Nei, Jan Gunnar, det er ikke mitt behov for alkoholfrie møteplasser dette handler om

Denne kronikken er skrevet av brukerrepresentant Tommy Sjåfjell, A-larm. Den er et svar på Jan Gunnar Skoftedalens debattinnlegg, som igjen var et tilsvar til Sjåfjells kronikk, "Du har ikke noe her å gjøre". I kronikken tar Sjåfjell til orde for alkoholfrie møteplasser i rusfeltet.

Kjære Jan Gunnar! Først av alt: Jeg har respekt for deg som en kunnskapsrik leder for Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO). Jeg er også glad for at noen løfter andre perspektiv enn mine, jeg eier ikke fasiten.

Det overrasker imidlertid at du går så hardt inn for å peke på at alkoholfrie møteplasser er mitt behov. Du påstår at kronikken min spiller på følelser og påfører ledere skam. I tillegg etterlyser du en kunnskapsbasert debatt, uten å nevne at kronikken refererer til ganske mye forskning om utfordringer knyttet til alkoholbruk i arbeidslivet og befolkningen generelt. En gjennomgang viser at jeg brukte 12 ulike kilder i kronikken.    

Når du som leder i RHO velger å bruke stemmen til å argumentere for alkoholservering på rusfeltets møteplasser, både overasker det og gjør meg litt trist. Du argumentere for at alkoholfrie møteplasser er mitt unike behov. Samtidig unnlater du å kommentere ulike rapporter og forskning jeg presentere.

Jeg er enig med deg i at på de fleste av rusfeltets møteplasser er det moderat forbruk av alkohol. Det er det som gjør meg så trist/provosert: Ett eller to glass betyr mer enn å inkludere alle.

For meg handler dette både om inkludering og forebygging

Jeg skriver: «Jeg oppsøker ikke plasser folk drikker alkohol, og har heller ikke en forventning om at folk skal være edru på grunn av meg».

Diskusjonen om alkohol handler for meg om å ha et inkluderende rusfelt, ikke om at andre skal tilpasse seg meg.

Jeg kommer heller ikke til å oppsøke mange av rusfeltets møteplasser på kveldstid, selv om disse blir alkoholfrie. For selv om jeg kjenner mye fine folk i dette feltet, vil ofte en topptur til Vardåsen slå en middag på lederkonferansen.

Diskusjonen om alkohol handler for meg om å ha et inkluderende rusfelt, ikke om at andre skal tilpasse seg meg. Når jeg har undervisning om alkohol, helseskader og arbeidsliv, står det følgende på en av plansjene:

"JEG mener alkohol på jobbfesten ikke skal tilpasses den som har et kjent problem. Noen som har strevd med alkohol vil synes det er greit med, andre vil synes det er ugreit. Kanskje jobbfesten heller skal tilpasses den store andelen som er på vei til å utvikle et problem, en helseskade, deres pårørende, barn? Kanskje jobbfesten rammer mer de usynlige enn de synlige."

De fleste som strever med rus, er usynlige

Jeg poengtere flere steder i teksten at jeg ikke ønsker folk skal ta hensyn og vurderte å ta med dette sitatet i teksten. Men teksten ble for lang. Mitt poeng med dette sitatet er at de fleste som strever med rus er usynlige. Det er ikke mitt behov for møteplasser dette handler om.

Kronikken handler om inkludering, reduksjon av totalforbruket, alkohol i arbeidslivet og belastning på helsevesenet. Derfor ble det viktig for meg å løfte opp faktaene og tallgrunnlaget jeg gjør i teksten. At du totalt overser forskning og ulike rapporter knyttet til arbeidsliv og rus, og kun fokusere på mitt behov, overrasker.

Skam deg -  du må ikke påføre skam

Jeg skal være forsiktig med å si at ditt innlegg fikk meg til å skamme meg, men jeg kjente på et ubehag. For du sier blant annet:

«Skal 200 ledere i TSB avstå fra alkohol slik at Tommy kan delta på middagen under TSBs lederkonferanse? (Eller Rusfeltets hovedorganisasjon sin festmiddag).

Om kronikken får ledere til å skamme seg, blir jeg svært overrasket.

Nettopp fordi jeg er så redd for denne typen slutninger, var innlegget begrunnet i fakta og forskning. Jeg vil som deg ha en kunnskapsbasert rusdebatt. En kunnskap vi imidlertid har er at økt tilgjengelighet gir økt forbruk.

Om kronikken får ledere til å skamme seg, blir jeg svært overrasket. For å sitere Gabrielle W. Strand i en kommentar under saken på Facebook: «Å føle på skam for å innta rusmidler vil jeg tro det først og fremst er folk med et rusproblem som har mye erfaring med».

Min erfaring er at skam dreper mange i rusfeltet.

Gabrielle har rett, jeg tror jeg har mer erfaring med skam enn de aller fleste ledere i rusfeltet. Jeg skrev for noen år siden om skam; «Jeg har skammet meg altfor mye i livet. Skam over å være meg. Skam over å ikke være god nok. Skam og redsel for konsekvenser gjorde at det tok minst ti år før jeg oppsøkte hjelp» (Sjåfjell 2022).

Skam var også utslagsgivende da jeg forsøkte å avslutte alt etter et tilbakefall. Når du sier at innlegget påfører skam, blir jeg derfor trist, for min erfaring er at skam dreper mange i rusfeltet.

Kronikken er personlig, men ikke mer personlig enn at jeg tror ledere forstår at dette handler om sak og ikke person.

Å lede handler om å gå foran.

Et av poengene i den opprinnelige artikkelen er at vi må få ned totalforbruket for å redusere skadene.  Det er en av grunnene til at jeg ønsket at ledere gikk foran, og skapte møteplasser uten alkohol.

Du skriver: «Målet om reduksjon av alkoholforbruk med 20 prosent innen 2030 er vi ikke kommet noe nærmere», og at det er skivebom å peke på lederes ansvar, når jeg skriver: «alle andre skal redusere, det handler ikke om meg og mitt forbruk».

Det er ganske logisk for meg at når ingen vil redusere eget forbruk, vil vi ikke få en reduksjon

Dette er ikke noe jeg har forskningsbelegg for å si, det er imidlertid min opplevelse. Og det er ganske logisk for meg at når ingen vil redusere eget forbruk, vil vi ikke få en reduksjon. Derav konklusjonen «Det er de andre som bør redusere».

Når du i din posisjon ser at det ikke har vært noen reduksjon i forbruk, burde ikke du heller heiet på mitt forsøk på å skape rusfrie møteplasser? Som tidligere styremedlem bør jeg unngå å peke på ting som ikke er gjort, da det vil peke tilbake på meg.

Forslaget ditt om separate bord er svært dårlig  

Men hva om RHO fremover utfordret både egne og andres etablerte sannheter og gjorde arrangementene deres alkoholfrie?

Ser man på strategien til organisasjonen skal dere: «utfordre etablerte sannheter» og «fremme forebyggende arbeid». Det går an å tenke at dette også skal gjelde for alkohol. Og nei, forslaget ditt om separate bord er svært dårlig.  

Det du kaller føleri er for meg erfaringskunnskap

Jeg bruker ofte meg selv som eksempel med kostnadene det medfører. Det er både en personlig og privat kostnad. Det er ikke alle som synes at dette er viktig å snakke om. Mine erfaringer brukes til å synligjøre et utfordringsbilde som rammer mange.

Min erfaring blir et eksempel, jeg representer mer enn meg selv

Når jeg i et innlegg peker på egne erfaringer med døgnbehandling, poliklinikk, akutte tjenester eller sykehusinnleggelser, handler det om å synligjøre noe som er viktig for mange. Min erfaring blir et eksempel, jeg representer mer enn meg selv.

Derfor peker jeg mange steder på forskning knyttet til alkoholbruk og skriver blant annet at 11-12 prosent av arbeidstakerne har uteblitt fra arrangement på grunn av alkoholservering. Jeg sier innimellom at:

«Å snakke sant om alkohol er omtrent som å ro fra Bergen til Shetland midtvinters med strikkepinner i motvind – et rimelig håpløst prosjekt».

Imidlertid hadde jeg ikke sett at jeg gjennom denne kronikken skulle bli anklaget for å påføre ledere skam, og om det er tilfelle må jeg bare si: unnskyld.

Om skammen blir for vond å bære, vil jeg imidlertid anbefale både selvhjelpsgrupper og likepersonsarbeid.