Forventninger, håp og mestringstro

Av Bjørn Erik Navestad, Origosenteret, Kirkens Bymisjon: 

«Dere på Origosenteret er håpsbærere. Vær klar over det – at dere bærer håpet når   det blir for vanskelig for oss pasienter å gjøre det».

Noe sånt sa en tidligere pasient for en tid tilbake. Denne gangen som foredragsholder på en fagdag for pasienter og ansatte i regi av prosjektet «Et bedre liv». Rakrygget og stolt fortalte han et lydhørt publikum om sin vei ut av rusen.

... Håpsbærere. Et til de grader mektig ord. Et ord som innebærer at noen gir deg både ansvar og tillit, i tillegg til å inngi respekt og ydmykhet – i alle fall slik jeg ser det.

I perioder er det ikke uvanlig at pasienter står overfor i overkant mange, eller i overkant store utfordringer, i behandling. Det aller meste skal på et eller annet vis endres. Man skal få på plass noe meningsfylt å gjøre, bygge utviklende, gjensidige relasjoner og oppleve tilhørighet, få orden på økonomi og bolig, samt jobbe med fysisk og psykisk helse. Dette i tillegg til rusutfordringene.

Alt henger sammen med alt.

Veien ut av rusen innebærer for de aller fleste to sterke motsetninger. En verdikonflikt mellom rusen og det rusfrie. Et styrkeforhold som varierer med tid, situasjoner og personer (Hole, 2014). En slik ambivalens vil være en naturlig del av avhengigheten, og en tro på at forandring er mulig vil være en forutsetning for at helhjertede endringsforsøk skal finne sted (Fekjær, 2016).

Når begrepet motivasjon benyttes er det helt vesentlig at det forstås i lys av alt det ovennevnte.

Ordet motivasjon blir hyppig brukt i rusbehandling. Det knyttes opp mot atferdsendringer, og det har en spesiell tendens til å dukke opp ved et tilbakefall, eller ved andre hindringer på veien.

I hvilken grad pasienten er motivert blir ofte et tema, da knyttet opp mot pasientens vilje til endring. Motivasjon som begrep er abstrakt og en samlebetegnelse. Derfor har alle også ulike forståelser av hva motivasjon egentlig er (Biong & Ytrehus, 2018). Det gjør det ikke mindre komplisert.

Motivasjon kommer fra det latinske ordet movere, som betyr å være i bevegelse (Neta & Haas, 2019). Er man ikke er i bevegelse, så er man altså ikke motivert – eller man har da ikke den rette motivasjonen.

Vil det da si at motivasjon er noe iboende?

Vi har fritt sykehusvalg i Norge, og det hender at pasienter av ulike grunner bytter behandlingssted underveis. Etter et bytte av behandlingssted så kan en «umotivert» pasient, plutselig bli motivert. Merkelige greier i grunnen.

Hvordan kan de iboende egenskapene endre seg på en slik måte – eller er de kanskje ikke så iboende allikevel? Handler det også mye om alt rundt? Inkludert oss som behandlere?

Det å bære håpet for noen betyr at man har tro på vedkommende, og at man faktisk har forventninger til dem. Etter mitt syn er det helt nødvendig å stille forventninger til mennesker, og jeg ønsker også at noen stiller forventninger til meg. Forventninger som er tilpasset mine ressurser og de utfordringene jeg til enhver tid står overfor. Forventninger som forteller meg at noen har tro på meg, og på at jeg kan mestre noe.

Placeboeffekten er knyttet til våre egne forventninger, og til at de forventningene påvirker oss. Pygmalion-effekten omhandler hvordan andres forventninger til oss påvirker våre prestasjoner, og med det vår tro på oss selv. Pygmalion-effekten ble første gang påvist av Bob Rosenthal i 1963, og er i ettertid blitt bekreftet i hundrevis av studier. Forventninger er et kraftfullt virkemiddel. Forventninger kan få skolebarn til å prestere bedre, arbeidstakere til å arbeide hardere og pasienter til å bli få en raskere bedring.

Pygmalion-effektens onde tvilling heter Golem-effekten. Vi ser sjeldnere på mennesker vi forventer mindre av. Vi smiler sjeldnere og vi holder større avstand. Golem-effekten kan få ensomme tenåringer til å gjøre uheldige valg og bostedsløse til å gi opp håpet. Mennesker man forventer lite av, presterer dårligere, med den følge at det forventes enda mindre av dem, noe som medfører at de presterer enda dårligere og slik fortsetter det. Våre forventninger til andre signaliserer vi hele tiden. Med det vi sier – både i ord, med kroppsspråk, med blikk og med stemmeleiet (Bregman, 2020).

“When I’m in mental hospital, it feels like I am normally there, that hospital is my real life, the continuity in my life. Such thoughts do not make you happy. Sometimes you go into hospital highly motivated, but often, once you are there … Your motivation falls away. It is very difficult to explain. […] You are not really recovering, you are not really improving, you are not really getting worse either. You’re just there (De Ruysscher et al., 2019).

For meg illustrerer sitatet over at motivasjonen, eller at ønsket om en varig endring, kan bety mer enn noen gang. Derimot kan troen på en varig endring være borte som dugg for solen dersom utfordringene blir for store, eller for mange underveis. Man fikk det altså ikke til denne gangen heller.

Vi bør ikke snakke om motivasjon uten å legge til rette for mestring. Da er det fort gjort å påføre mer skyld og skam til en pasientgruppe som ofte bærer på nok skyld og skam fra før. Jeg tror vi noen ganger kan blande motivasjon, og et ønske om et fremtidig mål om varig endring, med det å ha tro på at man skal få det til.

Rusen infiltrerer alt, og alle opplevelser i livet. Hvem er man uten rus? Hvordan skal alle nye inntrykk håndteres? Hva når det blir så vanskelig at det utrygge blir det tryggeste?

Dersom pasienter mister mestringstroen, er det vesentlig at vi beholder troen, legger til rette for mestring, og viser oss som håpsbærere – uten at det settes for mange spørsmålstegn ved en manglende motivasjon. Slike påminnelser er sjelden til hjelp.

Hvordan vi responderer når folk gjør noe, får til noe, eller ikke får til noe, er av avgjørende betydning. Forventningens kraft påvirker alle og er smittsom. Bruk den bevisst.

Referanser:

Biong, S., & Ytrehus, S. (2018). Helsehjelp til personer med rusproblemer (2. utg., p. 277). Cappelen          Damm akademisk.

Bregman, R. (2020). Folk flest er gode: En ny fortelling om menneskenaturen. Spartacus.

De Ruysscher, Clara, Tomlinson, Peter, Vanheule, Stijn, & Vandevelde, Stijn. (2019). Questioning the professionalization of recovery: a collaborative exploration of a recovery        process. Disability & Society, 34(5), 797–818.

Fekjær, H. O. (2016). Rus : bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie (4. utg., p. 441). Gyldendal akademisk.

Hole, R. (2014). Forebygging og behandling av rusproblemer : en innføring (p. 188). Universitetsforl.

Neta, M., & Haas, I. J. (2019). Movere: Characterizing the Role of Emotion and Motivation in        Shaping Human Behavior. In Emotion in the Mind and Body (pp. 1-9). Springer, Cham.