VM i gatefotball løfter alle som kommer innom

– Nå føler jeg meg som en superstjerne. Rusen og all dritten før i livet mitt har ikke gitt meg den beste selvfølelsen. Jeg har ruset meg i over 20 år og har sonet en lang fengselsstraff. Jeg har ikke følt meg verdig til å bli inkludert i samfunnet – ikke før nå, forteller Andreas Foss Østereng. Han spiller til vanlig på gatefotballaget i Ålesund. 

Det har gått over tre år siden Østreng ruset seg sist. Målet med mye trening, et sunnere kosthold og deltagelse på fire landslagssamlinger på Jeløya har vært å spille VM på Rådhusplassen i Oslo. Nå er han her.

De fleste deltagerne fra Europa har slitt med rus. For mange av de andre nasjonene er fellesnevneren at spillerne har vokst opp i fattigdom der fotballspill i gatene kan ha vært en livbøye.

Forhistoriene til de 500 spillerne fra 48 land er underordnet når de hver morgen denne uken går forbi banneret med påskriften «Verdens viktigste VM». 

Overgår alt
–  Alt er helprofft. Utstyr, innkvartering, opplegg og åpningsseremonien.  Alt sammen er topp, oppsummerer Østereng. 
Han snakker om landslagsdrakt og om at moren, faren, sønnen og en nevø som kom for å se han spille åpningskampen mot Brasil. Over 2000 mennesker var på tribunen på åpningen. Alt ble streamet på Youtube. Mer enn 15.500 mennesker rundt om i verden har hittil fulgt åpningskampen på nettet. 

– Det med å synge «Ja, vi elsker» med egen landslagsdrakt hadde jeg gledet meg ekstra til. Det var sterkt. Jeg har kjent på mange følelser som jeg aldri har kjent på tidligere, forteller 36-åringen. 

Han gleder seg til at de igjen skal ta seg tid til å spille nasjonalsangen før kampene. Det skjer på avslutningsdagen på søndag. Også den dagen skal alle lagene spille. 

Stolt av Norge som årets vertsnasjon
Østereng tenker at det er ekstra gøy å spille VM i Norge. Det å være vertsnasjon gir et ekstra kick. Han blir stolt av å se alle de 600 frivillige som stiller opp gratis. Mange av dem er mennesker han kjenner fra gatefotballen; trenere, dommere, vakter, administratorer og de som stiller som reserver.

De sistnevnte er norske gatefotballspillere som ikke spiller på landslaget, men som spiller en kamp eller to for andre land som ikke har med seg nok spillere. Noen av mannelagene løser mannskapsmangler med å ta inn en eller to kvinnelige spillere fra samme nasjon. Det gjorde for eksempel Brasil under åpningslandskampen, da Norge tapte. 

Resultatene er underordnet for Østereng. En liten håndskade han pådro seg da han ga alt på kampene i går, innvirker heller ikke på humøret hans. Den andre keeperen på laget har gjort en god innsats i målet i dag. 

– Vi er på en måte én stor gjeng, alle sammen. Alle spillerne bor på Helsfyr hotell. Folk fra Afrika, Brasil og Japan danser og synger sammen. På T-banen er det stor fest. Det koker overalt, fortsetter Østereng.  

Full guffe i 10 dager
Turneringen varer i 10 dager. Hver omgang er syv minutter med intens fotball med kun fire spillere på hvert lag, spilt i en ballbinge der vantet kan benyttes for å komme forbi motspilleren. I den korte pausen tar alle med seg bagene med utstyr til motsatt side. På veien hilser de high five til motspillerne.

Etter kampen er det igjen tid for en klem eller nye hilsninger. Så tar trenere og spillere fra begge lag hverandre i hendene mens de sammen løper mot publikum. Det er mye latter og full applaus fra publikum. Speakeren holder oversikt over resultatene, men publikum følger ikke nødvendigvis med på antall mål. Kanskje heller ikke hvilke lag som er på banen. 

– Hvilken nasjon spiller nå, spør Rus & Samfunns utsendte de to unge kvinnene som sitter på tribunen. Den ene studerer i Oslo, den andre er på besøk i hovedstaden. De har sett på et innslag fra lørdagens parade på TV og ville få med seg stemningen. Gratis inngang har gjort det til et enkelt valg. 

– Jeg vet ikke hvem som spiller, ler den ene. 
– Men gøy er det, legger den andre til. 

De frivillige har det like gøy
På setet foran sitter Elisabeth Gjemmestad. Hun er pensjonist, bor i Tønsberg og ble begeistret da hun hørte om VM i vår. Nå bor hun privat hos venner mens hun er guide for det japanske gatefotballaget. 

Grytidlig fredag morgen stilte hun på Gardermoen for å ta imot laget. Spillerne snakker lite engelsk. Med peking, kroppsspråk og vennlighet veileder hun spillerne i forhold til hvordan benytte offentlig kommunikasjon og annet de trenger. Det gjør det ekstra lett at transportselskapene Ruter og VY spanderer gratis turer for alle i turneringen.

– Jeg er ikke spesielt opptatt av fotball, men liker godt å treffe mennesker fra andre kulturer og å oppleve samholdet, smiler Gjemmestad. Hun har bodd mye i utlandet gjennom livet og elsker å være en del av et mangfold. 

Mest glede, men også litt skuffelse 
Det er de norske kvinnenes tur. Motstanderen Vietnam stiller med en norsk spiller som reserve. Alle gir alt på banen, som bare er 16x22 meter stor. Keeperen står støtt i et mål som er lavere enn henne selv, men der ballene fra de vietnamesiske kvinnene kommer raskere og oftere enn på den andre siden. Det er fortsatt mange smil, selv om noen åpenbart er skuffet over et tap.  

– Jeg liker ikke å tape, forteller Tiril Johansen.  Hun er 22 år og trener crossfit, styrke, løping og gatefotball mange ganger i uka. Det å være i fysisk aktivitet er helt avgjørende for at livet skal være bra. Hun er åpen om at det langvarige arrangementet har vært litt overveldende, men at tryggheten ved å reise sammen med en trener, to kvinnelige lagvenninner og en mannlig spiller fra Stavanger har gjort det enklere. 

– Samholdet med de andre - også mennene på landslaget - er viktig. Vi har blitt forberedt på hva som skulle møte oss. Det er noen som er skikkelige gode fotballnasjoner. Det er egentlig ingen overraskelse at vi taper kampene, innrømmer Johansen.

– Vi spiller bra vi også, skyter Merete Rasmussen inn. Hun er 42 år og den eldste på landslaget. Hun forteller hun at både datteren og flere familiemedlemmer følger kampene via YouTube. Det betyr mye. 

Kun én sjanse
Rasmussen vet at hun kunne ha gjort en enda bedre sportslig innsats hvis hun hadde hatt mer tid til å trene. I Stavanger er fotballtreningen blant annet knyttet til en behandlingsinstitusjon der hun gikk i behandling. Da hun fikk tilbud om å spille på landslaget, ble det et nå eller aldri. 

Reglene er slik at man får kun én sjanse. Neste år er det nye kvinner og menn som får spille. En av premissene er at man skal holde seg rusfri i hele oppkjøringen og i turneringen. Det er ingen hemmelighet at man håper at flest mulig klarer å holde på rusfriheten. Det klarte Cathrine Johansen da hun spilte VM i Chile i 2014. Hun er nå landslagstrener, og er blitt intervjuet i Rus ogSamfunn rett før årets VM. 

Medieoppmerksomhet til besvær
Det å stå fram med navn og bilder er den del av kontrakten spillerne skriver under på.  Både Rasmussen og Johansen angir at medieoppmerksomheten er en utfordring. Det er heftig å bli beskrevet av journalister som «de narkomane» eller lignende belastende betegnelser.

Begge spillerne oppleves likevel som trygge i intervjusituasjonen. De fleiper og utfyller hverandre. Når fotografen ber om et bilde, er det ikke nei i deres munn. Kanskje trening gjør mester. 

Alle snakker med alle
I vaffelkøen står en blid og takknemlig landslagstrener for Tanzania. Han har måttet benytte seg av ordningen med de norske reservespillere. 
– Norge er en vakkert land, rekker han å si før en frivillig spør om jeg skal ha syltetøy på vaffelen. Kvinnen har tatt turen fra Frelsesarmejobben på Lillestrøm for å få være med på stemningen utover ettermiddagen og kvelden. Han som står ved siden av, ble spurt om å være frivillig av en venninne. 

Reserver med erfaring fra landslagsspill
Et par av reservene tusler rundt på området. Anita og Rutha har ennå ikke fått spille kamper, men vet at det kan bli bruk for dem senere i uken. Skadene pleier å komme først når spillerne blir slitne, oftest de siste dagene av arrangementet.

Begge to spilte på landslaget under VM i gatefotball i USA i 2023. De holder fortsatt sammen og har klart å holde seg rusfrie også etter VM. 
– Det er stort at VM er tilbake i Oslo. Det gjorde at vi fikk mulighet til å få bli med litt en gang til.

VM-spillingen har hatt en så stor innvirkning på livene våre. Det er fint at andre nå får sjansen til å spille på landslaget, smiler kvinnene. – Vi som driver med dette, er og blir en stor familie.