Ruspolitisk hestehandel skaper juridisk hengemyr

En opprivende debatt har preget rusfeltet de siste årene. Den har blant annet dreid seg om manglende bevis for at straff virker forebyggende. Og at politiet har brutt menneskerettighetene til personer som har vært mistenkt for ulovlig rusmiddelbruk. 

Vi er bekymret for at endringene åpner for diskriminering og at forholdsmessighetsprinsippet forstyrres

Våren 2025 vedtok imidlertid Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, SV og MDG et “rusforlik”. Forliket innebærer en ordning med forenklede forelegg og en ny § 33 i Legemiddelloven som gir politiet adgang til å bruke kroppslige undersøkelser for å etterforske rusbruk.

Samtidig som dette blir sett på som liberaliserende av flere, er vi bekymret for at endringene åpner for diskriminering og at forholdsmessighetsprinsippet forstyrres. Dette er alvorlig ettersom det beskytter innbyggerne mot overdreven maktbruk. 

Tilbakeblikk

Først et lite tilbakeblikk. I forbindelse med Solberg-II regjeringens forslag til rusreform, advarte politiet mot avkriminalisering fordi en redusert strafferamme ville gjøre de straffeprosessuelle tvangsmidlene de benyttet for å avdekke bruk, uforholdsmessige. De var redd for å miste verktøykassa si.

 Men tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch hadde allerede slått fast at bøtestraff var normen for slike saker. Og Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud presiserte i 2021 at kroppslige undersøkelser ikke kan benyttes i “brukersaker”.

En rapport fra Riksadvokaten fra 2022 viste at politiet hadde begått systematiske feil. Særlig gjaldt dette forholdsmessighetsvurderinger, gjennomgang av mobiltelefoner, ransaking på «ferske spor», notoritet og kroppslige undersøkelser for å bevise bruk.. En oppfølgingsundersøkelse samme år viste forbedring fra politiet. 

Den nye bestemmelsen bygger på straffeprosessloven §157. Stortinget har dermed særskilt hjemlet rusmiddeltesting i saker hvor Riksadvokaten tidligere la til grunn at tvungen urin- og blodprøve ikke var forholdsmessig for å bevise bruk alene. Spørsmålet vårt er hva dette gjør med innholdet i forholdsmessighetsvurderingen.

Rusforliket fremstår som overbyråkratiserende i møte med mistenkte brukere av illegale rusmidler hvor lovverket hverken blir klargjørende eller effektiviserende

For å gjøre dette ytterligere komplisert, konkluderte høyesterett samme år med at rusmiddelavhengige ikke kan gis straffeutmåling for bruk- og besittelse til eget bruk. Riksadvokaten fulgte deretter opp med retningslinjer som forklarer at tvangsmidler naturligvis heller ikke kan brukes mot disse. Han understreket dessuten faren for press til selvinkriminering når en person må opplyse om tidligere rusbruk for å bevise avhengigheten sin. Til tross for alt dette vedtok Stortinget en bestemmelse i legemiddelloven som gir politiet adgang til å bruke urin, spytt- og blodprøver.

Rusforliket fra våren 2025 gir oss derfor flere spørsmål enn svar, og fremstår som overbyråkratiserende i møte med mistenkte brukere av illegale rusmidler, 

Da forslaget om forenklede forelegg i brukersaker ble sendt på høring i juni i år, opplyste justisministeren at «dersom et forenklet forelegg vedtas,vil det ikke være behov for rusmiddeltesting eller annen tvangsmiddelbruk» .Høringsfristen er denne uken, 1.oktober.

Metoden tegn og symptomer er dessuten faglig svak og kan bidra til feilaktige avgjørelser

Med disse rammene kan vi se for oss at noen vil godta forelegget for å slippe tvangsmidler som helsemyndighetene har advart mot fordi de kan få negative helsemessige og sosiale konsekvenser, særlig for unge, i tillegg til ikke å føre til redusert rusbruk. 

Metoden tegn og symptomer er dessuten faglig svak og kan bidra til feilaktige avgjørelser og dermed svekkelse av politiets tillit. 

Reiser flere spørsmål 

Slik vi forstår det, lager Stortinget de rettslige rammene og Riksadvokaten tolker disse og utsteder retningslinjer.

• Er det slik å forstå at Stortinget ved å hjemle en kopi av straffeprosesslovens §157 i legemiddelloven har skapt en ny rettslig ramme for forholdsmessighet? 
• Kan politiet nå bruke de invaderende tvangsmidlene for å etterforske bruk og besittelse av illegale rusmidler? 
• Vi finner det i alle fall merkelig at rusprøver - som tidligere er vurdert som uforholdsmessige - likevel kan være forholdsmessige, særlig når lovgiverne hevder de har vedtatt en oppmykning?

Det er verdt å merke seg at ordningen med forenklet forelegg skal anvendes der lovbruddet «ikke er noe å diskutere». I høringsnotatet ellers teller vi flere juridiske «spor» for mulig reaksjonsfastsettelse (annen straffereaksjon enn forenklet forelegg) dersom det vurderes at man har brukt ulovlige rusmidler. 

Uavklart

I et nyere skriv til justisdepartementet ^[1]  fremstår Riksadvokaten som mindre kategorisk der han skriver at modellen med forenklet forelegg  “i liten grad åpner for rusmiddeltesting”. Det er dessuten også helt uavklart når det vil anses som forholdsmessig å benytte seg av for eksempel rusmiddeltest innenfor foreleggsordningen, og når det vil være forholdsmessig innenfor de øvrige spor det vises til i høringsnotatet? 

Dernest lurer vi på hvordan konklusjonen fra høyesterettsdommene og Riksadvokatens retningslinjer blir ivaretatt nå som politiet skal «prøve seg frem», mens domstolene over tid skal slå fast hvem som er rusmiddelavhengige. Risikerer vi ikke at personer som av Høyesterett senere ville blitt vurdert som rusmiddelavhengige, feilaktig allerede er blitt utsatt for tvangsmiddelbruk? 

Juridisk labyrint

Denne forvirrede styringen blir komplett om vi legger til at det er de samme politikerne som hjemlet tvangsmidlene som kort tid i forveien omtalte dem som ulovlige og i strid med menneskerettighetene, mens Norges Institusjon for Menneskerettigheter ba om oppreisning for ofrene. 

Rusforliket bærer preg av at man har forsøkt å tilfredsstille et bredt spekter av ulike ruspolitiske meninger og hensyn. Effekten er at de uklare rammene øker faren for feil rettsanvendelse. 

Vi mener det vil være i lovgivers interesse å fremlegge et lovverk som er forutberegnelig og klargjørende. Riksadvokaten har for øvrig tidligere understreket det straffansvar som hviler på den enkelte politibetjent som nå skal operere i den juridiske labyrinten kjent som «rusforliket».

^[1] Oppfølging av vedtatte lovendringer etter del II av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet, Skriv med kommentarer, Riksadvokaten, 16.01.2026