– Mest av alt har jeg lyst til å avlyse hele jula!

Høytider kan være ille for både rusavhengige og pårørende. Og aller verst er julen.  – For min del er disse dagene preget av tomhet og en følelse av maktløshet, forteller en pårørende. Hun har opplevd hvordan rusen kan splitte og ødelegge en familie. 

Fra barndommen husker hun koselige juleselskaper med hele familien samlet. God mat, brettspill og julefilmer. Men da hun var i slutten av tenårene, begynte søsteren hennes å ruse seg.

– Jeg kan huske at det opptok mye av mine foreldres tid. Jeg ble litt «glemt», sier hun.

Julen er nå blitt en tid som minner familien hennes ekstra på at de står i en utfordrende situasjon. De gruer seg og grubler mye i forkant. Hvordan har den rusavhengige det nå? Skal vi invitere til selskap og hvem skal vi invitere? Kommer den rusavhengige til å dukke opp? Og i hvilken tilstand? Får man kjeft denne gangen også? Hvem skal man ta hensyn til, den rusavhengige eller resten av familien? Alle disse og flere spørsmål skaper uro og dårlig samvittighet.

– Vi gjennomfører jul fordi vi har barn i familien, som vi ønsker å skape gode minner for. Men det er til tider veldig tungt. Rus skaper brutte relasjoner, og i høytider vises dette enda tydeligere. Det som «skal være» en tid for samhørighet, glede og håp, oppleves som det motsatte for oss.

 – Mest av alt har jeg lyst til å avlyse hele jula.

Får vi en telefon i år om at overdosen er et faktum?

– Julen er en vanskelig og tung tid. Både for både den som ruser seg, og oss pårørende, forteller en annen pårørende. Hun er mor til en rusavhengig, og ønsker også å være anonym.

– Den gir større sorg og savn enn andre dager og høytider i året. Sorg for den vi har mistet til rusen. Savn når vi ikke kan ha den rusavhengige hjemme på juleaften, av hensyn til oss selv, andre søsken og barnebarn.

Det er kaldt å være ute på denne årstiden. Men kulde og høytid stopper ingen fra å ruse seg. De må som regel ut på søken etter stoff. Det behovet blir ikke mindre selv om det er jul. Kanskje heller motsatt. Tross det holder de fleste steder som den rusavhengige kan gå til, stengt.

– Som pårørende er man smertelig klar over dette. Man får dårlig samvittighet for å stenge den rusavhengige ute fra hjemmet. Og dårlig samvittighet for de andre i familien når gleden over høytiden ikke er der, sier hun.

Og frykten er der: Får vi en telefon i år om at overdosen er et faktum? Eller med tigging av penger? En bønn om å få komme hjem? Eller blir det trusler, og stygge ord om hvilken egoistisk og ond mamma jeg er?

– Jeg prøver hvert år å gjøre det beste ut av situasjonen, og ta «en dag om gangen». Til også denne julen er over, sier hun.

Skaper små lyspunkter

— Høytider, og spesielt julen er en eneste stor sorg for mange pårørende. Da alt skal være så fint og flott og familiene skal møtes. Derfor forsøker vi å løfte hverandre opp med små lyspunkter, i denne tiden. Både på Facebook og Instagram, sier Jeanette Flagstad.

Hun er leder og initiativtaker til organisasjonen Usynlig Tigre. Det er et uformelt, ikke-politisk nettverk, som jobber for å synliggjøre og bedre situasjonen for pårørende til rusavhengige. Og dem er det mange av.

Rundt to millioner pårørende til rusavhengige

ARA (avdeling for rus og avhengighet) estimerer at det er fra 4 til 10 pårørende rundt hver rusavhengig. Jørgen Bramness, seniorforsker ved FHI, anslår at cirka 300 000 personer i Norge er avhengige av alkohol, vanedannende legemidler og illegale rusmidler.

– Det er altså et sted rundt to millioner pårørende til rusavhengige i Norge, sier Flagstad. Søsken som blir usynlige. Barn som tar den omvendte foreldrerollen fra de er små. Ekteskap som ryker og familier som splittes.

Det finnes heller ingen oppskrift eller fasit på å være pårørende. Alle må finne sin vei i den for mange uforutsigbare og utmattende alarmberedskapen.

– Vi er alle unike pårørende med våre egne historier og behov. Og vi tar ulike valg – akkurat som de rusavhengige, sier hun. Men sammen er vi sterkere. Med nettverk, informasjon og støtte og hjelp kan vi lære å leve bedre som pårørende.

– Derfor startet vi Usynlige Tigre, sier Flagstad.

Ingen ønsker egentlig å være en tiger

 Medlemmene er foreldre, barn, søsken, ektefeller, besteforeldre, kjærester, eks-kjærester, fettere, kusiner, tanter, onkler, venner, arbeidsgivere og kolleger m.m. til rusavhengige.

– Ingen ønsker egentlig å være en tiger, sier Flakstad. Men når vi først innser at vi er en del av flokken, så har flere uttrykt at den tilhørigheten er blitt en utrolig viktig del av livet, sier lederen. 

I en anonym spørreundersøkelse har organisasjonen fått innspill fra usynlige tigre i hele landet, om hjelpetilbud de har benyttet. De er listet opp på hjemmesiden. I tillegg har man en podkast som kan lyttes til både der og på Spotify, iTunes og SoundCloud. Nettverket i den offentlige Facebook-gruppa er også svært viktig for mange.

Flagstad forteller at de nå – uten å ha søkt – også har fått midler fra de ansatte i KAVLI, så de skal jobbe videre med enda et nytt tiltak.

– Helt utrolig! sier lederen.

Julen ble mer en høytid som vi måtte igjennom

– Jeg har selv alltid vært en som har elsket jul og virkelig kost meg i desember, forteller Lillian Skrede. Hun er en annen av initiativtakerne til Usynlig Tigre.

– Men med en rusavhengig samboer ble julen mer stressende og energikrevende, enn fin. Det ble det ekstra viktig å opprettholde fasaden. Skjule for familien, hvordan det egentlig var. Og hvis jeg ikke feiret jul med min samboer, var jeg urolig. Jeg gikk bare og talte dagene til jeg skulle møte ham igjen. Hele tiden redd for om han var havnet utpå.

Skrede forteller at hun klarte ikke være skikkelig til stede med familien sin. Og skulle han feire sammen med familien hennes, var hun urolig for om han kom til å ruse seg. Og om det ville merkes. Hun klarte ikke slappe av da heller.

Julen ble mer en høytid som hun måtte gjennom, enn fine dager med familien. Og bekymringene var sjelden ubegrunnet.

Å gi slipp på skam og tabuer

Rusproblemer skjer i alle familier. Og rusproblemets omfang og konsekvenser kan ikke bare forstås som et individuelt problem. Pårørende belastes og påvirkes både relasjonelt, fysisk og psykisk.

– Å holde ting skjult. Å forsøke å dekke over, er noe av det mest energikrevende ved å være pårørende. Men slipper man ned fasaden, og våger å være åpen, faller en stor bør fra skuldrene. Selv om problemene ikke forsvinner, sier Skrede. Og det er der tigrene kommer inn. Pårørende som oss, som har følt seg alene om sine tanker og sin situasjon, kan lese historier fra andre som står i akkurat det samme.

Kanskje er det første steg til å få et bedre liv. Til å sette fokus på seg selv. Og Usynlige Tigre er digitale og landsdekkende. Det er viktig. Fordi terskelen for å bli med i grupper, eller oppsøke annen hjelp, kan være høy. Om man ikke er for utslitt til i det hele tatt å lete.

Å bli med i en facebook-gruppe kan føles mer overkommelig. Og den kan også brukes til å finne andre pårørende der du selv bor.

En søster, som vil være anonym, har skrevet dette diktet om jul:

"Julen skal være en tid for hygge.

Hjem til familie og det trygge.

Men hvert år gruer jeg meg.

Alle mine tanker går til deg.

Er du alene eller sammen med noen?

År etter år.

Jeg har mistet troen.

Vi som er igjen, prøver å feire.

Men savnet av deg er vanskelig å beseire.

Alle rundt meg prøver å glede.

Likevel, er sorg og ensomhet til stede.

Igjen er rusen valgt fremfor oss.

Energien er borte vi orker ikke sloss.

Slik er hver høytid når andre er glade.

Vi tar på oss maska for en fin fasade."