Anders Leinebø, fagsjef i Blå Kors steg for steg

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

— En typisk arbeidsdag finnes ikke, men enkelte ting går igjen. Faglig veiledning i våre åtte virksomheter skjer hver dag. Det blir en del telefoner, og noe reising ettersom våre avdelinger er spredt fra Kristiansand til Trondheim. Jeg synes det blir for mye tid foran PC’en og vil fremover rive meg mer løs fra den og prate med, og møte kolleger og samarbeidspartnere i større grad. Det er hyggeligere, mer interessant og etter min mening mest effektivt. Ellers jobber jeg med fagutvikling, forskning, rekruttering osv. i en herlig miks. Det er en slags struktur på dagene, men den er vanskelig for andre å få øye på.   

 Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

— 30-årskrise. Jeg hadde jobbet med helt andre ting inntil da; ting jeg likte og behersket, men som ikke føltes meningsfulle nok. Jeg tok et halvt års pause for å finne ut hva jeg faktisk ville jobbe med. Jeg landet på at mine verdier, interesser og egenskaper kunne passe inn i arbeid på rusfeltet og tok sats. Jeg fikk en mulighet som miljøterapeut innen rehabilitering, og har siden da holdt på med dette i ulike roller. Drivkraften er ønsket om å bidra til positive endringsprosesser på individnivå og samfunnsnivå.

 Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

— At et menneske ikke endrer seg hvis du tar fra det verdighet, myndighet og kontroll over eget liv. Det første jeg reagerte på da jeg startet var hvordan ulike fagpersoner mente ting og tok beslutninger på vegne av andre mennesker bare fordi de hadde en rusutfordring. Jeg har lært at det beste verktøyet jeg har i arbeidet, er mine egne erfaringer og følelser. Jeg spør meg ofte; hvordan ville jeg blitt møtt i denne situasjonen? Hvilken støtte kunne jeg trengt? Veldig ofte ligger svaret der. Vi er alle mennesker som kaver på, og svært mange behov er universelle; trygghet, tilhørighet, tillit, mening og mestring f.eks. Jeg synes vi ofte gjør ting for komplisert når vi lager tilbud til målgruppen. Se etter likheter fremfor ulikheter og lytt til hva folk faktisk har behov for, og stol på svaret. Og så har jeg lært at endringsprosesser tar tid, og at det er mye lærdom i feilskjær.

Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?

— Jeg mener vi bør flytte fokus fra et behandlingsperspektiv til et inkluderingsperspektiv. Noen trenger behandling, men alle trenger å bli inkludert. Og blir ikke folk inkludert i samfunnet virker ikke behandlingen. Jeg ønsker meg sterkere fokus på livskvalitet og medborgerskap, og at vi jobber ut fra at recovery-prosesser skjer i samspill med de sosiale omgivelsene. Igjen, bruk deg selv: Hvordan skulle du klart å ta sunne og positive valg i hverdagen uten relasjonene og rammene rundt deg? Til slutt synes jeg vi bør være åpne om de sosiale og praktiske ferdighetene som kan gå tapt på veien når man lever på utsiden av samfunnet lenge nok. Og med utsiden mener jeg også inne på institusjon, enten det er behandling eller soning. Hverdagskompetanse er også kompetanse som må læres og trenes.