Livet etter rusen: Mamma er edru igjen. Hvor mye ærlighet tåler hun fra datteren?

— Hva er egentlig et normalt mor-datter forhold?  Det kan ikke jeg vite. Jeg mistet på en måte mamma da jeg ble tenåring, sier Elise Lea (27)

Det hender hun lytter når venninner snakker med moren sin. «Slik kan aldri jeg snakke med mamma», kan hun tenke da.

I andre øyeblikk lar hun seg overraske over hvor nær hun er kommet mamma. Hvor glad hun er i henne. Den samme moren som hun for noen år siden håpet at skulle forsvinne for godt.

Ny start

Vi treffer dem en høstmorgen på Kongsvinger, i huset der Nina bor med kjæresten. Det er over tre år siden Nina tok sitt siste glass. Kaffemaskinen sprer god duft på kjøkkenet, det lyser hjemmekoselig fra lyktene og knitrer fra peisen i stua.

— Det har vært bra å begynne på nytt i dette huset, sier Nina.

Elise bor rett i nærheten med sin kjæreste. Hun vil fortelle om det å være pårørende. Mor og datter sitter på samme side av bordet, lytter til hverandre og ser ofte kjærlig på hverandre. De har nettopp vært på tre ukers ferie sammen i Hellas, og Elise er jevnlig innom mamma for å farge håret hennes.

— Mye er bra nå, sier Elise.

— Men jeg kan ikke bare snakke om hvor fint det er at mamma er blitt edru. Jeg må fortelle hva vi har vært gjennom. Ellers forstår man ikke det som skjer mellom oss nå.

Minnene sitter i kroppen

Mamma som ligger full i senga, som faller, ikke klarer å reise seg. Mamma sjanglende på sykkel i trafikken. Mamma som bare vil dø. Elise har skremmende bilder i hodet. «Må du drikke i dag, mamma,»spurte Elise. «Nei, det må jeg ikke», sa Nina og gjorde det likevel. Gang på gang.

— Jeg ble så skuffa, sier Elise.

Hun stilte det samme spørsmålet så ofte at boka som Nina nylig utga fikk tittelen «Må du drikke i dag, mamma?»

Min skyld?

Elise ble syk allerede de første årene på barneskolen, før mamma begynte å drikke. Hun følte seg utmattet, klarte ikke å følge med i timen, hadde separasjonsangst og gråt da mamma gikk fra henne i skolegården.

Elise var 13 år da foreldrene gikk fra hverandre. Elise tok det tungt. Stadig oftere ble hun liggende hjemme. Nina på sin side følte seg utilstrekkelig. Hvordan skulle hun hjelpe Elise? Ved siden av en krevende jobb, personalansvar, hus og to barn? Presset føltes større og større. Etter et glass vin senket skuldrene seg, og bekymringene slapp taket. Snart drakk hun hver dag. Hun trodde ikke at barna merket det, men det gjorde de.

Elise følte at det var hennes skyld. «Om jeg bare blir friskere og klarer å gå på skolen, vil alt bli bra. Da vil ikke mamma drikke mer», tenkte hun.

Ble mammas mor 

Et år før foreldrene skilte lag, var Elise og mamma på ferie i Hellas, bare de to. Det ble første gang Elise forbød mamma å drikke. Nina drakk alkohol hver dag, såpass mye at hun endret seg. Det føltes utrygt for Elise.

— Mamma skulle passe på meg, men det ble omvendt, sier hun.

Hjemme fortsatte utryggheten. Elise opplevde også at hun fikk stadig større ansvar. Mens lillebror Fredrik dro til pappa i helgene, ble Elise ofte igjen hjemme.

— Jeg likte meg på rommet mitt, men ble også hjemme for å passe på mamma. Jeg var redd for at hun skulle bli full, skade seg og trenge hjelp,sier hun.

Omsorgssvikt

Nina sluttet etterhvert i jobben. Hun sluttet også å dusje og spise og gikk ned 20 kilo. I lange perioder var hun helt sloknet. Elise og Fredrik gjorde rent, kjøpte mat, gjemte vinkartonger, tømte flasker, og advarte hverandre mot å komme hjem når mamma var ekstra sint eller full. Forholdet mellom mor og barn ble dårlig.

— Vi mistet all respekt, sier Elise

— Vi ønsket ikke ha henne lenger i livet. Hun bare ødela. Hvorfor skulle hun være der? Vi hadde jo allerede mistet henne.

Tiet om mamma

Elise røpet ikke hva som skjedde, verken på skolen eller overfor venner. Heller ikke på BUP, hvor hun gikk i behandling, turte hun å fortelle om drikkingen. Hun tenkte på barnevernet og var redd for aldri å skulle se mamma igjen.

— Mamma var jo glad i oss, det visste vi. Hun var bare en helt annen, et slags spøkelse.

Hvis noen var med hjem etter skolen, skysset hun dem opp på rommet, så de ikke skulle møte mamma. På rommet sitt grublet hun. Er jeg et så vanskelig barn at mamma må drikke? Er jeg lite tolerant som ikke lar mamma drikke? Er jeg gæren, unormal?

En gang de kranglet, bekreftet moren at Elises sykdom hadde med drikkingen å gjøre. Nina angrer bittert på det hun sa.

— Jeg var så ulykkelig og så full. Jeg sa hva som helst for å få ro, sier hun.

Kan ikke hindre rus

Både Fredrik og Elise forsøkte å hjelpe. Nina mener at ingen kunne ha hjulpet. Hun måtte nå bunnen selv. «Dere var maktesløse», skriver hun i boka.

— Det er vondt å se noen som ødelegger seg selv, men pårørende må ta vare på seg selv, først og fremst. De som legger til rette, for eksempel med å gå på polet for å holde fasaden, går i fella, sier Nina.

Så enkelt er det ikke, mener Elise.

— Hvis noen sier at de tar livet av seg om de ikke får vin. Hva da? Det fleste går heller på polet enn å risikere et selvmord.

Mistet mye barndom

Elise er snart 30 år, men opplever at hun er mye barn nå.

— Jeg ble mor både for mamma og broren min. Jeg mistet mye barndom. Jeg har litt å ta igjen, sier hun.

Hun veksler mellom å tenke at faren burde reddet dem og at han ikke forsto hvor alvorlig situasjonen var.

— Vi har ikke snakket ordentlig ut om det, sier hun.

Elise utviklet kronisk utmattelsessyndrom (ME) og jobber ikke. Hun har også fått diagnosen CPTSD (kompleks posttraumatisk stresslidelse) og går til behandling. Broren er i jobb, men har ifølge søsteren også slitt etter årene med rus i barndomshjemmet.

— Det har satt seg i kroppen  Mamma gjorde mer skade på oss ved å være der enn om hun ikke hadde vært der. Noen minner viskes aldri vekk, sier hun.

Engstelig

Nina falt ofte når hun var full, noen ganger stygt. Elise skvetter ennå ved lyder som kan forbindes med at noen faller. Hun er også på vakt overfor alkohol.

— Jeg kan ta et glass om stemningen er god, men er redd for å drikke på feil måte. Jeg vet hvor galt det kan gå. Jeg har også hatt venner med rusproblemer. sier hun,

Om noen drikker mye, hisser hun seg opp.

— Jeg reagerer nok sterkere enn andre. Jeg er blitt den som passer på, sier hun.

Snakk med noen

Elises råd til barn med foreldre som ruser seg er «snakk om det». Ikke tenk at problemet er for lite eller eller at det er din skyld.

 — Gå til helsesøster, lærer, fastlegen eller spør anonymt på nettet. Det finnes alltid noen som kan hjelpe, sier hun.

Hun har spurt seg selv mange ganger: Hvis jeg hadde sagt fra dengang, ville det gått bedre med meg nå?

Hun tror det.

Farlige følelser

Nina søkte til slutt hjelp og la seg inn til behandling. Elise kom til institusjonen og deltok i møter med Nina og behandlerne. På møtene tok hun et oppgjør med moren.

— Jeg sa det som det var. Rett fra levra. Det føltes godt, sier Elise.

— Det var tøft, sier Nina, men jeg måtte tåle å høre det.

Men tok Elise egentlig et oppgjør? Psykiateren hennes mener at hun overser følelser. Elise føler også at noe er usagt. Hun vet bare ikke hva. Hun både vil og ikke vil inn i det. Å vekke følelser kan true det de har bygd opp. Hvor mye kan hun egentlig si?  Hvor ærlig kan hun være?

— Jeg er redd for å skade edruskapen til mamma, sier hun.

— Hvis jeg hadde sagt noe som såret mamma og hun hadde begynt å drikke igjen, ville jeg fått veldig dårlig samvittighet.

— Ikke vær redd, sier Nina.

— Jeg er voksen. Det er jeg som løfter glasset.

Redselen sitter i kroppen

Elise ser hvor mye Nina gjør for å holde seg edru. Samtidig er hun redd for å utsette seg for mer skuffelse.

— Hvis jeg ringer mamma og hun høres rar ut, går jeg rett i panikk. Selv om det kan være så enkelt som at mamma nettopp har våknet eller har mat i munnen,sier hun.

Nina forstår reaksjonen.

— Elise har ikke bodd sammen med meg siden jeg ble edru. Hun kan ikke vite hvor trygg jeg er på at jeg ikke sprekker. Tre år uten alkohol er lenge. Samtidig er dette veldig ungt.

I skyggen av jubelen

Nina føler seg på trygg grunn. Hun har gjennomført 12-trinnsprogrammet, skrevet bok, fått nytt nettverk, ny samboer. Kanskje vil hun lage et kurs for andre med rusproblemer. Gi dem håp.

— Jeg er klar for et nytt kapittel, sier hun.

— Man kan ikke dvele ved fortida i all evighet. Det går an å legge ting bak seg, sier hun.

Mens det før handlet om Nina og alkoholen, handler det om Nina og edruskapen nå. Alle jubler over den rusfrie. Hvor flink hun har vært.

Elise er også glad, men synes moren går for lett videre. Hva med kaoset, de brutte løftene, omsorgssvikten? Er alt som har skjedd i barndommen bare glemt?

I utakt

Til moren sier Elise:

— Du vil gjerne fortelle hvor bra alt er blitt. Da må du tåle at vi forteller hvor ille det var. Hvis du ikke tåler det, må du stoppe å være i offentligheten.

— Jeg tåler det, men man kan ikke gjøre noe med fortida, bare framtida, sier Nina og siterer behandleren sin .

Hun synes det går en grense for hvor lenge hun skal stå i skammekroken.

— Men jeg sliter med dette. Jeg trenger å snakke om fortida, ha hele bildet. Hvis du ser en reportasje med et bad som er pusset opp, vil du jo gjerne se før-bildet også, sier Elise.

Nina har fått beskrevet «før-bildet» av barna. Hun husker ikke mye fra hun var i rusbobla. Det var et vondt bilde.

— Jeg er stolt av å ha reist meg, men jo mer jeg tenker på hva rusen gjorde med barna, jo større blir selvforakten,sier hun.

Lage nye minner

Mor og datter ønsker begge å komme nærmere hverandre. Hellasturen de nettopp har væt på betød mye. De var på det samme stedet hvor de før har kost seg og badet, men også opplevd vonde ting.

— Vi prøver å lage nye minner, legge nye bilder oppå de gamle, sier Nina.

— Mamma er god til å være mamma når hun er seg sjøl. Hun er et godt menneske når hun er fungerende. Vi hadde det veldig fint, sier Elise.

Med Elises dataferdigheter fikk de i løpet av ferien en nettside opp å stå for Nina. Å samarbeide er også en måte å reparere på. Samholdet de hadde kommer ikke tilbake slik det var, men tilliten vokser. Nina tenker ikke lenger bare på seg selv nå. Hun snakker sant, holder løfter og manipulerer ikke

— Vi har kommet langt. Hvis jeg trengte et råd, kunne jeg brukt deg som en helt vanlig mamma nå, sier Elise.

— Samtidig er det noe mer. Noe som må ut. Når tida er moden.

Nina forstår det.

— Jeg må respektere barnas prosess. Jeg har ødelagt så mye. Jeg er villig til å gå ned et par hakk i livskvalitet om barna mine kan få det bedre. Det er jo Elise og Fredrik som holder meg edru.

(Red.anm : Rus&Samfunn har vært i kontakt med barnas far og Ninas tidligere ektemann. Han er innforstått med intervjuet og har ingen kommentar utover det.)