«Pasienten er tidligere rusmisbruker»

Dette er et leserinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. 
Turid Wangensteen er daglig leder i Tyrili, forsker og forfatter. Hun har skrevet innlegget i samarbeid med standup-komiker Merethe Karma Lindstad.

– Legen kommer inn på rommet der jeg ligger. Hun hilser ikke, presenterer seg ikke, sier bare strengt og tydelig: “Du får ikke noe mer smertestillende her enn det du allerede står på", forteller Merethe Karma Lindstad.

På årets nest siste dag besvimte Merethe i gågata. Hun ble hentet av ambulanse og kjørt til legevakta. Magesmertene hadde vært sterke i lang tid. Fastlegen hadde forsøkt å hjelpe henne som best han kunne, uten å finne ut hva som feilet henne. På grunn av en medfødt ryggskade hadde Merethe i mange år brukt smertestillende medikamenter, forskrevet av lege.

– Det å dra på legevakta, satt langt inne for meg. Jeg hater alt som har med sykehus å gjøre,forteller Merethe i dag. Hun kom inn og trengte akutt helsehjelp. Legen mistenkte på sin side at Merethe egentlig bare var ute etter medisiner å ruse seg på.

– Tårene pressa på, jeg hadde kommet for å få hjelp til å finne ut hva det var som feilte meg, ikke for å få smertestillende. Legen fortsatte: «Du har nok bare forstoppelse. Hvis du er litt rask, rekker du å få kjøpt svisker før butikken stenger». 

– Jeg gjorde som legen sa. Smertene ble enda sterkere de neste dagene, forteller Merethe.

Da legekontoret åpnet etter nyttår, gikk hun dit og ble umiddelbart innlagt på sykehuset. Der fikk hun endelig den utredningen og behandlingen hun hadde behov for. Hvorfor ble hun møtt på denne måten hun gjorde på legevakta noen dager i forveien?

Selv er hun ikke i tvil:

– Forklaringen var å finne i pasientjournalen min. Øverst står det: ‘Pasienten er tidligere rusmisbruker’. Det var over 15 år siden jeg hadde brukt heroin! LAR-medisiner gikk jeg av ni år tidligere, og alkohol drikker jeg to ganger i året.

For bare noen dager siden la Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) fram rapporten Når rusen definerer helsehjelpen. 

Der konkluderer de med at personer med alvorlig rusmiddelavhengighet og samtidige psykiske og somatiske helseutfordringer ofte blir møtt av tjenester som er fragmenterte, lite koordinerte og vanskelig å navigere i. Funnene stemmer godt overens med konklusjonene i en annen rapport, Du har ikke noe her å gjøre, som ble utgitt av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i 2022.

Stigma og diskriminering

Både disse rapportene og annen forskning på feltet viser at personer med rusproblemer møtes med stigma og diskriminering i ulike deler av helse-, omsorg- og velferdstjenestene våre. De får dårligere somatisk helsehjelp, inkludert medisinsk og kirurgisk behandling. 

Så hvordan holde ut de mest krevende dagene i rusbehandling, og i livets opp- og nedturer, uten bruk av rusmidler, når stigmaet fortsatt henger der som en mørk sky?

Noen opplever å bli straffet av helsevesenet og nektet behandling fordi de ikke følger behandlingsregimet til punkt og prikke. Mange opplever å bli møtt med mistro, nedlatende kommentarer eller avvisning, på grunn av nåværende eller tidligere rusmiddelbruk.

Merethes historie viser at stigmaet aldri tar slutt. 

Ble lagt inn for operasjon

Merethe ble etter hvert lagt inn på sykehuset for operasjon. Hun var redd og hadde mest lyst til å dra derfra; dels fordi hun fryktet det medisinske inngrepet og konsekvensene av det, dels fordi hun var redd for å bli behandlet på samme måte som på legevakten. Så kom kirurgen og anestesilegen inn på rommet hennes, for å snakke med henne om operasjonen.

Men så møtte jeg altså disse to fantastisk kloke og omsorgsfulle legene

– Jeg gråt og fortalte at jeg var redd, og om mine tidligere dårlige erfaringer med helsevesenet. Jeg lovet på tro og ære at jeg hadde vært helt uten rusmidler i mer enn 15 år, og ikke var ute etter å ruse meg, men redd for smertene. Jeg fortalte hvem i Tyrili de kunne ringe til for å få bekrefta min historie, og jeg fortalte at jeg ikke visste om jeg klarte å være lenge nok på sykehuset til å gjennomføre operasjonen. 

Men så møtte jeg altså disse to fantastisk kloke og omsorgsfulle legene. De forklarte alt som skulle foregå før, under og etter operasjonen. De lovte at jeg skulle få smertelindring som virker, at de skulle skrive klart og tydelig i journalen min hva jeg kunne få, og at de skulle informere avdelingen.

Heldigvis gikk det bra med Merethe. Hun fikk til slutt den hjelpen hun trengte.

Hvorfor må disse opplysningene stå øverst i pasientjournalen?

Hva med de som fortsatt bruker rusmidler? Eller de som ikke tør å si fra så tydelig som Merethe gjorde? Hva med de som ikke får god nok hjelp til abstinensplager til å gjennomføre en nødvendig behandling? Og hva med alle de som aldri oppsøker lege når de somatiske plagene tar overhånd, men som heller selvmedisinerer seg og dør altfor tidlig?

Hvorfor må det stå øverst i pasientjournalen at personen en gang i livet har hatt et alvorlig rusmiddelproblem, når mange helsepersonell som leser det, har for liten kunnskap til å håndtere den type informasjon, og de blir mer opptatt av det enn av å finne ut hva som feiler pasienten?

Ukom anbefaler individuell behandling og faglig nettverk

I sin rapport anbefaler Ukom blant annet at pasienter i legemiddelassistert behandling skal behandles individuelt, og at det må finnes et faglig nettverk som kan støtte helsepersonell i krevende vurderinger. 

Helseforetakene må legge til rette for parallell utredning og behandling av psykiske, kognitive og somatiske tilstander, også hos pasienter med pågående rusmiddelbruk. Bruk av rusmidler skal ikke forsinke eller hindre nødvendig diagnostisk vurdering og behandling av andre lidelser. 

Helsevesenet må sikre systematisk innhenting og aktiv bruk av opplysninger fra pårørende og andre nærpersoner, i sin vurdering og oppfølging av pasienter med komplekse behov.

Tyrili støtter Ukoms anbefalinger. Vi må bare håpe at de på sikt vil bidra til økt kunnskap og endrede holdninger, slik at personer med nåværende eller tidligere rusmiddelproblemer blir behandlet med respekt og likeverd i helse-, omsorgs- og velferdstjenestene.

Det er livsviktig. Bokstavelig talt.

Og som samfunn kan vi rett og slett ikke være bekjent av å behandle noen av våre medmennesker på den måten.