-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Foto: Betina Siebrandt.
Foto: Betina Siebrandt.

Hans-Johan Norstrand, daglig leder ved Tyrili klatresenter, Lillehammer

— Det viktigste i jobben min er å få være med på å skape de gode historiene sammen med pasienter og medarbeidere, bygge selvtillit hos pasientene og tilrettelegge for mestringsfølelse og vi-følelse er svært viktig for meg. Det er også viktig for meg at vi møter alle pasienter med et utgangspunkt om at endring mot noe nytt og bedre er mulig, uansett hvor brokete fortiden og historien måtte være.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

— Ingen dag i Tyrili er lik, og oppgavene på et klatresenter er mange og varierte. Ved siden av å gi et godt behandlingstilbud til pasientene våre, skal vi drive et klatresenter og gi et godt tilbud til kundene våre. En arbeidsdag rommer derfor alt fra oppfølging av pasienter, til skruing av ruter, vedlikehold og vask av klatresenteret vårt, møter, kundebehandling m.m. 

 Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

— Så godt som daglig ser jeg hvilken fantastisk arena Tyrili klatring er for våre pasienter, og det er flott å se hvor sterkt eierforhold og stolthet de har til stedet. Det er imponerende hvor godt de driver dette stedet sammen med medarbeidergruppen, og hvor viktig også denne arenaen kan være på veien mot et rusfritt liv. 

Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

— Jeg har lært mye på disse 15 årene i Tyrili, men hva som er viktigst synes jeg ikke er så lett å sette fingeren på. Men jeg tror kanskje at det å få muligheten til å etablere relasjoner over tid, som igjen synliggjør den enkelte pasients ressurser, styrker og kvaliteter er noe av det viktigste vi gjør i jobben vår, ved siden av mye annet selvsagt. 

Det har også vært lærerikt for meg å se hvor god effekt det har for pasientene våre at hverdagen er strukturert, har et meningsfullt innhold og at de bidrar i egen behandling gjennom arbeidslag, som vi kaller det i Tyrili. 

Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?

— Det jeg umiddelbart tenker på her, er den tilmålte tiden pasientene våre får i heldøgns behandlingsrammer. Vi ser en dreining mot kortere vedtakstid, mer skal tenkes lokalt der pasienten bor og innenfor polikliniske rammer. Vi vet mye om hvilke behov pasientene våre har og hvor viktig det er med lang nok tid i stabile, rusfrie rammer. 

12 måneder i behandling for de med 20- 30 års rusmiddelavhengighet bak seg er, er et krevende regnestykke. 

Jeg har også lyst til å nevne hvor viktig mangfoldet av behandlingstilbud er. Det at vi har behandlingsfellesskap både sentralt og mer avsidesliggende til, tror jeg vil treffe et bredere utvalg av de som trenger rusbehandling. Da kan vi i større grad skreddersy et opplegg ut ifra den enkeltes behov, på ulike stadier i behandlingsforløpet