– Kanskje er det på tide å endre måten vi snakker om de unge på?

Dette er et leserinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. 

Det finnes en gammel vane i dette landet: Når vi snakker om ungdom, begynner vi gjerne med uro. Som om den mørke fortellingen ligger klar før fakta får slippe til.

Klisjeene står der som slitne kulisser: Ungdommer er egoister. De bryr seg ikke om annet enn mobilene sine. De respekterer verken foreldre, lærere eller grenser. De er late. De vil ha alt ferdig servert. De tåler ingenting.

Klisjeene lever fordi de er enkle. De gir oss noe kjent, noe som skaper en illusjon av oversikt. Kanskje også fordi de gir voksne et bekvemt pust av nostalgi: “Da vi var unge…” Det er alltid lettere å tro på en gjenfortalt fortid enn å se den levende nåtiden som står rett foran oss.

De fleste står i hverdagen med venner som holder, og foreldre som fortsatt betyr mer enn klisjene vil ha det til

Men lytter man til de unge selv, trer et annet bilde fram.

Nasjonale undersøkelser viser at ni av ti ungdommer sier at livet deres er bra. De fleste står i hverdagen med venner som holder, og foreldre som fortsatt betyr mer enn klisjene vil ha det til. De brede landsdekkende tallene peker i samme retning: Et stort flertall har god livskvalitet, stabile relasjoner og et sterkt sosialt fotfeste.

Dette bryter fundamentalt med forestillingen om en generasjon på vei utfor stupet. Vi ser i stedet unge som bærer ansvar, søker mening og bygger livene sine med en vilje som sjelden når overskriftene.

Det er her klisjeene gjør mest skade: De gjør det vanskeligere å se de få som virkelig trenger oss

Skyggesiden

Men et ærlig portrett trenger også skygger.

Noen unge lever med stress som setter seg i kroppen, med mobbing som river, med ensomhet som ikke slipper taket. Rundt 7 prosent opplever jevnlig mobbing, og flere kjenner på en stille, skjærende ensomhet. Det er her klisjeene gjør mest skade: De gjør det vanskeligere å se de få som virkelig trenger oss, fordi støyen om «de unge» overdøver det konkrete og menneskelige.

Og i denne skyggesiden ligger også spørsmål om rus.

For de fleste er russefeiringen en intens, men avgrenset periode. Erfaringene tas med videre som minner, ikke som varige problemer

Russefeiringen er kanskje det tydeligste speilet på dette spennet. For mange er den en overgangsrite preget av fellesskap, glede og frihet – en markering av slutten på tretten år i skole. Samtidig vet vi at den også kan innebære et høyt forbruk av alkohol, et betydelig sosialt press og situasjoner som noen i etterkant opplever som utrygge eller grenseløse.

Det er nettopp dette dobbeltbildet vi må klare å romme: For de fleste er russefeiringen en intens, men avgrenset periode. Erfaringene tas med videre som minner, ikke som varige problemer. Men for noen få kan det bli starten på mønstre som er vanskeligere å bryte.

Mange debuterer senere med alkohol

Forskningsmiljøer som ser fram mot 2030 peker nettopp på dette skillet. På den ene siden går flere utviklingstrekk i riktig retning: Mange unge debuterer senere med alkohol, og en stadig større andel velger å avstå helt. På den andre siden blir konsekvensene mer alvorlige for dem som først utvikler risikofylt bruk – særlig i møte med sterkere rusmidler, psykiske belastninger og digitale arenaer som forsterker både press og tilgjengelighet.

Når problemer først oppstår, kan de sette dype spor. Derfor må vi evne å holde to tanker i hodet samtidig

Bildet er derfor tydelig, men nyansert: Et stort flertall har aldri vært beruset i ung alder, og de fleste har aldri prøvd cannabis. Selv blant dem som eksperimenterer, handler det som regel om korte avstikkere – prøving og feiling i ungdomstidens ytterkanter, som legges bort når voksenlivet begynner å ta form. De aller fleste går videre uten å bære det med seg.

Samtidig minner forskningen oss om noe viktig: Når problemer først oppstår, kan de sette dype spor. Derfor må vi evne å holde to tanker i hodet samtidig – både anerkjenne det robuste flertallet og ta på alvor de få som er i risiko.

Når så mange står trygt, blir kontrastene skarpere

Det bemerkelsesverdige er at majoritetens styrke ikke overskygger dem som strever – den gjør dem tydeligere. Når så mange står trygt, blir kontrastene skarpere. Og nettopp derfor forplikter dette oss.

Kanskje er det på tide å endre måten vi snakker om de unge på.

Ikke for å forskjønne noe, men for å speile virkeligheten slik den faktisk er: mangfoldig, motstandsdyktig, sårbar og sterk på samme tid.

En levende påminnelse om at håp ikke alltid roper – ofte bare virker.

Dag etter dag.
Valg etter valg.

Og når noen faller utenfor, er det vår oppgave å strekke ut hånden – ikke fordi de er mange, men fordi de er våre.

________________________________________________________________________________________________

Les også: Før var cannabisbruk en del av identiteten. Nå ser ungdommen annerledes på det.