Håp i rusfeltets krigssone

Kathrine Nilsen er ansatt som psykoedukasjonsansvarlig ved Ressurssenter for kvinner i Trondheim kommune. Senteret tilbyr midlertidige boliger, en krisesenterplass for voldsutsatte kvinner og har en drop-in funksjon for kvinner med rusproblematikk. Nilsen har jobbet med rusproblematikk siden 2007. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.
 

Nylig var jeg på en messe i Nidarosdomen. Der kommenterte presten krigene som pågår i verden, og hun sa, slik jeg minnes det:

“Hvis jeg hadde tatt innover meg all smerten i verden, hadde jeg som kona til Lot blitt til en saltstøtte. Jeg trenger håpet, jeg trenger å se det barnet som blir reddet ut av ruinene”.

Tankene mine gikk til kvinnene i rusfeltet. Jeg tenker at de fleste av disse kvinnene har blitt til saltstøtter. De har stivnet til, fordi smerten i livene deres har blitt for tung å bære. Derfor trenger de rusmidler “for å fungere”, som de uttrykker det. Slik forstår jeg det. Rusen gir en pustepause fra smerten, og mulighet for bevegelse i det fastlåste.

Håpefull praksis

Bevegelse i det fastlåste, det uttrykket har jeg fra en artikkel om håp i et ambulant akuttpsykiatrisk team (1). “Håpefull praksis” oppsummeres med å “inspirere og tilrettelegge”, og beskrives som det som kan skape bevegelse i fastlåste situasjoner. Der på kirkebenken ble betydningen av håp for rusavhengige stående klart for meg; at håp faktisk kan ha samme funksjon som rusmidler i kvinnenes streben etter å komme ut av det tilstivnede. Faglig sett er det ikke noe nytt at håp er særdeles viktig for rusavhengige, som strever med å holde håpet oppe for seg selv. Likevel er det noe med å virkelig ta inn over seg hva håp og håpløshet kan medføre i et menneskes liv.

Jeg har over flere år samarbeidet med en kvinne fra rusmiljøet. Hun sier: “Ansatte har sånn fokus på problemer. Vi må ikke grave oss ned i problemene, vi trenger positiv input!”. Jeg mistenker at det handler om en livsnødvendighet.

Livet i rusmiljøet

Det er et stort mørke man får innblikk i på lavterskelplan, tett på kvinnene i deres hverdag. Livet i rusmiljøet kan sammenlignes med å være på slagmarken, der det meste handler om overlevelse. Det er et evig jag etter dop, og etter å innordne seg slik at de har tilgang på dop. Mange av kvinnene er utsatt for seksualisert vold og lever med vold som en slags normalitet. I tillegg lever de med fare for overdose og døden på nært hold. Det er ikke sjeldent vi som ansatte stiller oss spørsmålet om hvordan de klarer å holde seg oppegående i det livet de lever. Da er det lett å glemme at de gjør jo ikke det. De ruser vekk det som er vanskelig og smertefullt, og de ruser seg for å holde seg gående i en hverdag som krever alt av dem.

Det er flere faggrupper som med fordel kunne hospitert en stund på et lavterskeltilbud

Aina Mumbi, arvtaker av “de narkomanes lege” Sverre Eika, påpeker betydningen av å forstå rusavhengiges daglige virkelighet, som hun beskriver som å leve i en krigssone (2). Hun foreslår at leger som spesialiserer seg innen rus- og avhengighetsmedisin, må jobbe en tid ved et lavterskeltilbud for rusavhengige for å få innblikk i det livet de lever. Som ansatt på lavterskelplan, er Mumbis oppfordring kjærkommen. 

Og jeg vil legge til: Det er flere faggrupper som med fordel kunne hospitert en stund på et lavterskeltilbud. Hadde flere fagfolk fått innblikk i det livet de lever, ville man kanskje vært litt mer aktsom i forhold til de krav man stiller til denne brukergruppen. Jeg tør påstå at alle retningslinjer og stengte dører våre kvinner blir møtt med, er med på å ramme håpet. Og ikke bare håpet hos kvinnene, men også håpet hos ansatte på deres vegne. Dette er alvorlig, for tett på rusmiljøet og de som lever i aktiv rus, trengs kanskje håpet som aller mest.

Holde liv i drømmen

Håp handler om å ha en visjon. Det å kunne se for seg at noe kan forandre seg, at noe som er ønskelig faktisk kan skje. Ingen har vel beskrevet dette bedre enn Olav H. Hauge: “Det er den draumen me ber på, at noko vedunderleg skal skje…”.

Jeg tror vi overser noe vesentlig hvis vi utelukkende tolker dette som utslag av fysisk avhengighet

 Er det ikke denne allmennmenneskelige drømmen som dypest sett motiverer oss og forhindrer stillstand og stagnasjon? Og har vi ikke sett hva som skjer når denne drømmen knuses, blant annet i rapporter fra Gaza? Om barn som blir stumme og uttrykksløse, og voksne som har gitt opp å flykte fra bomberegnet? Ja, er de ikke til forveksling lik saltstøtter? I sammenheng med mennesker som lever i krig ser vi det så klart at vi må hjelpe til der vi kan og holde håpet deres oppe. Hør også bønnen fra lavterskelplanet: Dette er like viktig for de som lever i rusfeltets krigssone!  

Tomhet og apati

Flere av kvinnene våre sier de kjenner på en fryktelig tomhet og apati, og at de trenger rusmidler for å orke noe som helst. Jeg tror vi overser noe vesentlig hvis vi utelukkende tolker dette som utslag av fysisk avhengighet. Det kan også handle om manglende håp; at de ett sted har gitt opp å få til livet. 

“Vi ruser oss fordi vi ikke vet hva annet vi skal gjøre”, forklarte en av kvinnene en gang. Utsagnet vitner om en høy grad av håpløshet, der rusen blir redningen. Og når rusen blir en måte å overleve på, forblir kvinnene fanget i “den destruktive nedadgående livsspiralen som rusmidlene skaper” (3).

 Livsspiral er en god benevnelse, for ved alvorlig rusavhengighet er det hele livet til den rusavhengige som rammes. De klarer ikke å ivareta seg selv økonomisk, sosialt og helsemessig. De har gjerne mistet kontakt med familie og venner, og de knyttes til et miljø som er utsatt for stigmatisering og marginalisering. Til slutt er det ikke så mange lyspunkt igjen, kanskje bortsett fra de som rusmidlene kan gi..?!

At håp er en bedre medisin mot håpløshet (iallfall på sikt), det er vel strengt tatt en “no-brainer”. Men da er det også viktig at kvinnene opplever at det er håp for dem: At de inkluderes på en slik måte at de kan kjenne at livet også er for dem.  

Minus i tillit

Noe jeg lærte tidlig, var at en kvinne måtte få følelsen av “å skli inn på et bananskall” når hun omsider oppsøkte hjelp (sitat Kari Lossius). Hun kan nemlig på et blunk gi opp og miste troen på at det er mulig å få hjelp. Det kan være helt vanlige spørsmål, forventninger og krav som stilles til henne. Fordi hun er vant til å scanne omgivelsene for fare (det er hennes overlevelsesstrategi), oppfatter hun disse gjennom fryktens øyne og tolker lett i negativ retning.

 Vit da at hun gjerne har hatt høy terskel for å oppsøke hjelp, er engstelig for å miste kontroll over eget liv og frykter andres innblanding (4). Litt som i filmen “Et glass til”, så kan man tenke seg at kvinnene ligger på minus i tillit, og trenger positivt påfyll for å fungere “normalt”. Derfor trenger en kvinne som oppsøker hjelp noen som trygger henne på at hun er velkommen, og som med sin holdning og sitt arbeid kan være med å styrke håpet hennes; troen på at livet også kan gå hennes vei.

Ropet som har stilnet

Recovery har sitt utspring i en brukerbevegelse som kjempet mot stigmatisering og marginalisering, og med et opprop for den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget liv: “Nothing about me without me!”.  Det var en kamp mot undertrykkende krefter som rammer håp og livsmot hardt. Jeg tror vi gjør klokt i å tenke oss at dette ropet finnes i hver eneste en av våre brukere, selv om ropet har stilnet og vi møter på dem som tilsynelatende ikke kunne brydd seg mindre. 

Hvis man gir opp, slipper man flere skuffelser og nederlag som kan ta fra et menneske siste rest av håp      

Da kan det være nyttig å se for seg at man har med en saltstøtte å gjøre, eller det Patricia Deegan benevner som å være “levende død” (5). Hun har selv vært i en slik tilstand av apati og likegyldighet der hun ikke brydde seg, og der ingen eller ingenting lenger kunne nå inn til henne. Hun beskriver denne tilstanden som en overlevelsesstrategi for desperate mennesker, fordi den beskytter mot den ultimate håpløshet. Logikken er enkel: Hvis man gir opp, slipper man flere skuffelser og nederlag som kan ta fra et menneske siste rest av håp.      

Hjelpere som håpsbærere

Det er en kjent kritikk mot recovery-orienterte tjenester at man risikerer å bli for passiv hvis brukeren selv ikke kommer på banen. Anerkjenner vi at å ruse seg kan være en overlevelsesstrategi for et menneske som på en eller annen måte har gitt opp, har imidlertid hjelpere en viktig rolle som håpsbærere. Gjennom å være tilgjengelige og opparbeide seg tillit, kan de bidra med å få til en bevegelse i det som har låst seg sånn fast.

Og hvis en kvinne igjen våger å ta tak i håpet, la da ikke maktubalanse, stigma og unødvendige krav og retningslinjer være det som tar fra henne motet! 

På lavterskelplan ser vi dette skje med kvinnene, noe som i siste instans også påvirker ansattes pågangsmot - de som på mange måter kjemper på kvinnenes vegne. 

Som presten var inne på, vi trenger vel alle håpet. Vi trenger å se at det kan ordne seg, også for kvinnene i rusfeltets krigssone.  

Referanser

Herrestad, H. & Biong, S. (2011). “Inspirere og tilrettelegge for å skape bevegelser i fastlåste situasjoner: Om håpefull praksis i et ambulant akuttpsykiatrisk team. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 8 (2). 109-119
Flaatten Halvorsen, T. (2025). Pasientene kaller seg Eikakrigerne og slår ring om legen sin.  Intervju i Tidsskrift for den norske legeforening 145 (13) 6
Nilsen, R. (2014). Brudd i orken og brist i gidden? (s.66-67). I Retretten: Rusomsorg i praksis. (I. S Svagård red.). Stiftelsen Retretten.
Hovset, V. & Nilsen, K. (2018). Bak fasaden - en kjønnsspesifikk tilnærming til kvinner i aktiv rus. Prosjektrapport. Trondheim kommune, Enhet for rustjenester.
Deegan, P. (1996). Recovery as a journe