert i Trondheim, Stavne, som etter avtale med ALF får bruke navnet Dagsverket. I dag er det flere andre som har ulike arbeidstilbud, som Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen.

 Det spesielle med Dagsverket er lønnen blir utbetalt kontant etter endt arbeidsdag. For fire timers arbeid blir det 300 kroner som kommer på topp av andre ytelser. De betaler ikke skatt av det de får utbetalt.

Før følte mange at det sto "narkoman" i pannen. Nå står det ALF på ryggen.

Når Liv Hasås ser tilbake på 20 år med Dagsverket, er hun glad for at de fikk det til.

– Det er en herlig gjeng. Mange flotte folk med ressurser, men med få muligheter til å vise at de kan. Inkludering og å få kolleger og et arbeidsmiljø er så viktig.

– Når de er ute og jobber, viser de verden at de er mennesker som bidrar. Jeg ser de er stolte når de er i arbeidstøy. Før følte mange at det sto narkoman i pannen. Nå står det ALF på ryggen, sier Liv.

Et bredt tilbud

ALF har utdannet medarbeidere med brukererfaring (MB) siden 2006. Årlig utdannes det mellom 15 og 20. I Bergen kommune er det et krav at alle arbeidsplasser i feltet skal ha ansatte med brukererfaring.

– Tre ansatte hos oss jobber med MB-programmet. Deltakerne følges opp, får veiledning og tett oppfølging i praksis. Til slutt skriver de en prosjektoppgave, forteller Liv.

Blant dem som er i LAR, har flere klart å komme seg ut i ordinært arbeid

Hun synes det fine med ALF er bredden i tilbudet. Via ALF er det et arbeidsrettet program for mennesker i overgangen fra rus til en rusfri tilværelse. LAR-pasienter skal prioriteres.

– Mange som er på vei ut av rus og som ønsker å komme seg videre i jobb, tar kontakt. Blant dem som er i LAR, har flere klart å komme seg ut i ordinært arbeid, forteller hun.

Hun mener rusbehandling er viktig. Noe å gå til etterpå er minst like viktig.

– De bør henvises til arbeid før, under og etter behandling. Da blir det mindre skummelt med et rusfritt liv.