Det haster med skjenking til klokken seks. Barna kan vente.

Dette innlegget ble første gang publisaert i Klassekampen 19. mars. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringen har hastebehandlet et forslag om å utvide skjenketiden til klokken seks om morgenen under fotball-VM i sommer. Fredag ble det klart at forslaget om midlertidig unntak fra skjenketidene blir oversendt Stortinget.

Begrunnelsen for forslaget er at kampene spilles i en annen tidssone, og at dette er en «ekstraordinær begivenhet».

Jeg kaller det noe annet.

Fem dager i uken mottar vår anonyme chattetjeneste henvendelser fra barn og unge som vokser opp i hjem der voksnes omgang med alkohol gjør hverdagen uforutsigbar og utrygg. Og jeg møter jevnlig voksne som selv en gang var disse barna – mennesker som fortsatt husker det helt konkret: lydene, luktene og frykten som fulgte med de uforutsigbare nettene. Ikke som et vagt minne, men som noe kroppen fortsatt husker.

For dem er ikke dette et spørsmål om åpningstider.

 90 000 barn i Norge lever i skyggen av foreldres alkoholbruk

Det paradoksale ved dette forslaget er slående. Helse- og omsorgsdepartementet dokumenterer selv i sitt eget høringsnotat at alkohol er en av samfunnets største risikofaktorer, og at 90 000 barn i Norge lever i skyggen av foreldres alkoholbruk. Folkehelseinstituttet har vist den direkte sammenhengen mellom økt tilgjengelighet og økt skade. Og likevel konkluderer man med at en fotballturnering er en tilstrekkelig god grunn til å sette disse innsiktene til side.

Det er ikke en balansegang. Det er en logisk brist.

En fem uker lang periode med nattlig skjenking er ikke «kortvarig» sett fra et barns perspektiv

For et barn som gruer seg til at foreldrene kommer hjem, er det likegyldig om inntaket skjedde på grunn av en fotballkamp eller en vanlig tirsdag. En fem uker lang periode med nattlig skjenking er ikke «kortvarig» sett fra et barns perspektiv. Det er en evighet av utrygge netter og ødelagte sommerminner.

Dette er heller ikke første gang. I fjor vedtok Oslo kommune utvidede skjenketider under 17. mai-feiringen. Skritt for skritt normaliseres det vi ellers sier vi ønsker å beskytte oss mot. Den norske alkoholpolitikken har i generasjoner hvilt på prinsippet om begrenset tilgjengelighet – nettopp fordi vi vet at det redder liv og sparer barn for lidelse. Hvert unntak svekker det prinsippet, og hvert unntak blir lettere å ta enn det forrige.

Ingen løfter en finger for å hastebehandle at fritidsklubber legges ned over hele landet

Det som virkelig opprører meg, er ikke bare hva som foreslås – men også hvordan. Dette hastebehandles. Ingen løfter en finger for å hastebehandle at fritidsklubber legges ned over hele landet. Ingen hastebehandler at tilbud til barn og unge i førstelinjetjenesten ikke rustes opp, men bygges ned. De tilbudene som faktisk utgjør forskjellen for barn som har det vanskelig – de må vente. Men skjenking til klokken seks for fotballfans, det haster.

Det forteller oss noe om hva vi prioriterer.

Vi kan ikke fortsette å vedta unntak fra prinsipper vi sier vi tror på

Ly har anbefalt at forslaget skrinlegges. Når Regjeringen nå likevel går videre med forslaget, krever vi som et minimum at unntak begrenses til konkrete kampdager, at kommuner pålegges å dokumentere barnefaglige vurderinger, og at dokumenterte ressurser til skjenkekontroll og politi er en forutsetning.

Men det viktigste er dette: Vi kan ikke fortsette å vedta unntak fra prinsipper vi sier vi tror på, og late som om det ikke har en pris. Prisen betales ikke av oss som ser kampene. Den betales av barn som ikke har valgt å bo der de bor, hos dem de bor hos.

De fortjener mer enn å bli en fotnote i en VM-feiring.