– Jeg overlevde. Det gjorde ikke alle vennene mine

 Dette innlegget ble først publisert i Avisa Oslo 6. mars. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg husker kulden fra betongen ved Oslo S. Jeg satt der uten å vite hvor jeg skulle sove den natten.

Folk hastet forbi med kaffekopper og trillekofferter, og jeg følte meg som en feil i bybildet. Som støy. Som en byrde.

Det var ikke bare kulden som gjorde vondt. Det var skammen over å ikke mestre livet. Over å måtte be om hjelp. Over å kjenne at kanskje verden hadde det bedre uten meg.

Det som reddet meg

Jeg levde i flere år med rus, utenforskap og perioder med hjemløshet i Oslo. Jeg sov ofte ute eller på bussen. Andre netter på sofaer, i trapperom eller i midlertidige løsninger som aldri var ment å vare. Jeg mistet venner til overdoser. Jeg mistet venner til selvmord.

Stillheten etter dem er fortsatt med meg. Når du føler deg som ingenting, er veien til å forsvinne skremmende kort.

Det som reddet meg var ikke moralisering eller pekefingre. Det var mennesker. En ansatt på et lavterskeltilbud som møtte meg med ro i stemmen.

Så mer enn rusen

En frivillig som satte seg ned og spurte hvordan jeg faktisk hadde det – og ventet på svaret. En behandler som så mer enn rusen. De behandlet meg ikke som et problem som skulle fjernes, men som et menneske med verdi.

Den erfaringen bærer jeg med meg i dag.

Jeg jobber tett på mennesker i aktiv rus og hjemløse gjennom oppsøkende arbeid og samarbeid med ulike tiltak i Oslo. I min rolle som Head of Special Projects i Norsk Artistforbund arbeider jeg også med prosjekter som kobler kultur, inkludering og sosial bærekraft.

Fellesnevneren er enkel: å skape rom for verdighet for stemmer som ellers ikke blir hørt.

Sitter på betongkanten

Jeg møter mennesker som sitter på den samme betongkanten som jeg en gang satt på.

Det mange ikke forstår om hjemløshet, er at det sjelden handler om latskap eller manglende vilje

Forskjellen er at jeg nå kan sette meg ned ved siden av dem og si: Jeg vet at det føles håpløst. Men du er ikke en byrde.

Det mange ikke forstår om hjemløshet, er at det sjelden handler om latskap eller manglende vilje. Det handler ofte om traumer, psykisk helse, fattigdom, relasjonsbrudd og systemer som ikke fanger opp dem som faller.

Ingen barn drømmer om å bli rusavhengige. Ingen tenåringer planlegger å ende opp på gaten.

Det starter ofte med smerte.

Skammen er det farligste vi påfører mennesker i denne situasjonen. Den forteller deg at du ikke har rett til å ta plass. At du ikke har rett til å be om hjelp. Jeg ser daglig hvordan den bryter ned viljen til å leve før sykdommen gjør det.

Hva kan folk gjøre?

Se. Møt blikket. Si hei. Ikke trekk deg unna av refleks. Du trenger ikke redde noen, men du kan bidra til at de ikke føler seg usynlige.

Verdighet er ikke noe man skal gjøre seg fortjent til. Den er et fundament. Jeg overlevde. Det gjorde ikke alle vennene mine. Derfor nekter jeg å være stille. Min plass er ikke lenger på kanten av samfunnet, men midt i det – som en påminnelse om at ingen er en feil i bybildet.

Dét er arven etter asfalten - ikke skammen.