-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

– Jeg elsker å være ute i naturen. Og jeg elsker å bli sliten, sier Maria Mosserud. Her på vei til topp i Hallingdal. Foto: Privat
– Jeg elsker å være ute i naturen. Og jeg elsker å bli sliten, sier Maria Mosserud. Her på vei til topp i Hallingdal. Foto: Privat

— Kjenner meg høy på livet når jeg opplever mestring

Da det sto på som verst veide hun 150 kg og ruset seg hver dag. Nå er Maria rusfri på åttende året. Og drømmen hennes er å delta i 71° Nord.

Maria Mosserud (54) byr på kaffe og saftig hjemmebakt sjokoladekake pyntet med nonstop, på Frivillighetens hus i Moss. Det er vanskelig å forestille seg at den sprudlende og spreke blondinen en gang var så langt nede at hun selv kontaktet barnevernet for å få hjelp. Eller at hun har sittet i fengsel.

Rusfri, men fortsatt hekta 

Maria har nå vært rusfri i åtte år. Men hun er fortsatt hekta.
Denne gangen er det heldigvis ikke på rusmidler, men på norsk natur og friluftsliv.  Siden hun ble rusfri og slank, har Maria gått Skåla opp, Besseggen, Knutshøe, tvers igjennom Rondane og mange andre topp- og fjellturer.

– Jeg elsker å være ute i naturen. Og jeg elsker å bli sliten. Kjenner meg høy på livet når jeg opplever mestring, sier friluftentusiasten. Drømmen hennes er å få delta i 71 grader nord.

Friluftsgleden vil hun også gi videre til andre. Som frivillig i Røde kors, Foreningen for helhetlig ruspolitikk og aktivitetsleder i Moss kommune, arbeider hun intenst for at alle skal kunne komme seg ut på tur. I tillegg er hun akkurat ferdig med innleveringen til eksamen i Kultur, fritid og aktiv omsorg, ved Universitetet Sør- Øst. Utdanningen handler om hvordan man best kan knytte frivilligheten og fritidsaktiviteter inn og opp mot aktiv helsetjeneste. For å hjelpe brukere til en aktiv fritid.

– Det er viktig, sier hun bestemt. For blir folk sittende ensomme, uten å ha en meningsfull fritidsaktivitet, eller noe å gjøre i det hele tatt, da kommer psykisk uhelse inn ganske så fort. Jeg vet, for jeg har vært der. Derfor er det viktig for meg å motivere andre til å lage seg en så god aktiv dag som mulig.

Maria håpbærer

– Jeg liker ordet håpbærer, sier Maria. Jeg husker da jeg selv slet, og så mennesker som hadde slitt, men kommet seg igjennom det. Jeg tenkte: Nå har de klart det. Hvordan skal jeg klare det? Og så: Jeg har lyst til å klare det.

Det er det jeg ønsker å være: Håpbærer! Ved å stå frem med ansiktet mitt, og stemmen min, vil jeg vise dem som er der hvor det er mørkt, at det er mulig å jobbe seg ut av det. Og at det er et valg man faktisk må ta.

Det er ingen tvil om at Maria er en stor ressurs for mange. Og hun bruker all sin erfaring til å hjelpe. Men veien hit har vært lang og smertefull. Og det var ingen garanti for at hun skulle klare det.

Maria ble født inn i et miljø hvor rus var like vanlig som melk i kaffen. Hun tror mange så hvordan de hadde det. Men ingen gjorde noe.

– Jeg husker da jeg møtte læreren min fra barneskolen. Det var mange år senere da jeg var ferdig med sykepleierskolen. – «Hvem skulle trodd at det ville bli noe av dere Mossarud-jentene», sa hun. Så folk må jo ha visst at det var vanskelig hjemme, sier Maria. Selvfølgelig gjorde de det.

Jeg kalte han «onkel»

Som trettenåring ble hun i tillegg utsatt for et seksuelt overgrep.

– Min tante giftet seg med en mann. Jeg kalte han «onkel», forteller Maria. Han ble en trygg voksen for meg, og jeg var så glad i ham.

Men en dag ble alt forandret.

– Jeg husker det godt, sier Maria. Det var ved juletider og hyggelig stemning. Alle hadde pyntet seg og skulle ut. Det var første gang jeg fikk lov til å være barnepike alene. Jeg skulle passe fetteren min på 9 måneder. Tante hadde kjøpt inn potetgull og brus til meg. Det var stor stas.

Så dro de andre ut. «Onkel» skulle komme etter. Men han hadde andre planer, viste det seg. For da tanten var dratt, voldtok han Maria.

– Jeg var livredd for å vekke den lille gutten som sov ved siden av meg, så jeg turte verken å skrike eller gjøre motstand, sier hun. Og forresten, hvordan kan en liten spinkel jente klare å forsvare seg mot en stor sterk mann?

Noe av det verste som kan skje, skjedde Maria den kvelden. Og det endret livet hennes for alltid.

Ingen barn skal oppleve slik faens ting, sier hun med ettertrykk!

Vi må våge å fortelle. Og vi må våge å lytte

Det tok tre år før hun turte å fortelle noen om det. Da hadde tanten skilt seg fra ham. Og det er først nå hun orker å snakke om det med andre. Fordi hun mener at det er viktig. Og håper at det kan hjelpe andre som har vært utsatt for overgrep.

– Dette skjer hele tiden, sier hun. Vi må våge å fortelle. Og vi må våge å lytte. Våge å bry oss. Vi er så inni granskauen redde for å blande oss. Men det er bedre å blande seg en gang for mye, enn en gang for lite. Også dette vil hun lære andre. Bare i mai holder Maria fire store kurs i Røde Kors om barns oppvekstvillkor. Om å tørre å lytte, og å ta den vanskelige samtalen.

Besvimte av sjokk da hun ble tilbudt hasj 

Tross overgrepet fortsatte Maria å være den flinke og pliktoppfyllende jenta.

– Jeg var aldri den som trasset. Turte ikke det. Jeg var hele tiden redd for at hvis jeg gjorde det, så kanskje mamma ville bli syk. Eller foreldrene mine begynne å krangle.

Flere nære familiemedlemmer slet med rus. Noen hadde sågar dødd av overdose.

– Jeg var så redd for å bli avhengig av narkotika at du ville ikke trodd det. Så redd at da jeg som 18-åring ble tilbudt hasj på en togtur til Oslo, besvimte jeg av sjokk.

Da Maria var seksten år flyttet hun hjemmefra. Først på en liten hybel, deretter til familien til kjæresten. Da hun var 17, så barnevernet endelig behovet hennes, og hjalp henne med å få lån til leilighet.

– Det var så mye rot i familien min da, at jeg kunne ha sittet her og fortalt til i overmorgen, sier hun. For selv om min rushistorie ikke startet før lenge etterpå, så har jeg en bagasje uten like. Som pårørende.

Maria er sterk. Tross rotet fullførte hun gymnas. Hun utdannet seg først til hjelpepleier, så til sykepleier. Fikk jobb på sykehuset i Fredrikstad. Giftet seg, fikk to barn og stort hus. Skilte seg og fikk ett barn til. Og da faren til minstemann ikke viste seg å være noe å samle på, som hun sier, skilte hun seg igjen. Alt i rasende fart.

Hele tiden jobbet hun hardt. På fritiden spilte hun håndball på høyt nivå.

Hun har dog alltid hatt problemer med ryggen, og tidlig på 2000-tallet kom totalprolapsen som truet med å gjøre den spreke kvinnen ufør for resten av livet.

Velkommen til smertehelvetet

– Jeg ble lagt inn på sykehus, og den behandlingen jeg da fikk var operasjon. Og morfin, intravenøst og i mange uker. Da jeg ble skrevet ut sendte legen med alt jeg trengte: Somadril, Paralgin Forte, Vival, sovetabletter. Hundre stykk av hver.

Maria var i dårlig forfatning. Hun gikk med store smerter i lang tid etterpå. Men med tre små barn hjemme, var det viktig å komme seg på bena. Hun måtte trene seg opp. For å klare å gjennomføre opptreningen, fikk hun beskjed om å ta enda flere piller og antidepressiva. Noen av dem hadde som bivirkning at den tidligere så slanke kvinnen gikk opp i vekt. Som mest veide Maria 150 kg. Og siden hun nå ikke lenger kunne flykte fra alt det vonde og vanskelige, gjennom å jobbe, kom rusen som en befrielse.

– Slik begynte avhengigheten min, sier Maria.

Aller mest skammet jeg meg

Jeg som alltid hadde hatet og vært livredd rus. Nå var jeg blitt «en av dem som sliter». Og aller mest skammet jeg meg for at jeg ikke klarte å være en bra mor for barna mine.

Maria blir trist i blikket.

Det var da hun begynte å ruse seg sammen med barna, Maria virkelig skjønte at hun måtte få hjelp. Hun ringte legen sin:

«Jeg tror jeg er avhengig», sa hun. «Det kan du ikke være», svarte han. «Du skal bare ta halvannen tablett om dagen».  «Men jeg tar for mange av gangen», svarte Maria. Legen svarte bare at med den dosen hun hadde fått, var risikoen for avhengighet liten.

Hun fikk ingen oppfølging.

– Men det legen ikke visste, sier Maria, var at jeg hadde begynt å lyve om at jeg hadde mistet resepten. Og derfor fått ut mange ganger den forskrevne dosen. Jeg var blitt avhengig og trengte virkelig hjelp!

Barnevernet tok sønnen min

Heldigvis hadde faren til de to eldste sønnene hennes tatt over ansvaret for dem da Maria ble syk. Men den minste bodde fortsatt hos henne. Og til slutt var småbarnsmoren så syk at hun ringte barnevernet og ba dem om hjelp. Men heller ikke her fikk hun den hjelpen hun ønsket.

– Nei, det førte bare til at de kom og tok sønnen fra meg, sier Maria. Hun svelger. Det er lett å se at dette er vanskelig for henne.

– Har du barn?, spør hun.

– Du vet når du leverer barna dine i barnehagen og de gråter. Du må gå, men du tror at de fortsatt gråter og savner mamma. Den følelsen hadde jeg hele tiden. Jeg bare satt i en stol. Spiste ikke, drakk ikke. Dusjet ikke. Bare tenkte på Johannes.

Hun legger til at alt etter hvert ordnet seg for sønnen. Mye takket være beredskapsmoren Unni. En sterk og god kvinne som grep inn da hun så hva som skjedde. Unni ordnet også et godt fosterhjem til Johannes hos fosterfar Yngve. Her ble han tatt godt vare på. Maria sier hun er evig takknemlig overfor dem begge.

– Du er etterlyst og må i fengsel.

Vendepunktet i karrieren som rusavhengig kom da Maria ble satt inn på Ravneberget kvinnefengsel. Grunnet en ubetalt bot!

–Det høres helt sprøtt ut, sier hun, men jeg hadde bokstavelig talt haugevis med regninger som jeg aldri turte å åpne. Hun innrømmer med et skjevt smil at hun fortsatt har et komplisert forhold til slike konvolutter. Men ikke fullt komplisert.

Denne boten fikk hun i 2006. Den hadde «havnet» direkte i bunken av ubetalte regninger. Så en dag, fire år senere, kom plutselig politiet på døren hennes. «Du er etterlyst», sa de, «Du må i fengsel».

– Det var litt av et sjokk, sier Maria. Moren min kjørte meg til Ravneberget. Og jeg var så full av skam. Jeg som var voksen. Og mor til tre barn. Her skulle jeg i fengsel sammen med kvinner som kanskje hadde drept sine barn. Eller smuglet kilovis med amfetamin, og kanskje det som var enda verre. Det var et helvete, rett og slett. Og en beinhard avrusning.

– Men jeg klarte det!

Jeg kaller ham bautaen min

Etter tiden i fengsel fikk hun hjelp av NAV og fastlegen til å komme ut i arbeidstrening. Dette ble starten på hennes nye og rusfrie liv.

– Men man trenger også en god støttegjeng, sier hun. Og jeg har den fineste: Med mannen min, Stig Lønseth, på klar førsteplass. Vet ikke om jeg hadde klart å bli rusfri uten ham. Jeg kaller ham bautaen min. Så kommer de flotte sønnene mine selvfølgelig. Jeg er så utrolig stolt av dem. Og mine søsken og øvrig familie. Alle disse er grunnen til at jeg har klart å holde meg rusfri. Maria smiler.

Så blir hun brått alvorlig:

– Men det er en person jeg har savnet sårt. Min elskede lillesøster. Vi var så utrolig tette. Hun tok avstand fra meg da jeg begynte å misbruke. Jeg tror hun måtte det for å beskytte seg selv. Jeg kan forstå det. Men det har vært en stor sorg og et stort savn for meg. Jeg tror og håper at vi en gang kan finne tilbake til der vi var.

Maria er takknemlig for all den hjelpen hun har fått. Nå vil hun gi tilbake til samfunnet gjennom å hjelpe andre som kanskje ikke har vært like heldige.

I tillegg til jobben som aktivitetsleder, har hun startet selvhjelpsgruppa «Bedre hverdag». Her møter hun hver uke andre som også har slitt med rusavhengighet og psykiske utfordringer.  Og gleder seg hver gang.

 – Men dette er noe jeg gjør for meg selv. Ikke for å være «god». Sannheten er antagelig at jeg trenger disse menneskene mer enn hva de trenger meg, sier Maria.

Hun smiler.