Tarjei Øvrelid, musikkterapeut, Mestringsenheten i Sandnes Kommune

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

— Som regel en ganske stappet og fargerik outlook-kalender med musikkterapitimer individuelt og i gruppe.

Innholdet på musikkterapitimene varierer metodisk i håp om å spille på kompetansen, erfaringen og forventningene til innbyggeren som søker musikkterapi.

Kl. 07:30 har jeg forhåpentligvis nådd fram etter sykkelturen, dusjet og står klar for dagen ikledd den smittbegrensende uniformen min, bevæpnet med kaffe i hånd 

Kl. 08:00 kommer han som har musikkterapi som støtte til målet han og ruskonsulenten har laget om å styrke troen på at han klarer å møte tidlige hos en fremtidig arbeidsgiver.

Kl. 09:00 kommer musikklyttingsgruppen som lærer om og deler tips om hvordan musikklytting kan brukes som et selvhjelpsverktøy hverdagen. 

Kl. 10:00 kommer hun som jobber med å lage en spilleliste hun bruker for å distrahere seg selv fra sosial angst når hun skal gå ut for å handle mat. 

Kl. 11:00 leker jeg maskingevær med tastaturet mens dagens første timer journalføres.

Kl. 11:30 spiser jeg lunsj med mine kollegaer i avdelingen.

Kl. 12:00 kommer sangskrivingsgruppen som lærer om og prøver ut sprengkraften i å skrive ut og senere dele tanker og følelser. 

Kl. 13:00 kommer en som skal starte opp i musikkterapi hvor vi dels kartlegger utfordring og dels kartlegger musikalske ressurser.

Kl. 14:00 burde jeg egentlig leke mer maskingevær, men jeg har sneket inn en time med en som øver seg på å regulere følelser i samspill med andre gjennom musikalsk improvisasjon. 

Kl. 15:00 …så tastene fyker. 

Kl. 15:30 jeg pedaler hjem i solnedgangen.

Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

— Jeg romantiserer ofte dette litt og liker da å tenke at denne jobben valgte meg. Grunnmuren for yrkesvalget er personlig erfaring med musikkaktivitet som kilde til bedre mental helse. Eksemplifisert, har jeg fra jeg var elleve hatt et pågående sangskrivingsprosjekt som holder meg noenlunde i mentalt vater. Samt har jeg fra ungdomsalder, og langt inn i tjue-åra, funnet bandsettinga som et fruktbart og trygt sted for å utvikle meg som et relasjonelt vesen. Min egen erfaring med helsepotensialet i musikk gir meg stadig tro på at musikken kan være nyttig for andre og.  

— Om vi har tid, har jeg faktisk et sånt litt pussig, men definerende øyeblikk som fikk meg til å begynne på veien mot musikkterapi master og deretter mot jobben jeg har i dag. Etter noen år med turnering og iherdige forsøk på å bli rockestjerne, befant jeg meg på en opptaksprøve for musikkvitenskap på UiO (ikke musikkterapi). En kjent musikkterapeutprofessor, Even Ruud (på det tidspunkt var både musikkterapi og professoren ukjent for meg), var med på opptaksprøven for å bedømme kandidatene. Han spurte meg ut hva jeg satt igjen med etter årene med bandliv. Jeg fortalte han om en rekke øyeblikk fra ungdomshuskonserter vi holdt (i utgangspunktet for å finansiere de overambisiøse turnéplanene vi hadde laget med bandet) hvor det sosiale samspillet ble gitt et nytt rom gjennom musikken. Disse øyeblikkene representerte for meg da noe annet enn de mer underholdningsorienterte konsertene vi spilte på klubber og studentersamfunn. Professoren svarte instruktivt og direkte «Du burde bli musikkterapeut», og fulgte overraskende opp med å gi meg en potensiell oppskrift for hvordan jeg skulle legge opp løpet videre. Det verste er at jeg gjorde akkurat som han sa.  

 Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

— At det er nyttigere å selge håndtering enn å selge endring til voksne som søker hjelp. Vi lever alle liv fullt av utfordringer som når som helst kan dunke oss ut av balanse om våre mest sentrale mestringsressurser faller i søvn. Det er ofte utfordringer som følger oss grunnet en salig blanding av genetikk og personlig historie. Om vi på et punkt i vårt voksne liv søker hjelp, er det derfor ikke så nyttig å tenke at vi skal endre oss, men heller hvilke sovende ressurser vi kan mobilisere for å håndtere utfordringene bedre.   

Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?

— Jeg får begrense meg til å dele et håp om fremtidig avgrensing av musikkterapiens funksjon i rusfeltet, sett med alle de fordommer og skylapper mitt eget utsiktspunkt bringer med seg vel og merke. Jeg tror musikkterapi har mye å tilby innen rusbehandling, både som en del av døgnbehandling, og som en del av polikliniske tilbud.

Musikkterapeuter er, som andre terapeuter, opptatt av å måle at hjelpen vi gir har effekt, men vi har som en etablerende yrkesgruppe i feltet, stor variasjon i metodikken som brukes for å jobbe mot målet/effekt. Følgelig tror jeg det også naturlig finnes stor variasjon blant ledere i oppfatningen av hva man best kan bruke musikkterapi til i rusbehandling.  Tendensen er at det ansettes et økende antall musikkterapeuter i rusfeltet, og jeg tror tiden vi er inne i representerer et mulighetsvindu for ledere og musikkterapeuter i rusfeltet til å samkjøre et lite knippe av de intervensjonene som har best effekt.