-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Vibeke Lunde Steinstø, avdelingsleder for Uteseksjonen i Stavanger

— Det viktigste i jobben min er å gi unge i Stavanger mulighetene til å utnytte sine ressurser, ved at Uteseksjonen er tilgjengelig, fleksibel og en støttespiller for de unge som trenger det. Som leder blir det viktig å være med å bidra til godt arbeidsmiljø, faglige diskusjoner og samarbeid med de rundt de unge vi er der for.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

— Det er en del kontorarbeid, samarbeidsmøter, personal/team-møter, oppfølging av ansatte. En del av tiden går til refleksjoner rundt ulike dilemma de ansatte møter i sin arbeidshverdag. Siden jeg også er med på å opprette et nytt team som skal jobbe med unge og psykisk helse, går deler av arbeidsdagen med til dette. I disse dager er det en del oppfølging av alt som har med korona å gjøre.

Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?

— Jo tidligere vi kan nå unge som trenger det, jo større er mulighetene for å kunne gjøre endringer. Tidlig innsats og tilgjengelighet for unge er noe jeg brenner for.  Uteseksjonen møter unge på sin arena, og oppsøker de i det offentlige rom og på ungdoms -og videregående skoler. Vi har tid til å bygge trygge relasjoner, noe vi ser kan være helt avgjørende for mange for at de skal tørre å stole på og kunne åpne seg for oss voksne. Tid, tillit og åpenhet er verdier som er implementert i Uteseksjonen, og dette er en måte å jobbe på som jeg mener skaper et trygt og godt utgangspunkt for endringsarbeid.

Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?

— Håp.Vi må ha håp og tro på at endringer kan skje, selv om ting til tider ser mørkt ut. Endring tar tid og må være bygget på eget ønske om endring. Det er viktig å ha gode støttespillere på laget, noen å snakke med når håpløsheten kommer. At vi i hjelpeapparatet snakker sammen og kan kommunisere godt er viktig for forutsigbarhet og rolleavklaringer.

Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?

— Arbeidet inn mot unge under 18 år med rusutfordringer faller noen ganger mellom flere stoler. Samarbeidet rundt disse, og den faglige tilnærmingen og samarbeidet med de det gjelder, kan bli bedre.  Mer forskning og kunnskap om hva som faktisk hjelper, og hvordan vi kan rigge hjelpeapparatet for disse ville vært nyttig.