Ut av skammen

Filmen «Kunstneren og tyven» går på kino nå og er solgt til nesten 50 land. Nordland har sett filmen en gang. Han orker ikke se sitt lavpunkt som heroinavhengig en gang til. Men han snakker gjerne om den med ungdom, innsatte, politikere og rusavhengige, når de har sett den. For hver gang han møter publikum føler han seg litt mer hel. 

«Consequences» står det med snirklete skrift i panna. Litt av tatoveringen forsvinner bak brillestangen, men det var her han ville ha den.

-En påminnelse hver morgen når jeg ser meg i speilet, sier han.

Karl-Bertil Nordland, til daglig Bertil, er 41 år, kommer fra en gård på Jæren og har sittet ni år i fengsel. Han har kjørt bil i rusa tilstand og såvidt overlevd, vært inn og ut av rehab, bodd fint på Frogner og vært uteligger.

-Alt du gjør i livet får konsekvenser, sier han og peker mot hodet.

Verdenssuksess

Vi møtes på Majorstua, et sted han er godt kjent. Ikke langt herfra våknet han en vintermorgen på bakken, frosset fast til en stein. Det er snart fem år siden. Nå sitter han i varmen og viser instagramkontoen hvor han registrerer prisene som filmen «Kunstneren og tyven» får. Sist ut er prisen for beste dokumentarfilm på BFI Film Festival i London.

Den nesten usannsynlige historien om et stjålet kunstverk, tyven som stjal og offeret som ble tyvens venn er blitt en verdenssuksess. Filmen har fått toppscore av nesten alle norske anmeldere, regnes blant årets beste filmer hos BBC og New York Times og er blitt betegnet som "The most remarkable film of the year" i USA.

Skoleflink

Bertil var skoleflink, god i idrett, nevenyttig, sterk og utholdende.

-Men alltid utenfor. Jeg var hakkekyllingen, den minste, den de ikke ville ha med, forteller han.

Han vokste opp utenfor Sandnes med to yngre søsken. Da han var ni år tok moren med seg de to yngste og dro. Bertil ble etter eget ønske boende hos far, med farens foreldre i nabohuset. For å få det til å gå rundt jobbet faren som turistbussjåfør ved siden av. Noen ganger var han borte to uker i strekk. Bertil sto opp, kom seg på skolen og drev gården alene.

- Farmor hev go’morgen yoghurt ut av vinduet til meg som skolemat. Det var snilt. Men jeg var bare 14 år. Jeg påtok meg et altfor stort ansvar sier han.

Han sto på, men syntes han fikk lite ros. Han søkte mot rusmiljøet. Første gang han prøvde hasj kastet han opp, fikk hjertebank og angst, men tenkte at det var verdt det. Han var innenfor. 16 år gammel satt han på skolebussen og følte at det var gått for langt. Det eneste han så fram til var å danse seg gjennom helga i rus. På videregående ble det vanskelig å kombinere amfetamin, sprøyter og piller med skolearbeid. Han droppet ut og la vekk drømmen om en profesjonell idrettskarriere.

Ingen stilte krav

-Var det ingen som fanget deg opp?

-Noen prøvde, men far var mye borte, det måtte han, bestefar døde da jeg var 15 og bestemor var gammel. Mor og søsknene mine hadde jeg ingen kontakt med.

Barnevernet og hjelpeapparatet var ifølge Bertil fraværende. En lærer fikk i oppgave å ta imot urinprøve etter at han ble tatt med stoff, men ga ham fire uker, antagelig for å være snill. Da var prøven ren. Faren gikk en gang til politiet. Der skal han ha møtt kjenninger som ville skåne ham for en anmeldelse. Ingenting ble rapportert.

Bertil begynte å selge narkotika og tyvegods og ble tatt. I alt har han sittet ni år i fengsel.

Kampen mot rus

For ti år siden klarte han å bli rusfri etter at folk i gruppeterapi sa de følte seg truet av ham og var redd ham.

- Da jeg skjønte hvilken innvirkning jeg hadde på andre ble jeg motivert til å slutte, forteller han.

Han stablet et liv på beina, fikk seg kjæreste, begynte å studere. Så ble han utsatt for en ulykke og måte opereres. Da han fikk smertestillende kom den behagelige følelsen av å slippe å føle.

-På tre uker raste alt jeg hadde bygd opp. Jeg ble hjemløs og begynte med heroin, forteller han.

Uteligger

Fra å bo komfortabelt med kjæreste bak Slottet, gikk dagene med til å jakte på heroin og brennevin. Det var det eneste som kunne slå ham ut.

-Jeg ville ta livet av meg, men klarte det ikke, forteller han.

Noen netter fikk han overnatte på «Prindsen». Andre netter gikk han rundt på Frogner og Majorstua og lette etter varme. Det var etter en slik natt han våknet opp frosset fast til en stein. Forakten han møtte på gata og hos vaktene som kastet ham ut av parkeringshusene, sitter dypt i ham.

Det var på denne tida han brøt seg inn i Nobel Kunstgalleri på Frogner sammen med en bekjent. Kunstneren Barbora Kysilkova mistet to av sine mest verdifulle malerier. Tyvene ble pågrepet, kunstverkene var forsvunnet. Kunstneren overvar rettssaken i håp om å finne maleriene, men fikk en innskytelse om å male ham. Bertil sa ja.

- Jeg var en fyr uten noen egenverdi. Jeg tenkte at hvis jeg ble med på dette, kunne jeg gi noe tilbake, sier han

Kysilkova reagerte ikke med hat, forakt eller raseri. Det veide litt opp for forakten han hadde møtt på gata. Han skrev en lapp til henne. Der sto det: «Takk for at du ikke rev ut øynene på meg. Du ga meg tilbake håpet på menneskeheten».

I nesten tre år dokumenterte filmskaper Benjamin Ree vennskapet deres og Bertils kamp mot avhengigheten. Filmens sterkeste scene er når Bertil får se maleriet Barbora har malt av ham. Han får sammenbrudd og gråter ukontrollert. Hun hadde sett ham, som ingen hadde sett ham før.

-Jeg var totalt i sjokk, helt satt ut, sier han.

Han får fortsatt tårer i øynene når han ser på maleriet.

Livet etter filmen

For regissøren har filmprisene ført til berømmelse og nye oppdrag. For kunstneren har salget gått til værs. For Bertil, som blottlegger sitt mest hudløse øyeblikk som rusavhengig med hele verden som publikum, var det lite å hente. Han følte seg tom. Distributøren så skjevheten. Et samarbeid ble innledet med Blå Kors. Bertil er nå engasjert for å snakke om «livet etter filmen». I Blå Kors-regi reiser han rundt og møter rusavhengige og vanlig kinopublikum. «Kunstneren og tyven» brukes inn mot fengsler, politikere, politi og ungdom. Bertil vil være stemmen fra «den andre siden», den man sjelden hører, vise at det er håp.

- Å snakke om filmen er terapi for meg. Dette er min belønning for å ha stilt opp, sier han.

Han sitter på gangen til filmen er ferdig. Han orker ikke se den på nytt.

- Det verste er ikke med i filmen. Vi ser ikke de nettene i femten minus da jeg gikk hele natta i «survival modus» bare for å overleve. Det var likevel ekstremt ubehagelig å se filmen, særlig scenen hvor jeg ser maleriet av meg selv og når jeg velger heroin framfor kjæresten min, sier han.

Nykter og snart bachelor

Han begynte å løfte vekter dag sju i abstinens og glemmer ikke øyeblikket da dopaminen slo ut heroinen. Nå trener han to timer daglig, skal konkurrere i fitness og studerer trening, helse og prestasjon ved Idrettshøgskolen.

- Fysisk aktivitet er enormt viktig for psykisk helse, sier han.

Han drømmer om å jobbe i rusfeltet, bruke erfaringene og kunnskapen om trening til noe positivt. Neste sommer er han 42 år, ferdig bachelor med et 25 år langt hull i CV-en. Hvem vil ha ham?

-Vi håper at Bertil kan fortsette når turneen rundt filmen er ferdig, sier Anders Leinebø, fagsjef i Blå Kors Steg for Steg.

-Vi tenker likt om hva som må til for tilfriskning. Alt fra behovet for nettverk, relasjoner og meningsfulle aktiviteter til det å bli sett, tatt på alvor og stilt krav til.

- Blå Kors ser hele mennesket, og fokuset på fysisk aktivitet med frivillige tidgivere er utrolig bra. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt noe slikt etter soning, sier Bertil.

Ingen snarvei ut av rus

Rusavhengige spør ofte om det finnes snarveier til å slutte med rus. Svaret er nei.

-Du må kjempe deg tilbake, skritt for skritt. Og ville det for deg sjøl, ikke for noen andre. Og spørre deg sjøl om hvorfor. Hva er det du flykter fra? Rus er alltid symptom på noe, sier han.

Hans egen motivasjon var at han ikke hadde lyst til å dø. Han hadde lyst på de tingene andre mennesker har. Selvrespekt, kjærlighet, barn, og overflatiske ting som en bra kropp og fin Harley.

Hans råd til bekymrede foreldre er å gjøre alt for at barna ikke skal føler seg utenfor. Gode venner beskytter mer enn noe annet.

-Og aldri gi barn for stort ansvar. Barn må få lov til å være barn, sier han.

Står støtt

Han har vært rusfri i flere år, men definerer seg som rusavhengig og går jevnlig i en samtalegruppe, som beskyttelse.

-Alt raste da du fikk smertestillende i forbindelse med ulykken for åtte år siden. Kan det skje igjen?

- Jeg tror ikke det. Tankene om rus har forsvunnet, jeg har ikke rusdrømmer og etter alle rehab’ene har jeg en solid verktøykasse å spille på.  Jeg deler livet inn i aktivitet og trening, utdanning, hobby og familie. Dersom en av disse pilarene blir ustø eller raser, er resten av fundamentet så støtt at ikke hele livet faller i grus.

Kroppen et lerret

Maleriet han stjal er ikke kommet til rette. Han forsikrer at han ikke vet, han var så rusa, det bare forsvant. Når Barbora spør ham i filmen hvorfor han tok det, svarer han «fordi det var vakkert». Han har et sterkt forhold til kunst, ikke bare den på veggen.

- Kroppen min er som et lerret, sier han.

Over brystet står det «Snitchers are a dying breed», på norsk «sladrehank skal selv ha bank». To demoner på armene er djevler han stadig slåss med. Nedenfor øret har han tatovert «Honor among thieves». Syv roser symboliserer den tapte barndommen, som han ikke får noen erstatning for, fordi det ikke ble registrert noe.

-Barnevernet burde vært inne, mener det kan jeg ikke gjøre noe med nå, sier han.

Samboer og bonuspappa

Bertil har i dag en ny kjæreste og den familien han drømte om. Kjæresten Lise er psykolog og har tre barn. Alle barna har sett filmen og godtatt ham som bonuspappa. Det vanskeligste har vært å svare på om han kan bli rusavhengig igjen.

-Jeg må være ærlig. Ingenting kan garanteres, men jeg har landa i meg sjøl nå og føler at jeg står trygt. Og jeg skal aldri ta noe med rød trekant igjen, sier han.

Han, en «sensation seeker» med hang til det ekstreme, kan nå ikke tenke seg noe mer spennende enn en vanlig jobb og se barn vokse opp. Livet smiler. Han har et godt forhold til faren og en yngre bror og har skaffet seg to Harley’er, en drøm siden guttedagene.

- Jeg er blitt glad i meg sjøl og har ikke noe å skamme meg over lenger. Den siste rest forsvant da venner og onkler og tanter og svigerfamilien så filmen. Det vi ser er ille, men det var meg. Jeg har en fortid og den skal jeg bære med rak rygg.