— Utrolig mye bråk og spetakkel

Fikk hatbrev og drapstrusler

– Da jeg først introduserte mine teorier var det utrolig mye bråk og spetakkel. Jeg var nokså sjokkskadet, forteller professor emerita Fanny Duckert (74).  

– Det var svært krevende.

Lenge var den gjeldende oppfatningen innen alkoholbehandling, at alkoholavhengighet var en livslang uhelbredelig sykdom. Den eneste løsningen for en problemdrikker var å bli tørrlagt for resten av livet. Dette var den ferske psykologen Fanny Duckert, sterkt uenig i.

Og det tok ikke lang tid før debatten raste i mediene. Da hun på 70-tallet begynte å snakke om «kontrollert drikking, var det som å kaste en brennende fyrstikk inn en tørr høysåte. Overskrifter som «Nytenkning innen alkoholomsorgen vil kreve dødsofre» og «Lokker misbrukere ut på glattisen» preget avisene.

– Jeg var ganske ung, og fersk psykolog. Det jeg gjorde var å bruke etablert psykologisk kunnskap, også på rusfeltet. Og jeg ante ikke at det skulle bli så mye rabalder rundt det. Men det ble det. Jeg ble blåst over ende av raseriet og hetsingen. Fikk hatbrev og drapstrusler, og utpekt som en felles samlende fiende til avholdsbevegelsen.

– Så ja, det var en tøff læring, sier Duckert.

Trigget til å finne ut mer

– Men for meg var mye av den aggresjonen så ulogisk. Jeg skjønte ikke hvorfor det måtte være sånn. Og argumentene var heller ikke særlig opplysende. Så motstanden virket mot sin hensikt. Jeg ble bare trigget til å finne ut mer.

Dukkert forteller at hun fortsatte med forskningen. Hun ville lære mer og besøkte forskingssentre i Nederland, i England, Tyskland, USA og Canada. Og snakket med verdensledende alkoholforskere, som for eksempel den engelske alkoholforskeren Griffith Edwards – en nestor i feltet.

– Etter hvert utviklet jeg min egen behandlingsmodell og tok en doktorgrad på denne.

Hun tror hun oppleves som mindre kontroversiell nå.

– Behandlingsfeltet har langsomt flyttet seg i min retning. Ny forskning og kliniske erfaringer har vist at moderasjon er et godt alternativ for svært mange som drikker for mye. Flere organisasjoner, som Av og til og AKAN, har nå begynt å snakke om å redusere, istedenfor å si at du må slutte totalt med alt. Og flere behandlingssteder har åpnet mer for reduksjon de seneste årene.

Bare et glass til

Duckert har nettopp kommet med en ny bok, Bare et glass til. Målsetningen med boken er å hjelpe mennesker med å redusere alkoholforbruket sitt. Til et nivå som verken skader helsen eller forholdet til andre mennesker.

– Jeg har tidligere skrevet en bok som heter Alkohol og livsstil, sier Duckert. Den har jeg brukt i terapioppleggene mine og i kursingen. Men nå var den helt utsolgt!  Jeg trengte helt enkelt en ny bok, som jeg kunne bruke i den terapeutiske verktøykassen min. I tillegg har det skjedd mye i forskning og fagutvikling. Derfor passet det i grunnen bra å skrive en ny.

Hun forteller at det allerede finnes mye litteratur, men at det meste er stort sett beregnet på behandlere.

– Eller så er det personlige beretninger fra enkeltpersoner som har vært dypt inne i rusproblemer. Og da er det ofte fra et individuelt ståsted. Sterkt preget av en vei, en skjebne og en tilnærming, sier forfatteren.  

Jo tidligere, jo bedre

Hun synes også at det fortsatt finnes mye halvskjult moralisme innen rusbehandling. Kaller det «gladmoralisme». Behandleren er tilsynelatende åpen for hva pasienten sier, mens i det virkeligheten finnes bestemte forestillinger om hva som er riktig, og bra å gjøre.

– Det snakkes så pent om samarbeid med klienten. Mens det i virkeligheten ofte er en presentasjon av alternativer som klienten må avfinne seg med for å få behandling.

– Og jeg vil jeg vekk fra dette, sier hun.  Det er stor variasjon på mennesker med rusproblemer. Det finnes ikke noe fasitsvar. Jeg har erfart at vi må bevege oss bort fra tradisjonelle myter om rus og avhengighet.

Det er mange veier inn i rusavhengighet, og det finnes mange veier ut.

— Den store majoriteten av problemdrikkere er helt vanlige mennesker med ordnet livssituasjon. Og jo tidligere vi kommer inn med tiltak tilpasset den enkeltes livssituasjon, ønsker og behov. Jo bedre går det. Og det er jo hele greia, sier professoren som har jobbet med flere tusen klienter gjennom årene.

Prosess og samarbeid

– Boken har en humanistisk tilnærming. Jeg forsøker å anvende det vi i dag har av psykologisk kunnskap, nevrologisk kunnskap og menneskekunnskap generelt: Hva er alkoholproblemer? Hvordan fungerer mennesker med alkoholproblemer? Hvordan utfolder rusen/ bakrusen og problemene rundt seg? Hvordan fungerer hjernen og hvordan kan vi mobilisere hjernen vår når vi skal endre på livsstilen?

Hun forteller at dette er en bok som svært godt kan brukes i behandling, med ulike typer verktøy og oppskrifter på hva man kan gjøre.

– Først og fremst som en prosess og et samarbeid mellom klient og behandler, sier Duckert. Men så kan man også gjøre mye på egen hånd. Jeg forsøker jeg å gi folk en oversikt sånn at de kan forstå seg selv, og sine rusproblemer. Og hvilke alternativer som finnes og hva som må til for å endre livsstil.

Sterk forkjemper for legalisering av rusmidler

– Tenker du at oppskriften kan fungere også på resten av rusfeltet?

– Dobbeltproblematikken med andre rusmidler er at de er kriminalisert. Du begår en kriminell handling. Som har store konsekvenser i seg selv, sier Duckert.

Hun forteller at hun er en sterk forkjemper for legalisering av rusmidler. Og tenker at hasj burde vært solgt på noe tilsvarende vinmonopolet.

– Jeg har jobbet med all mulige rusproblemer. Men alkohol forblir det største og viktigste rusmiddelet i Norge. Og utgjør de største rusproblemene i det norske samfunnet. Derfor ble det logisk å fortsette å fordype meg i det, sier professoren. Og hvis hun tenker på hvor hun har hatt en viktig samfunnspåvirkning, så er det nettopp her.

– Det har skjedd en humanisering og økt profesjonalisering i behandlingen av mennesker med alkoholproblemer. Jeg tenker at jeg har medvirket til dette - og med å fjerne en del av stigmaene og fordømmelsen.

–  For å møte dem som sliter med avhengighet, opplever jeg at det er avgjørende med humant menneskesyn. Jeg ivaretar deres identitet og integritet, og møter klientene på det stadiet de er i livet. Jeg dømmer ikke, og jeg tør å være optimistisk, sier hun.

Vil inn i hodene til folk

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva som skjer inne i hodene til folk, sier Duckert. Og det er klart: som psykolog har du en helt unik mulighet å finne det ut.

Hun har vært sånn så lenge hun kan huske. Men sier at det kanskje også har mye å gjøre med at hun som barn flyttet veldig mye rundt.

– Jeg måtte stadig finne ut av nye steder, nye systemer og nye mennesker. Og da var det klart at det var viktig å forstå: Hva er normene her? Hva er lov og ikke lov for å bli akseptert? Når du må overleve i stadig skiftende systemer, da blir du naturlig var på mennesker. Og hva de gjør og ikke gjør.

— Underlig at en dato skal definere deg

Professoren har ingen planer på å pensjonere seg med det første, sier hun. Men jobber fortsatt fulltid som kliniker. En tredjedel av klientene hennes har rusproblemer, resten har alle mulige andre livsproblemer.

– Men jeg driver fortsatt med forskning også. For eksempel: Hva skjer med folk som havner i medienes kritiske søkelys?  Der kom jeg med en bok for tre år siden, sammen med psykolog Kim Edgar Karlsen. Og i fjor kom jeg ut med en bok om flørting, Flørt!  sammen med Øyvind Kvalnes, professor i organisasjonsadferd. Og nå boka: Bare et glass til.

Hun synes at vi har et merkelig forhold til alder i vårt samfunn.

– At et årstall skal bestemme hvordan du skal definere deg selv og hva vi kan gjøre og ikke gjøre. Det er minst sagt underlig synes jeg, sier Duckert med ettertrykk.

– I vårt moderne samfunn er vi friskere og vi lever lenger enn noen gang. Da er det merkelig at vi skal bli passivisert ved en viss alder. Å bare heve trygd istedenfor å være med å bidra, jobbe og tjene lønn.

– Tenk hvilke erfaringsresurser og kunnskap som samfunnet går glipp av der.

Hun innrømmer at hun selv er privilegert som kan drive sin privatpraksis og fortsette å skrive og undervise. Men tror at det er mange med henne som gjerne hadde fortsatt å jobbe, hvis det var mulig.

Ikke bare jobb

Men alt er ikke bare jobb. Selv for Duckert.

Hun forteller at hun også leser en masse. Og at hun har et nokså regelmessig treningsopplegg – selv om hun ikke er spesielt sporty av natur.

– Jeg må jo holde meg i noenlunde fysisk form.

– Jeg er et veldig sosialt menneske, også privat. Å lage mat for gode venner er noe av det aller hyggeligste jeg gjør, sier hun. Og tilføyer, sin energiske personlighet tro, at hun i sin tid også skrevet et par kokebøker.

– «Men, hvor mange bøker har du egentlig skrevet?» spør vi.

– Ja, hvor mange er det nå, sier hun og teller. En fjorten, femten kanskje? Men nå har jeg faktisk tenkt å ta en liten pust i bakken med nye bøker.

– Selv om jeg har noen ideer i hodet …

Duckert ler.