Siv Eines, sosionom, tjenesteleder i Rus- og psykisk helseenhet, Vadsø kommune

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

— Hos oss på Rus- og psykisk helseenhet i Vadsø kommune starter vi alltid dagen med å se på hverandres oppgaver og fordeler de oppgavene vi har felles på enheten. Siden vi har fire biler som skal fordeles på 11 ansatte, må vi sy sammen bilfordeling slik at vi alle kommer oss ut til de pasientene som ikke kommer til enheten.

Når vi er ferdig med fordelingen, har vi kollegaveiledning med hverandre. Vi tar opp pasienter som vi har behov for å diskutere, det kan være en vanskelig situasjon som har oppstått, en utfordring som en ansatt har behov for å få veiledning i eller en sak der det har vært en positiv utvikling. Vi snakker også om risikovurdering av enkelte pasienter, skal vi være flere som møter pasienten eller skal vi redusere til en i kontakten? På enheten er vii forskjellige profesjoner: sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger, pedagoger, sykepleiere og psykolog. Alle er med på å veilede hverandre da vi sammen har en stor erfaring innen feltet og bred kompetanse.

Første pasient kommer for å få utlevert medisin, en skal ha ADHD-medisin utlevert daglig mens neste pasient skal ha utlevert LAR-medisin under strengt regime. Noen ganger klager pasienten på at vi invaderer hans integritet ved å måtte følge LAR's regime for utlevering, men som oftest er det en rolig og stille stund for pasienten. I dag går det bra, og vi snakker om hunden til pasienten, vi sier adjø og vi går hver til vårt.

Jeg går til kontoret for å gjøre unna administrative oppgaver og dokumentere medisinutleveringen i journalsystemet vårt. Som oftest har jeg ikke pasienter daglig, men flere ganger i uka. Jeg har egne pasienter jeg følger opp og ivaretar felles oppgaver når det er behov for det. I dag er det en felles pasient jeg skal følge opp hjemme. Jeg tar den tildelte bilen og kjører det korte stykket til pasientens bolig, jeg har med bil i tilfelle pasienten har behov for bistand til handling og lignende. Tjenesten som pasienten har i vedtaket, er støttesamtaler og praktisk bistand. I dag er pasienten i god form, det er en del flasker og bokser på bordet. På grunn av coronarestreksjoner må jeg holde avstand eller ha på munnbind, i dag er det nok med avstand. Pasienten sier han er dårlig og har nesten ikke sovet i natt, pasienten har sykdommer som påvirker hverdagen og søvnen. Vi snakker om somatisk problematikk, psykiske utfordringer og rus, hvilken innvirkning det har på hverdagen og hvordan pasienten kan ramme seg selv inn slik at dagen i dag kan bli så bra som bare pasienten kan ha det. Jeg prøver å få pasienten til å ta i mot praktisk bistand, men det er vanskelig, pasienten ønsker jo å klare seg selv og ikke være til bry for hjelpeapparatet. Til slutt blir vi enige om at jeg og pasienten skal sette på en maskin med klær. Det viser seg at det mangler vaskepulver, løsningen blir at pasienten skal låne pulver av naboen, dette skal pasienten gjøre selv uten at jeg trenger å vente. Til slutt rydder vi bordet sammen og får det rengjort, det er en stor oppgave for pasienten, og han må sette seg ned og hvile etterpå. Etter 45 minutter ønsker pasienten at jeg drar, han er sliten og det er tungt å ta imot bistand fra det offentlige. Før jeg drar blir vi enige om at neste gang noen kommer fra ROP, skal vi hjelpe til med nedpakking av inventar fordi pasienten skal flytte fra nåværende bolig.

Tilbake på kontoret er det klart for lunsj, denne tiden av arbeidshverdagen er noe vi alle ser frem til, vi samles alle til samme tidspunkt og spiser samlet. Vi har en regel for lunsj, vi prater ikke jobb, denne stunden skal være en avkobling fra en travel arbeidshverdag, og vi trenger å distansere oss fra mange tunge saker vi jobber med. Som oftest er det møter i løpet av arbeidsdagen, men i dag er det ingen møter, i dag er det min tur å ha hovedtelefonen etter lunsj. 

Telefonen ringer i det jeg går fra lunsjrommet, det er Distrikstpsykiatrisk senter som ønsker å få til et samarbeidsmøte rundt en av våre pasienter som er innlagt der. Jeg tar imot beskjed og sier at primærkontakten skal få beskjed. Før jeg har kommet tilbake til kontorplassen min så ringer telefonen igjen, det er psykiatrisk avdeling på sykehuset i nærmeste storby som ringer og forteller at en av våre pasienter er innhentet av politiet og innlagt på deres post. Pasienten var tidligere etterlyst da hen ikke møtte til injeksjon av medisiner, valgte å forlate kommunen og var psykotisk. Pasienten er kjent for å bli veldig dårlig om hen ikke får antipsykotika tilført som planlagt. Jeg tar imot beskjed og gir tilbakemelding at den som følger opp pasienten om at det bør planlegges samarbeidsmøte slik at vi på best mulig måte kan ta imot pasienten når hen kommer tilbake til boligen.

Det neste som møter meg er en del mail som må besvares, samarbeidspartnere, ledelsen, kollegaer eller andre i kommunen som trenger å drøfte noe. Til sist er det en faktura fra en institusjon som ivaretar en av våre pasienter som har behov for heldøgns boligtilbud med heldøgnsbemanning. Den må betales slik at pasienten ikke mister tilbudet sitt. På tampen av dagen er det en av mine kollegaer som har behov for å drøfte en sak, en av pasientene er suicidal og har prøvd å ta sitt eget liv. Kollegaen har behov for utlufting av hendelsen, og vi drøfter hvordan vi i kommunen på best mulig måte kan ivareta pasienten inntil hen får plass på DPS.

 Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

— Jeg har alltid vært interessert i å forstå hvorfor mennesker får forskjellige liv og hva som er med på å påvirke våre valg og livsforløp. Tidlig i livet opplevde jeg avhengighet i familien, og noen fulgte ikke de reglene og normene som lokalsamfunnet anså som normalt. Jeg har alltid undret meg på hvorfor noen havner der og ikke andre. I voksen alder tok jeg valget om sosionomutdanning etter å ha jobbet i serviceyrket i over 20 år. Etter hvert ble videreutdanning om vold og rus et naturlig valg. Etter endt grunnutdanning jobbet jeg i NAV med samme brukergruppe som jeg jobber med i dag, de med størst oppfølgingsbehov på grunn av psykisk uhelse og/eller rusproblematikk. Etter hvert innså jeg at systemet i NAV slukte meg og uansett hvor mange timer jeg jobbet, så kom jeg aldri ajour med oppgavene og dårlig samvittighet for brukerne fulgte meg på fritiden. Jeg søkte meg da inn på den arbeidsplassen jeg har i dag og har jobbet her i nesten syv år.  

I 2019 var jeg så heldig å få være prosjektleder i et prosjekt der vi skulle avdekke behovet til rusmiddelbrukere i kommunen, underlagt den enheten jeg jobber i. Prosjektet var i sluttfasen ,og tidligere prosjektleder hadde sluttet på grunn av tilbud om fast jobb i annen kommune. Jeg videreførte prosjektet og sluttførte det. Vi fikk avdekket behovet for samarbeid mellom hjelpeapparatet og aktiviteter som bidrar til en så god hverdag som mulig for rusmiddelbrukere og hvordan vi kan yte bistanden til de som ønsker vår bistand.

Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

— Det å jobbe med mennesker som ønsker å få bistand i hverdagen med denne problematikken, er det som gir mening. Ved å ta pasientene på alvor og se deres behov, er vi i stand til å hjelpe de som ønsker det. Vi er en tjeneste som er på arbeid på dagtid, og da er det viktig å knytte kontakt med samarbeidspartnere som kan bidra til ar pasientene får den hjelpen de har behov for.

Jeg har lært at det ikke er jeg som avgjør om pasientene klarer å nå de målene de har satt seg, men jeg kan være en brikke som kan få pasienten til å nå de målene de har satt seg. Jeg har lært å gå ved siden av og ikke fremfor. Ingen i hjelpeapparatet vet hva som skal til for at nettopp den pasienten skal nå. Jeg opplever ofte at de som uttaler seg i media vet hva som er best for pasientgruppen, men vi kan ikke si at alle har samme behov selv om de har samme problematikk. Vi må se de individuelle behovene til hvert enkelt individ, så kan vi bruke vår kunnskap til å veilede pasienten i å ta egne valg. Alle passer ikke inn i samme form. 

Det aller viktigste jeg har lært er at det ikke er gitt at vi vet hva som skjer i fremtiden. Vi kan alle havne i samme situasjon. Derfor må jeg være ydmyk for at det ikke er dårlig viljestyrke eller dårlig karakter til den avhengige, men at avhengighet er noe større enn det. Vi kan alle bli avhengige av noe, men noen avhengigheter er mer sosialt akseptert enn andre. En som har vært utsatt for et uhell og ender med å bli avhengig av preparater, blir ikke sett på som akseptabel i samfunnet, mens en som er avhengig av trening blir hyllet. Avhengighet er avhengighet uansett utløp.

Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?

— Jeg skulle ønske at vi kunne ha et tilbud som treffer målgruppen slik at de tar imot tilbudet. Vi har prøvd å få til et slikt tilbud, i prosjektperioden, men tjenesten klarte ikke å nå ut til de som vi antar har behov for det. 

I min daglig jobb blir det mange møter og kontorarbeid. Jeg skulle ønske at jeg kunne være mer ute i miljøet slik at jeg kommer tettere på pasientene. Men den jobben jeg gjør, å lede vår tjeneste, kan bidra til at vi når ut til de som har behov for vår tjenestene.