Bjørn Solberg, miljøterapeut, Enhet for rustjenester, Trondheim kommune.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

Jeg jobber i et botiltak for ungdom mellom 18 og 25, og der det ikke stilles noe krav om rusfrihet. Det første jeg gjør når arbeidsdagen starter er å sjekke hva som har skjedd siden forrige gang jeg var på jobb. Man kan for eksempel undres på om hun ene dro på behandling, hun som var så motivert for sist jeg snakket med henne. Eller om han som viste klare tegn på psykose, klarte å begrense inntaket av rusmidler, eller om han endte opp med nok et svingdørsbesøk i psykiatrien? Så en kjapp runde på huset, må inspisere fellesrommene i disse koronatidene, og sette i gang en oppvaskmaskin her og samle noen håndklær og sengetøy til en klesvask der. Jeg undersøker hvilke beboere som er på huset og om de er i fin form. Bistår hvis det kommer besøk på døra, noe som ikke er lov. Hjelper til med praktiske ting ungdommene ikke greier å løse selv - når noen har mistet nøkkelbrikken, for eksempel. Sånt får vi ordnet opp i mens liflig duft av kanelsnurr brer seg gjennom de tre etasjene i den hundre år gamle murbygningen midt i Trondheim sentrum. Da er vi i gang med dagen!

 Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

Faglig sett så ligger det vel i trekanten mellom min genetikk og oppvekst, egenskaper med brukergruppa og forhold i samfunnet. Og hvorfor fortsetter jeg? Jeg tror det er noe med den deltakelsen vi oppnår i relasjon med tunge rusmisbrukere - bare at det ikke er rusmisbruket vi ser. Nei, det er de små suksessene og gledene og det å få være med på veien, hvor den måtte gå.

Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

Å møte mennesker der de er. Du må respektere og anerkjenne dem for den de er og faktisk beundre dem for måten de gjennomfører hverdagen og livene sine på. Hvordan de går på med dødsforakt neste dag og neste igjen.

 Hva burde vært gjort bedre eller annerledes innen feltet du jobber på?

Vi etterlyser ofte et større spekter i tilbudene våre. Det være seg behandling eller botiltak. Et tilbud som skal passe alle blir til slutt ikke nødvendigvis rett for noen.
Hvorfor ikke prøve med prosjektmidler som belønning for kreative løsninger ved bosetting av unge mennesker med rusutfordringer? Det er alltid noen som ramler mellom alle stoler, og når det i tillegg er for få stoler, rammer dette stadig flere. Derfor burde det være mulig å kjapt hente ressurser til spesielle tiltak over kortere eller lengre tid for å ivareta også disse brukerne med særskilte behov. 

Vil du treffe flere som forteller om sin arbeidshverdag i rusfeltet? Her finner du de andre i Rus & Samfunns spalte Mitt rusfelt