-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
Håkon Alexander Jarwson, medarbeider med behandleransvar på Tyrilisenteret i Trondheim
— Det viktigste i jobben min er å skape gode relasjoner og å være tilgjengelig. Å bli godt kjent med pasienten skaper trygghet, åpenhet og samarbeid.
Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?
— Jeg jobber i ambulant team som tilbyr oppfølging etter døgnbehandling, og arbeidsdagen er meget variert. Det kan være å delta i ansvarsgruppemøter eller være med på fjelltur. Det blir tidvis mange samtaler i løpet av en dag, da livet etter døgnbehandling kan være krevende. Vi gjennomfører for eksempel hjemmebesøk, bilturer, besøk på arbeidsplassen, kafeturer, gruppetilbud og tilbyr brukerstyrt opphold. Jeg ønsker å være tett på hvis noen for eksempel mottar traumebehandling. Da henter jeg dem og er i umiddelbar nærhet mens den pågår og tilbyr en samtale i etterkant, da det kan være tøft for pasienten både før og etter.
Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?
— Det er nesten sånn at jeg føler at jobben har valgt meg og ikke omvendt. Jeg har jobbet i mange år med mennesker i aktiv rus på ulike lavterskeltilbud, hvor mye av fokus var å forsøke å ivareta mennesket der og da. Da jeg for 10 år siden fikk muligheten til å jobbe for Tyrilistiftelsen hvor mye av fokuset er på endring hos enkeltindividet, falt brikkene på plass og jeg følte at jeg kom "hjem".
Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe på rusfeltet?
— At endring er mulig! Jeg har flere ganger vært vitne til at mennesker, hvor de nærmeste har mistet trua på en positiv endring, har mestret og skapt et liv som tidligere virket umulig å oppnå. Det finnes ingen håpløse mennesker, bare situasjoner som virker håpløse.
Hva burde vært gjort annerledes innen feltet du jobber på?
— Vi skulle hatt mer tid i rusbehandling. Det tar tid å skape relasjoner. Det tar tid å gjøre endringer. I Tyrili ser jeg at tid i behandling er viktig for å lykkes. Tida man har en relasjon til behandlingsstedet, enten det er i døgn-, ambulant eller poliklinisk behandling, må være lang nok til at endringsarbeidet kan få virke. Det krever at bevilgingene til feltet økes. Jeg er skuffet over at rusreformen ikke ble vedtatt, men håper regjeringen vil gjøre alvor av den varslede behandlingsreformen, og at de da har jevn og god kvalitet i rusbehandlingen som sitt høyest prioriterte mål. Ellers skulle jeg gjerne sett at vi klarte å hjelpe et større mangfold av pasienter enn vi gjør i dag. Kvinner og pasienter med fremmedkulturell bakgrunn er to eksempler på grupper som i altfor liten grad kommer til oss, selv om det ikke er noen grunn til å tro at de strever mindre med rus enn andre.
