Mennesker med utviklingshemming og bruk av tvang – ignorert av rusfeltet?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentenes regning. 

Dagbladet har omtalt en ung utviklingshemmet gutt som Arendal kommunen holdt ulovlig innlåst og isolert i flere år. I en serie med reportasjer har VG fortalt om tvangsflyttinger.

Slike mediesaker gir personer med utviklingshemming prisverdig, men sporadisk og forbigående oppmerksomhet.I kontrast til dette står de høylytte protestene fra brukerorganisasjonene på rusfeltet mot Regjeringens ønske om å gi politiet inngripende tvangsmidler. Men har de glemt noen av sine «egne»? 

Tvang ved skadelig atferd

Kommunene har et lovverk som åpner opp for å bruke tvang overfor personer med utviklingshemming som har en skadelig atferd. Men problemstillingene kommer sjelden i nyhetsbildet og når ikke den politiske dagsorden. Fraværet av samfunnsdebatt kan skyldes særlovgivningen om tvang overfor personer med utviklingshemming, men problemstillingene angår flere enn vi tror og rusmiddelfeltet er et eksempel på det.

Uforholdsmessig og skadelig maktbruk, sier brukerorganisasjonene på rusfeltet om Regjeringens ønske om å gi politiet tvangsmidler for å kunne straffeforfølge rusmiddelbrukere - og får spørsmålene bredt inn i samfunnsdebatten. Men vi hører sjelden noen si noe om den særegne situasjonen til mennesker med utviklingshemming som har rusmiddelproblemer.

Det kan være store utfordringer i kommunene knyttet til rusmiddelbruk hos innbyggere med en utviklingshemming

Personer med en lett utviklingshemming er overrepresentert i spesialisthelsetjenestens døgnbehandling for rusavhengighet. Dette kan tyde på at mange ønsker eller får ikke hjelp før rusmiddelproblemene har blitt veldig store, og at det i kommunene kan være store utfordringer knyttet til rusmiddelbruk hos innbyggere med en utviklingshemming.

I lovverket som regulerer tvangsbruk mot personer med utviklingshemming, ofte kalt «kapittel 9», er inngangen selve diagnosen psykisk utviklingshemming og fare for vesentlig skade. Men vesentlig skade kan være så mangt.

Har tvangsregelverket gradvis blitt utvidet? 

Da rundskrivet om tvangsbestemmelsene ble i revidert av Helsedirektoratet i 2015, ble det blant annet gitt veiledning knyttet til at rusmiddelbruk i konkrete tilfeller kan oppfylle lovens krav til tvangsbruk for å avverge en vesentlig skade.

Godkjente tvangstiltak kan i praksis være svært inngripende

Dette er spesielt fordi det dermed ble etablert en særordning for «rustvang» i kommunene overfor mennesker med diagnosen utviklingshemming.

Kapittel 9 åpner ikke opp for innlåsing, men godkjente tvangstiltak kan i praksis være svært inngripende.

• Vedtak om tvang kan innebære at to ansatte passer på personen konstant.
• Fotfølging, alarmer på dører og låste vinduer i eget hjem er velkjente tiltak overfor de mest alvorlige utfordringene.
• Regulering av utgang i form av en personalbase som må passeres for å komme ut i friluft, er andre eksempler.
• I prinsippet kan tvangstiltakene vare livet ut.

Vi vet veldig lite konkret om tvangsbruken som foregår i kommunale omsorgstjenester, og hvor mange vedtak om «rustvang» som eksisterer. Hvorvidt personen er samtykkekompetent, er ikke et vilkår eller et vurderingstema i selve lovteksten til kapittel 9. Dermed ligger det til rette for at diagnosen utviklingshemming vektlegges når bruk av tvang vurderes for å løse utfordringer forbundet med rusmiddelbruk.

Et lovverk med grunnlag fra en annen tid

Dagens lovverk om tvang stammer fra en tid da personer med utviklingshemning bodde på institusjoner. Problemene som skulle håndteres, var for en stor del et resultat av et skadelig livsmiljø, for eksempel selvskading eller angrep mot andre. I dag bor personer med utviklingshemning i egne hjem og skal som alle andre leve egne, frie liv.

I et åpent samfunn oppstår utfordringer som er lik den vi finner i befolkningen ellers. Rusmiddelbruk kan være farlig i seg selv, men også innebære fare for utnyttelse, forkommenhet, ulykker, vold og annen kriminalitet.

Det er i noen tilfeller nødvendig og forsvarlig å gripe inn med tvang, men rettstatens grunnleggende spilleregler må følges

Det er i underkant av 20.000 innbyggere med en kjent utviklingshemming som mottar omsorgstjenester i kommunen. Men det finnes trolig mange tusen flere som ikke er diagnostisert. Det kan med andre ord være tilfeldigheter som avgjør om kommunen griper inn med vedtak om tvang overfor en innbygger med rusmiddelproblemer, men lar være i en ellers lik sak.

Det er i noen tilfeller nødvendig og forsvarlig å gripe inn med tvang. Rettstatens grunnleggende spilleregler må imidlertid følges, ikke minst overfor personer som kan ha vansker med å ivareta egne, grunnleggende rettigheter. Det er grunnlag for å hevde at det særegne lovverket om tvang overfor denne gruppen mennesker bidrar til at det er få aktører som bryr seg.

Små og få miljøer

Små og få miljøer uten direkte brukerrepresentasjon motvirker motstemmer, åpenhet og helhelhetstenking i spørsmålene som aktualiserer tvangsbruk – og hvor langt en er villig til å gå for å oppnå kontroll.

Regjeringen vil ta FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i menneskerettsloven. Det vil i så fall innebære et stort behov for å se på Tvangslovutvalgets omfattende utredning, der det er lagt vekt på ikke-diskriminering, herunder diagnosenøytrale inngrepshjemler som ledd i arbeidet med å skjerpe innsatsen mot tvangsbruk.