-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Sykdommen hennes gjorde at hun måtte gjennom et smertehelvete. "Berit" fikk Oxycontin, som hun svært raskt ble avhengig av. Den fysiske avvenningen viste seg å være ekstremt krevende.
Sykdommen hennes gjorde at hun måtte gjennom et smertehelvete. "Berit" fikk Oxycontin, som hun svært raskt ble avhengig av. Den fysiske avvenningen viste seg å være ekstremt krevende.

Fikk ikke hjelp til Oxycontin-avvenning

SOMMERSERIE: To ganger har «Berit» kjempa en innbitt kamp mot Oxycontinavhengigheten. Hun skulle ønske hun hadde fått mer hjelp.

I sommer får du gjensyn med noen av de mest populære artiklene i Rus & Samfunn fra det siste året. Denne artikkelen ble første gang publisert 13. oktober 2022.

Det er stor forskjell på å ruse seg fordi man har lyst på rusen, og å ta opioider for å bli kvitt smerter. Utgangspunktet for motivasjonen til å bli kvitt avhengigheten er dermed også helt forskjellig, forteller «Berit». (Berit ønska å stille opp til intervju for å belyse denne problematikken, men ønsker ikke navnet sitt på trykk fordi hun har en tenåringssønn hun vil skåne for publisitet.)

– Det trengs et stort kunnskapsløft og veldig mye forskning på hvordan Oxycontin virker på kropp og psyke, og hvordan avvenninga funker. Ingen vet ordentlig hvordan man skal gjøre det. Dette er et helt nytt stoff, og det er annerledes enn heroin. Dermed trengs det også en annen type kompetanse for avvenning. På heroin er du fysisk avrusa etter 1-2 uker, det går ikke på Oxycontin. Sjøl brukte jeg drøyt fire måneder, og det er ekstremt kort tid, forteller sjukepleieren som har jobba mange år med behandling av rusmiddelavhengige før hun sjøl fikk en sjukdom som sendte henne inn i opioidavhengighet. Hun mener at leger som forskriver dette medikamentet bør ha et ferdig opplegg for avvenning allerede ved forskriving.

– Oxycontin er et veldig bra medikament når man trenger det, men en blir fort avhengig.

 Hun opplevde å bli avhengig allerede etter fire dager, men tror at det er veldig individuelt.

Alvorlig hudsjukdom 

Berit er 50 år og utdannet psykiatrisk sjukepleier. Hun har jobba i psykiatrien, med rusbehandling, og i DPS som familieterapeut og behandler inntil hun i 2019 helt måtte slutte i jobb på grunn av sjukdommen Hailey-Hailey – en sjelden og kronisk hudsjukdom. Huden mangler et enzym i hudlag nummer to, med den konsekvens at pasientene får store åpne sår, særlig i hudfoldene og ved svetting. Stress eskalerer også sårutviklinga.

Såra klør, stikker og blir infisert, og hun hadde kronisk vondt hele tida – 5-7 på smerteskalaen under hele perioden med sår. Hun brukte en del Paralgin Forte – først og fremst for å få sove. For hun jobba hele dagen og hadde mann og barn.

Det finnes ingen behandling for lidelsen, men såra kan behandles ett for ett med laser, og Rikshospitalet anbefalte henne denne behandlinga på de verste såra etter at hun hadde levd med lidelsen i sju år og stadig ble verre.
Det var egentlig da helvete begynte.

Sjølmordsfare 

Behandlinga innebærer at man brenner bort hele såret – alle de tre hudlaga, til det blir en 3. gradsforbrenning.  Ved 3.gradsforbrenning er det ellers vanlig med hudtransplantasjon, men med behandling av Hailey-Hailey er poenget at såret skal danne egen sårhud. Såret må altså lege seg sjøl. Berit plasserer smertene mens dette står på på 10 på smerteskalaen.

Dette var i 2016, og hun fikk denne behandling på fire sår i løpet av ett år. Det var nå hun fikk forskrevet Oxycontin.  Hun begynte med 20-30 mg pr dag, men toleransen økte fort.

– Fastlegen min ble veldig skeptisk da jeg ba om mer når gammel dose ikke funka lenger, men jeg hadde tatt livet av meg uten tilstrekkelig smertelindring. For med opprinnelig dose hadde jeg hatt både store smerter og abstinenser. Dersom fastlegene ikke vil rekvirere høyere doser, havner en også fort på det illegale markedet, som har skjedd med så mange i USA.

Etter ett år var hun oppe i 200 mg. Såra var ikke lenger intenst smertefulle, men hun satt fast i opioidavhengigheten. Da beslutta hun seg for å avvenne seg sjøl – hjemme. Hun søkte masse informasjon om hvordan hun kunne gjennomføre, og overleve, ei hard nedtrapping. Det er anbefalt å trappe ned med fem prosent hver uke, men dette var altfor treigt for henne – da ville hun aldri bli ferdig, så hun trappa ned fem prosent hver tredje dag, og var ferdig etter 4,5 måneder. Det var hardt, men føltes helt nødvendig. (artikkelen fortsetter nedenfor)

LES MER

— At "Berit" ikke fikk mer hjelp, var en stor svikt i systemet, sier professor og avdelingsleder ved St. Olavs hospital, Petter Borchgrevink, etter å ha lest hennes historie. Les artikkelen For dårlig tilbud til mediakamentavhengige 

Antallet kvinner som dør av overdose har nær dobla seg siden 2013. De aller, aller fleste dør av smertestillende medikamenter. Les her i Rus & Samfunn.

 

«Influensa» i flere måneder 

Så gikk det to år uten behandlinger og uten Oxycontin. Hun kom seg etter avvenninga, men fikk stadig flere sår, ikke der det var brent, men rundt de gamle såra. Hun fikk igjen tilbud fra Rikshospitalet om behandling. 

 – Det er en forferdelig behandling, og jeg var veldig usikker på om jeg ville mer. Men jeg var sjukemeldt igjen, og ville så gjerne jobbe.

Hun håpa så veldig på å bli bedre, og i 2019 gikk hun med på å behandle to sår. Og dermed var det i gang med Oxycontin igjen. Denne gangen i et halvt år. I februar 2020 var hun oppe i 200 mg og starta igjen avvenning og igjen ble hun sittende med den aleine. Riktignok ikke helt aleine – flere ganger i uka snakka hun med fastlegen sin på telefon.

Igjen ønska hun å trappe ned så fort som mulig.

Når du trapper ned føler du deg konstant slapp og småabstinent. Du er i dårlig humør, og føler deg i grunnen influensasjuk konstant fordi Oxycontin jo er sånn at du egentlig må øke for å gi deg sjøl en «friskmelding» og eventuelt smertelindring. Etter tre måneder med «influensa» hadde jeg klart å kutte 80 mg av 200 mg. Skulle jeg gå opptil ett år å være abstinent? Det orka jeg ikke. 

Hun forteller videre at det er lettere å ta av fra store doser – at det blir vanskeligere nedover, og at alle har sin egen terskel for hvor de helt uutholdelige abstinensene slår inn.

Trappa ned i skoletida 

Hun ba om å bli lagt inn, men når du har et eget hjem og et «liv» blir du ikke prioritert, mener hun. Første gang hun gjorde en avvenning var hun blitt skilt, og sønnen hennes bodde hos faren sin mens det sto på, men denne andre gangen ville han bo hjemme hos henne. Han var 12 år, og hun kunne forberede han grundig på hva dette dreide seg om, og på hvordan det ville bli hjemme den våren. Hun trappa mest ned på morgen- og formiddagsdosene sånn at hun var sjukest mens han var på skolen.

– Det kjentes som musklene løsna fra beina og som støt i hodet.  Det var forferdelig.
Fra den siste avvenningsperioden lagde hun ei videodagbok. Rus & Samfunn har fått se den, og den er vond. I en helt forkommen tilstand beskriver hun følelsene, smertene og tankene, og hvordan hun setter sammen og doserer ulike typer medisiner for å komme seg igjennom.

Nedtrappinga ble tatt i «jafs» – altså at hun kutta betydelig ned på dosa i noen dager, tok noen dager pause, og så tok neste jafs. Hun fungerte mye bedre i pausene, og denne måten gjorde det også litt mer forutsigbart for sønnen.

Ingen hjelp å få 

Da hun hadde 50 mg igjen, orka hun ikke å streke det lenger ut i tid. Hun bestemte seg for å ta et større jafs, og dro ei uke bort aleine. Da hadde hun bare 5 mg igjen da hun kom tilbake. Så tok hun pause i fire dager, og så slutta hun helt.

– Jeg hadde ikke kunnet gjøre det på denne måten om jeg ikke hadde vært sjukepleier og hadde kjennskap til avrusning og i tillegg hadde en kjempefin dialog med fastlegen.

— Man må kunne stå i sterke smerter – både fysiske og psykiske, for man blir veldig suicidal forteller hun.

Og sjøl sjukepleieren skulle gjerne hatt hjelp.

– Jeg hadde hatt mest bruk for et sted der jeg kunne ha avrusa meg fort, der jeg fikk være «i hi», få omsorg og noen som passa på, og medikamenter så jeg kunne få sove meg gjennom det verste.

De som velger å avvenne seg hjemme mener hun at burde få hjemmehjelp hver dag til for eksempel matlaging og rydding, samt besøk av helsepersonell et par ganger i uka til å overvåke blant annet elektrolyttbalansen (balansen i mineraler og salter i blodet som har livsviktige funksjoner). 

Denne gangen brukte hun fire måneder på å komme av Oxycontinen, det var hardt og hun følte at hun ble helt ødelagt. Hun forsøkte å få hjelp, ba om Subutex, ringte rustelefonen, men hun måtte klare seg sjøl.

Mangel på kompetanse 

– Uansett tror jeg ingen ordinær avrusningsinstitusjon ville hatt riktig kompetanse. Oxycontin er noe helt annet enn heroin. Avrusinga tar mye lenger tid, abstinensene er også verre og jeg tror denne avrusninga også er mer dødelig, forteller hun. Sjøl sørga hun for å få antidepressiva, for dopaminnivået synker og da øker sjølmordsfaren. Hun tror også at det ville være problematisk for kvinner i hennes alder, uten rusbakgrunn, å legge seg inn på en vanlig avrusningsklinikk, og det er den gruppa som i størst grad blir ramma av denne problematikken. Derfor mener Berit det bør være egne avrusningssteder for denne gruppa.

Å motivere folk til å ta imot behandling mener hun ikke vil være så vanskelig.

– Det er motivasjon nok å ikke være avhengig av medisin. Du må alltid ha den med deg, og du blir veldig fort dårlig hvis du ikke får tatt den i tide. Dessuten våkner man alltid litt abstinent.

Men har man kroniske smerter for alltid, må man belage seg på å bruke Oxycontin livet ut. Sjøl har Berit alltid noen tabletter liggende hjemme som hun tar om smertene fra såra blir overveldende. Da kan hun bruke legemiddelet en dag eller to, men så hun stoppe for ikke å bli sittende fast igjen.

– Jeg har gjort det noen ganger, men det krever enorm sjøldisiplin, avslutter hun.

 

Les mer om følgende emner: