– Hjemme hos oss var de fleste julene et helvete med full far og sint mor

Julehøytiden nærmer seg. Alle som lever med en rusmisbruker, vet at det er høytid for rusen også. Av den grunn skal jeg anonymt dele noe jeg aldri har delt. Hjemme hos oss var de fleste julene et helvete med full far og sint mor.

«Du lovet at du ikke skulle drikke!» «Nå orker jeg ikke mer av dette, jeg vil skille meg!», skrek hun. Han sovnet i en stol med sigaretten i hånden og lagde brennmerker i duker og møbler.

Allerede før jeg begynte på skolen lærte jeg at det var best å gå ut for å leke eller å legge meg i sengen, under dynen, med hendene foran ørene.

Jeg vet egentlig ikke hva som var verst: Hans tilstand eller hennes høylytte fortvilelse. Mange ganger har jeg tenkt på om jeg ville ha følt det annerledes hvis hun ikke hadde kjeftet på ham og dratt i gang krangler, men det er umulig å vite sikkert.

Allerede fem år gammel hatet jeg alkohol

Kanskje hadde vi tre-fire gode julaftener, men dem husker jeg ikke i detalj. Hva jeg ikke glemmer, er årene da alt ble trist, utrygt og vanskelig. Jeg klarte aldri å glede meg over gavene. Det eneste jeg ønsket meg, var en edru og god pappa.

Allerede fem år gammel hatet jeg alkohol. Ordet hadde blitt sagt så mange ganger at jeg visste hva det var og hva det gjorde med folk.

Jeg kan tidfeste alderen min fordi jeg husker en juleepisode fra et sted vi bodde, men som vi flyttet fra da jeg var fem år.

Pappa hadde kommet hjem fra jobben som avholdt lege og klarte på kort tid å endre seg fra å være en morsom mann som var kvikk i replikken, til en som dro på ordene og ikke var lett å forstå.

Moren min sa at det var bra jeg passet på pappa

Plutselig skulle han ut og skifte et dekk på bilen. Jeg skjønte at alle ville kunne se ham slik de absolutt ikke skulle se ham. Jeg tok ham i hånden, fulgte ham til parkeringsplassen og voktet ham til han innså at formen ikke var bra nok til oppdraget.

Lettet over at ingen hadde sett ham, leide jeg ham inn igjen. Vel inne i stuen sa moren min at det var bra jeg passet på pappa.

Bare noen få, veldig nære venner av foreldrene mine visste hva han slet med. Men det var vi som levde sammen med ham, som forsto omfanget.

«Jeg hater deg», skrek jeg

I tenårene mine tok jeg flasker og pilleesker han hadde gjemt i skittentøykurven med meg på badet, i håp om bedre romjulsdager. «Jeg hater deg», skrek jeg, mens jeg bak låst dør tømte innholdet i do og skylte ned. Han stod på den andre siden og bad og tryglet meg om å la være.

Jo eldre jeg ble, jo sintere ble jeg. Fortsatt kjennes det sårt.

Jeg skjønte på et tidspunkt at det var avhengigheten som gråt, men da jeg stod i det, klandret jeg ham. Han hadde jo et valg.

Jo eldre jeg ble, jo sintere ble jeg. Fortsatt kjennes det sårt, selv om jeg er blitt en middelaldrende person som det gikk bra med. Gjennom mitt voksne liv har jeg tenkt og tenkt på alt som skjedde, ting barn ikke skal oppleve.

Når bilen hans svingte inn i garasjen, lærte jeg meg å lytte på lydene som fulgte. Hvis jeg hørte at bagasjerommet ble lukket igjen, visste jeg at den neste lyden ville være av flasker som klirret. Jeg hatet den lyden – den fortalte at det ville bli en dårlig kveld hjemme.

Jeg kunne ha fortalt mange opprørende historier. Som da jeg en gang sent i tenårene fikk en venninne på døren uanmeldt. Klokken var ett på formiddagen en helt vanlig lørdag før jul og det var sport på tv. Pappa satt og drakk og var allerede blitt sløv og ustø i gangen.

Jeg slepte ham med meg til nærmeste soverom

Jeg ropte ut av vinduet til venninnen min at hun måtte vente i to minutter på utsiden fordi jeg var opptatt med noe. Deretter løp jeg bort til faren min, tok tak i skuldrene på genseren hans og slepte han med meg til nærmeste soverom, der han ble liggende på gulvet.

Jeg aner ikke hvor jeg hentet kreftene fra, men jeg klarte det. Sannsynligvis var han så beruset at han ikke klarte å kjempe imot. «Nei, nei», sa pipestemmen. «Du ligger stille til  XX har vært her», sa jeg.

Jeg gikk ned, smilte og var helt vanlig overfor venninnen min, men hjertet hamret som besatt. Og da vi skulle dra videre til en tredje venninne, sa jeg at jeg hadde glemt noe og måtte opp igjen i full fart. Jeg låste opp døren slik at faren min etter hvert skulle kunne sjangle seg ut. Og jeg tror jeg skalv i mange timer etterpå, uten at noen andre kunne se eller merke det.

Det lå en ensomhet og sorg i meg som jeg ikke klarte å definere

Som barn kunne jeg ikke snakke med noen om hva som plaget meg. Det kunne jeg heller ikke i ungdomstiden. Da vennene mine begynte å gå på fest, ble jeg med. Men hver gang før midnatt sa jeg at jeg skulle på do, og så forsvant jeg lydløst, uten å si at jeg gikk. Det lå en ensomhet og sorg i meg som jeg ikke klarte å definere, og som ingen så fordi jeg var en mester i å skjule. Jeg klarte ikke å feste og føle meg lykkelig.

Jeg vet at mange flere enn meg bærer på en slik historie

Når jeg nå deler anonymt, er det fordi jeg vet at mange flere enn meg bærer på en slik historie. Vi lever i 2024 og «alt» snakkes om, men fortsatt er det mye vi ikke får si om våre nære og kjære fordi vi har en familiefasade å ta vare på.

Fasader finnes fortsatt. Barn vokser fortsatt opp med rusmisbruker-foreldre og føler seg ikke trygge i sitt eget hjem. Og det skjer også i ressurssterke familier, slik min familie var.

Det føles rart at jeg, langt ut i livet, fortsatt ikke kan dele opplevelsene og erfaringene åpent. Søsknene mine føler på ingen måte et behov for å dele med omverdenen hvordan det var hos oss, og jeg må ta hensyn til dem.

I edru tilstand var han både empatisk og klok

De sier at de vil huske ham som den snille mannen han også var. Og ja, min far var mer enn en alkoholiker og misbruker av medikamenter. Han var også en herlig fyr som var vel ansett i samfunnet han var en del av.

Han slo ingen og var aldri ond. Jeg elsket ham høyt. I kraft av sin stilling var det mange som så opp til ham. I edru tilstand var han både empatisk og klok.

Jeg brukte enormt mange krefter på å fremstå som glad og tilfreds

Men han ga meg en sorg og en utrygghet, som senere, da jeg flyttet hjemmefra, sendte meg ut i tunge tanker. Jeg har mange ganger undret meg over at det er så mye fra min tid som ung jeg ikke klarer å huske. I dag tror jeg at jeg var deprimert, selv om jeg utad så smilende ut. Jeg brukte enormt mange krefter på å fremstå som glad og tilfreds.

Vi ble lært opp til å skjule og snakket alltid positivt om faren vår

Ennå kjenner jeg at jeg det stikker i meg når jeg tenker på hvordan jeg før jul alltid tenkte: Skal han ha fri i år, eller har han vakter? Hvis det siste var tilfelle, kunne jeg mobilisere et lite håp om en noenlunde normal feiring. Men hadde han fri, ble det et mareritt.

Vi ble lært opp til å skjule og snakket alltid positivt om faren vår. Inne, når han drakk, var det krig. Når han satte seg i bilen for å kjøpe mer øl, tydelig beruset, sa moren min at hun skulle ringe politiet og varsle Men det gjorde hun selvfølgelig ikke og det visste han.

Vi ble etter hvert mange medavhengige

Da jeg ble tolv år, tok jeg over rollen som den sinte som ville varsle. Både moren min og han tryglet eller beordret meg til å gå bort fra telefonen, som jeg hadde stilt meg ved siden av. Man angir da virkelig ikke sin egen far. Vi ble etter hvert mange medavhengige.

Ingen anga han, men truslene inne i huset hopet seg opp. Vi konkluderte taust at vi ikke ville ødelegge det gode omdømmet faren min tross alt hadde, og som vi følte at vi nøt litt godt av.

Mange ganger gjennom livet har jeg følt at det brenner i meg etter å dele alt

I min store familie er det bare jeg som har ønsket å snakke om det som var vanskelig da vi vokste opp. Mange ganger gjennom livet har jeg følt at det brenner i meg etter å dele alt. Nå har jeg delt litt, i håp om at noen voksne stopper opp og minner seg selv på hvor lojale barn er mot sine foreldre allerede fra tidlige barneår.

Jeg har en bønn til alle voksne nå før jul: Har du mistanke om at barn lever i en situasjon som jeg har beskrevet her, så tør å ta tak i det.