Malin Taihaugen, spesialrådgiver, Kompetansesenter rus – region øst.

— KoRus-Øst er et av sju kompetansesentre som har til oppgave å styrke kunnskapen og kompetansen på rusfeltet. Vår oppdragsgiver er Helsedirektoratet. Gjennom kunnskapsformidling skal senteret bidra til at praksisfeltet tar i bruk kunnskapsbaserte effektive tiltak og metoder. Vi jobber med å legge til rette for systematisk kvalitetsutvikling primært i kommunale tjenester, men også i spesialisthelsetjenesten. Vårt nedslagsfelt er Innlandet og Viken. I det daglige samarbeider vi mye med andre kompetansemiljøer, og de respektive Fylkesmenn.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

En arbeidsdag på KoRus-Øst innebærer ofte en eller annen form for møtevirksomhet. Enten internt eller med eksterne. Jeg jobber med fagutvikling på forskjellige områder og lager undervisningsopplegg med ulike temaer. Jeg har en del reisevirksomhet i forbindelse med kurs, fagdager og konferanser som jeg er med og arrangerer. Dette har naturlig nok for en periode vært mer begrenset som følge av corona-pandemien.

Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

En praksisperiode som 3. års student i 1993 gjorde at jeg havnet innenfor rusomsorgen. Siden har jeg vært der. Jeg tror det kan være vanskelig for mange å gi slipp på dette fagfeltet når man har jobbet med det i flere år. I hvert fall har det vært det for meg. Det å jobbe med mennesker i alle faser i en behandlings eller rehabiliteringsprosess har både lært, og gitt meg mye. En lærdom jeg er takknemlig for.

Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

Det viktigste jeg har lært er at mennesker er så mye mer enn bare det du ser. Man må som ansatt være seg bevisst at veien mot et bedre liv, for mange kan være lang og kronglete. Da er det viktig å stå stødig, gå veien sammen med, by på seg selv og formidle håp.

Hva burde vært gjort bedre eller annerledes innen feltet du jobber på?

Jeg er opptatt av at alle som strever med rusproblemer skal ha lik tilgang til tjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Dette gjelder både tilgang til lavterskel tilbud og mer langvarig heldøgnbehandling. Mitt største ønske er at pårørende i større grad enn i dag skal bli møtt og ivaretatt på en god faglig måte av det offentlige. Selv om pårørende til mennesker med rusutfordringer har fått rettigheter etter helselovgivningen, mener jeg at det fortsatt er et stykke arbeid som må gjøres. Særlig mener jeg at søsken som pårørende og deres behov er sterkt underkommunisert og lite ivaretatt.