Åpent brev til Arbeiderpartiet

Åpent brev om rusreformen fra LEAP-Scandinavia til Arbeiderpartiet

Rusreformens skjebne avgjøres trolig på Abeiderpartiets årsmøte den 15. til 17. april i år, om ikke Fremskrittspartiet i siste liten ombestemmer seg og lar sine representanter stemme etter egen overbevisning.

Dette er tredje gang en slik reform foreslås i Norge, og fram til nå har det vært Arbeiderpartiet som har kjempet kampen for solidaritet, rettferdighet og likhet for loven. Alt ble snudd på hodet da de borgerlige partiene tok initiativet til det forslaget som nå er fremmet form for Stortinget. Dette forandret det politiske landskapet, og premissene for den interne kampen i Arbeiderpartiet. Krefter som advarer mot forandringer har fått større spillerom. De er i ferd med å omdefinere partiets rolle fra å være partiet for rettferdighet og likhet til å være partiet for endringsvegring.

Når man står foran store forandringer, oppleves ofte en kamp for det bestående som det tryggeste. Problemet er at en slik kamp sjelden bringer oss framover, og gjør det umulig å rette opp i sosial urettferdighet. 

Det kan være vanskelig å se rusreformen som en reform for sosial rettferdighet, og kampen mot rusmisbruk og alkoholproblemer har alltid vært viktig for arbeiderbevegelsen. Om de som druknet sine sorger i alkohol, ikke hadde reist seg og tatt opp kampen mot undertrykkelse og fornedring, hadde vi hatt et helt annet samfunn enn vi har i dag.

Historien er viktig, og må ikke glemmes om man skal forstå dagens problemer. Samtidig er det ofte uklokt å se til gårsdagens løsninger, når vi skal ta tak i dagens samfunnsproblemer. Avholdsbevegelsens landsforbund, forløperen til dagens Actis, bidro sterkt i kampen mot urett og undertrykkelse i arbeiderbevegelsens barndom, men mye har forandret seg siden den gang.

Sprit- og alkoholforbudet

Skal man kunne forstå hvordan, må man vite litt om hva som skjedde da sprit og alkoholforbudet falt på 1920-tallet. Som alt annet blir dette større og tydeligere om man ser det litt fra avstand, og reiser over dammen til Amerika. Der hadde man totalforbud mot alkohol, noe som i praksis betydde at alkohol ble forbudt for arbeiderklassen, men fortsatt var like tilgjengelig for de som hadde god råd.

Alkoholsmugling ble en lukrativ virksomhet, og mange fattige arbeidere så det som en vei ut av fattigdommen. De som satt med makten aksepterte ikke utviklingen, og det ble etablert en sterk føderal toll og politienhet som kjempet for å opprettholde spritforbudet. Jo hardere virkemidler myndighetene tok i bruk, jo viktigere ble det for smuglerne å organisere sin virksomhet for å redusere risikoen. Mafiaen vokste fram, og myndighetene ga til slutt opp kampen.

Da spritforbudet falt, sto en tungt bevæpnet føderal styrke på flere tusen mann plutselig uten arbeidsoppgaver. Dette var mennesker som hadde risikert og ofret mye i krigen mot alkoholen, og de trengte nye arbeidsoppgaver. Lederen for denne enheten het Harry Anslinger, og han ble leder av The Federal Beureau of Narcotics (Drug Enforcement Agency i dag), fram til han gikk av med pensjon i 1962.

Få mennesker har betydd så mye for kampen mot narkotika, som Harry Anslinger. Det er skrevet mange bøker om hans rasistiske budskap, men han sier det vel egentlig best selv:

“There are 100,000 total marijuana smokers in the U.S., and most are Negroes, Hispanics, Filipinos and entertainers. Their Satanic music, jazz and swing result from marijuana use. This marijuana causes white women to seek sexual relations with Negroes, entertainers and any others”.

Politiet skiftet fokus

De som hadde slåss mot alkoholen fikk nye arbeidsoppgaver. Fra det å ha fokus på alkoholen, som var populær blant hvite amerikanere, gikk de til å ha fokus på å bekjempe rusmidler som var mer populære blant afroamerikanere, mexicanere og asiater. 

Politiet fikk nye og kraftigere virkemidler som etterhvert også ble viktige virkemidler i kampen mot opposisjonelle. Slik som afroamerikanske borgerrettighetsforkjempere og motstandere av Vietnamkrigen.

I 1971 erklærte Nixon krig mot narkotikamarkedet, og han fikk med seg FN. I dag har narkotikakrigen ført til at USA har verdens desidert største fangebefolkning. Bruk av ulovlige rusmidler er svært vanlig blant det hvite flertallet, men det er mørkhudede menn som fyller amerikanske fengsler.

I Norge har vi alltid vært flinke til å følge internasjonal lov og rett, og til å støtte vår store allierte i Vest. Det har ført til tilsvarende endringer her. Fram til 1970 kunne man straffes for offentlig fyll, og mange menn fra lavere sosiale lag med store helseproblemer ble dømt til tvangsarbeid. Da loven ble avskaffet var meningene sterke. Politiet jobbet aktivt mot lovendringene, og det ble advart mot kaos og lovløse tilstander.

Troen på straff

Samtidig fikk politiet et nytt fokus, nemlig kampen mot narkotika. Man gikk fra straff for offentlig alkoholrus, til straff for narkotikabruk. De nye lovene ble stadig strengere, og fokuset på de sosialt marginaliserte gruppene i samfunnet fortsatte. Intensjonene var nok gode, men konsekvensene ødeleggende. Det er dette som omtales som kontrollskader.

Det finnes ikke noe område innen kriminalpolitikken som har hatt like store og gjennomgripende konsekvenser for samfunnet og rettsvesenet som troen på straff på narkotikafeltet de siste 50 årene! Og det må tillegges at Norge ligger på straffetoppen, selv i nordisk sammenheng (prof. ved politihøgskolen, Paul Larsson).

Sosial urett

I dag er ulovlig rusbruk blant ungdom på vestkanten i Oslo mer enn dobbelt så hyppig som den på østkanten. Likevel blir tre ganger så mange ungdommer i øst bøtelagt.

Ulikhetene i lovhåndhevelsen gir mange merkelige utslag. Kloakkundersøkelser viser at vi har et svært høyt forbruk av amfetamin og kokain i Norge, og vi vet at kokainbruken er spesielt utbredt på vestkanten. TV-program som serien Exit har bidratt til oppmerksomhet rundt dette, men samtidig vet vi at politiet knapt pågriper noen for ulovlig rusbruk i disse miljøene. Innsatsen mot slitne amfetaminbrukere på østkanten er langt mer synlig, og det er neppe fordi disse menneskene innehar viktige samfunnsposisjoner eller samfunnskritiske stillinger.

Den sosiale uretten er den samme nå som før, og på samme måte som da løsgjengerloven ble endret, advarer politiet mot at endringer i ruspolitikken vil medføre kaos og lovløse tilstander.

Fra flere hold kreves det at man skal kunne dokumentere at de foreslåtte endringene ikke medfører økt bruk av illegale rusmidler, før man går med på endringene. Det er problematisk av mange årsaker. For det første er dette å snu beviskravet. Det er straff som skal begrunnes, ikke straffrihet. For det andre er det ikke vitenskapelig mulig å dokumentere at det ikke finnes slike sammenhenger. De som kan litt om vitenskapsteori, vet at det nærmeste man kommer, er å påvise at man ikke kan se noen dokumenterbar korrelasjon (sammenheng).  

Straff - et tilsiktet onde

Det eneste vi kan si sikkert om de foreslåtte endringene i reformen, er at det ikke finnes noe forskning som tilsier at straff og straffenivå i vesentlig grad påvirker menneskelig adferd på dette området. Det gjelder både den forskningen som rusreformutvalget har gjennomgått, og en stor metaundersøkelse som ble gjort i ettertid.

Usikkerheten som ligger der, vil det ikke være mulig å få nærmere klarhet i. For vi mennesker er en for stor variabel, og det er så mye annet som påvirker oss. At det finnes en slik usikkerhet er likevel ikke noen unnskyldning for å fortsette å gjøre noe vi vet påfører andre skade. For straff er et onde som samfunnet påfører andre i den hensikt at det skal føles som et onde. Stigmatiseringen som følger i kjølvannet av straffen er tilsiktet, og har vært et virkemiddel som vi i politiet har utnyttet aktivt.

Det forskningen har vist oss, er at det er svært usikkert om det finnes noen fordeler med straff for rusmiddelbruk. De fordelene som eventuelt er der, ser ut til å være svært små. På den annen side er ulempene med straffen konkrete og tydelige. Derfor står en fortsatt straffelinje klart i strid med det uttalte målet om at straff ikke skal brukes om det ikke er «åpenbart at fordelene er betydelig større enn ulempene».

Dette er et bærende prinsipp i strafferetten, som er særlig viktig å følge når man velger å fravike skadefølgeprinsippet i disse sakene. Det vil si prinsippet om at det som utløser straffen, er den skaden eller fare for skade som handlingen påfører andre. I den forbindelse vil jeg påpeke at indirekte skade som påføres pårørende fordi mange bryr seg så sterkt om sine nærmeste, er utenfor det man normalt ser på som straffbar skadefølge.

Den farligste bruken av narkotika er fortsatt den politiske, og det den fører til av tiltak fra politiet og samfunnets side. Straff og straffeforfølgelse påfører rusbrukere og deres pårørende stor skade. Den manglende viljen til å snakke om dette, og det vi vet om regelrette brudd på straffeprosessloven i kampen mot narkotikaondet, er et demokratisk problem. Slikt gjør det vanskelig med en demokratisk og åpen debatt.

Lukkede rom i debatten

Debatten vanskeliggjøres ytterligere av at motstandere av reformen blokkerer seriøse meningsmotstandere på sosiale medier, og nekter å stille til samtaler. Dette fører til samtaler i de lukkede rom som bare noen få utvalgte er invitert til, og som i liten grad bidrar til kunnskapsutvikling. Det kan se ut som om Arbeiderpartiet i stor grad har lukket seg inne på denne måten, og at det er grunn til å frykte resultatet.

Det har vært for lett å invitere våre kolleger i politi som er mot reformen, og sette disse opp mot lokale brukerrepresentanter i et forsøk på å ivareta de ulike interessene i saken. Et slikt maktforhold blir fort skjevt. Det politiet sier om faren for oppblomstring av organisert kriminalitet fordi man mister mulighetene til å bekjempe den, blir da lett stående som sannheter.

De som fulgte stortingshøringen om rusreformen, vet at mye av det politiet har fortalt om tapte hjemler og muligheter ikke stemmer, og at Riksadvokaten er blant de mange juridiske ekspertene som mener vi ikke mister noen hjemler som vi har lovlig tilgang til i dag.

Politiets virkemidler

Vi mister i alle fall ingen virkemidler som er viktige i kampen mot den organiserte kriminaliteten. De eksemplene som kolleger har lagt fram når de ønsker å illustrere hva man mister, kan enkelt plukkes fra hverandre bit for bit som ulovlig tvangsmiddelbruk. Vi i politiet har ikke lov til å ransake folk når saken vi mistenker noen for er oppklart, og vi skal ta hensyn til forholdmessighetsprinsippet når vi vurderer bruken tvangsmidlene. I tillegg er Norge nylig dømt i EMD for å ha manglende lovgivning som sikrer strengt taushetsbelagt informasjon, noe som betyr at vi må vi være svært varsomme med alle telefonransakinger og må innføre rutiner som gjør at dette forbeholdes de aller alvorligste sakene.

 Slik kan vi fortsette å ramse opp, men det hjelper sannsynligvis lite. For det kan se ut som om vi er forbi det punktet at rasjonalitet og fornuft er avgjørende. I så fall er det vel en appell til følelsene som er det eneste virkningsfulle. I den forbindelse gjør vi oppmerksom på at Lederen av Norsk Narkotikapolitiforening, selve symbolet på politiets kamp mot rusreformen, nylig delte en svært stigmatiserende kronikk fra Resett der han siterte forfatteren slik:

«Vil taperne som kjøper sex bli møtt med samme raushet? Man kan argumentere for at ikke alle som kjøper sex er tapere. Vel ikke alle som kjøper narkotika er tapere heller, så da er vi tilbake på null»

Altså, de fleste rusbrukere er som sexkjøpere; tapere som ikke fortjener å bli møtt med raushet? Kronikken er så full av hatefulle ytringer, at det nok hadde vært straffbart om det gjaldt personer av en annen hudfarge eller seksuell legning. Men fordi det handlet om rusbrukere, mente artikkelforfatteren at det var passende å beskrive dem slik;

Jeg ser at det er ikke noen vits i å fortsette med å bryte folk i bakken for å legge dem i jern, når de allerede har knekk i knea. Enkelte har kommet så langt i misbruk at det er ingen vits i å sparke hesten mer, den er uansett langsomt døende.

Fjerne roten til stigma

Er dette mennesker med holdninger man ønsker å stå sammen med i kampen mot rusreformen, eller vil man velge å lytte til Dr. Joao Goulao, direktør ved SICAD, og «portugalmodellens far» når han anbefaler rusreformen og sier:

«Det er vanskelig å utpeke en kausal forbindelse mellom avkriminalisering i seg selv og de positive tendensene vi ser …. Det er en helhetlig pakke. Den største effekten har vært at vi har fjernet roten til stigmaet for ruslidelser, noe som lar folk tale fritt og søke profesjonell hjelp uten frykt for sanksjoner.»

Godt valg!

Mvh Bård Dyrdal

Politioverbetjent og leder av LEAP-Scandinavia