-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Marianne Cook Pierron (f.v.), Eva Britt Semmingsen og Hilde Bergesen jobber alle i rusfeltet i Bergen og vil at tjenestene skal blir flinkere til å støtte og gi omsorg til dem i rusmiljøet som mister venner ved brå død.
Marianne Cook Pierron (f.v.), Eva Britt Semmingsen og Hilde Bergesen jobber alle i rusfeltet i Bergen og vil at tjenestene skal blir flinkere til å støtte og gi omsorg til dem i rusmiljøet som mister venner ved brå død.

— Må få bedre oppfølging av plutselig død i rusmijøer

Tre medforskere i END-prosjektet etterlyser kriseteam for etterlatte venner som selv bruker illegale rusmidler. De blir sjelden eller aldri inkludert i sorgarbeidet etter narkotikarelaterte dødsfall. Men denne gruppen har like stort behov for støtte og oppfølging som den nære familien, påpeker medforskerne.

Da de tre medforskerne gikk ut med en kronikk i Bergens Tidende om det de kaller de usynlige etterlatte når noen dør en rusrelatert død, skapte det engasjement i rusfeltet lokalt i Bergen, både fra fagfeltet og fra brukere. Mange meldte tilbake at dette var viktig og at noe må gjøres for denne gruppen.

Marianne Cook Pierron, erfaringskonsulent i Helse Bergen, Eva Britt Semmingsen, vernepleier i Bergen kommune og Hilde Bergesen, tverrfaglig spesialist i Bergen kommune er klar på at alle fortjener likeverdige tjenester uavhengig av hvem du er. Vanligvis når noen opplever brå død i nær omgangskrets, blir kommunale kriseteam koblet på for å støtte de etterlatte. Men det gjelder sjelden venner i rusmiljøet.

— Når vi er ute og jobber, ser og hører vi ofte litt tilfeldig om at noen er død, og at ingen har fulgt opp de etterlatte i rusmiljøet. Det er ingen rutiner på dette. De går ofte under radaren, konstaterer Semmingsen.

— De som kanskje får vite at de har mistet noen, vet ikke hvem de skal kontakte. Og ofte får de ikke vite om dødsfallet før lenge etter.

Bergesen legger til at dette delvis har noe med at folk i rusmiljøet ofte er periodevis borte. De er inne i behandling eller på avrusning, de har en fengselsstraff eller de har reist et eller annet sted for å være nykter.

— De er vant til at folk er ute av syne i perioder. Så det er mange som oppdager, åh, er han død nå.

Har samme behov

Ethvert dødsfall er alvorlig for dem som står nær. Frykten, angsten, utenforskapet, det å ikke komme med i begravelse og ikke få svar på noen ting, gjør det enda vanskeligere for dem som er venner og mister en som står dem nær. Pierron trekker frem at de har sett samboere som ikke er registrert som samboere, og som ikke får lov å komme i begravelsen eller ikke blir inkludert i sorgarbeidet. Noen blir til og med kastet ut av hjemmet sitt fordi det er et åsted og dødsfallet skal etterforskes av politiet.

Misforstått anvendelse av taushetsplikten bidrar til at venner i miljøet ikke blir gjort kjent med for eksempel et overdosedødsfall. Istedenfor sprer rykter seg og florerer i miljøet, og det gjør det enda vanskeligere for dem som står igjen. De tre understreker at et dødsfall i seg selv ikke er taushetsbelagt. Det er offentlig informasjon. Taushetsplikten gjelder årsaken og omstendigheten rundt, men ikke det å bekrefte eller avkrefte at en person er død.

— Venner er ofte pårørende som ikke blir sett på som pårørende. Og hvis du ikke har kontakt med de juridiske pårørende, har du gjerne ikke tilgang til verken begravelse, kontakt eller informasjon. Du sitter alene med sorgen og i tapet, og har ingen å snakke med. Det kan skape overdosefare for egen del, sier Pierron.

— Når du selv er aktiv bruker av illegale rusmidler, øser du ofte på for å smertelindre. De som har kontakt med tjenestene blir kanskje ivaretatt, men så er det veldig mange som ikke er det.

Hun peker på at alle mennesker har det samme følelsesregisteret og de samme behovene. For henne handler det om å skape en tjeneste som behandler alle sine medborgere likt og med samme verdighet.

Trenger systematisk arbeid

De tre opplever at denne gruppen er underkommunisert, forbigått, ikke inkludert og ikke sett på som en del av det tjenesteapparatet setter søkelyset på. Det gjøres mye bra arbeid, understreker de, men det er litt for tilfeldig hvem som fanges opp. De etterlyser et systematisk arbeid overfor denne gruppen når det skjer rusrelaterte dødsfall.

Hilde Bergesen viser også til at for mange er det vanskelig å jobbe med døden. Det er krevende, ikke minst for dem som jobber ute i feltet overfor mennesker i aktiv rus. For dem i rusmiljøet som står igjen, vil det at tjenestene involverer seg, vise at de som står igjen, faktisk betyr noe.

— Vi ønsker at det skal iverksettes et mer systematisk arbeid og at de som jobber i tjenestene, skal være bedre rustet til å møte dette. Vi må ha tydelige kanaler på hvor vi kan hente mer hjelp hvis det trengs, sier hun.

Det er ikke minst viktig å bygge opp kompetansen for eksempel på dette med død og hva taushetsplikten gjelder. For de tre handler det om å gjøre de som jobber i tjenestene, tryggere på å møte slike spørsmål.

Pierron skyter inn: — Bare det å snakke om døden, og alt som er vanskelig å snakke om i tjenestene elle i førstelinjen, det lar vi være med. Det kan til og med være overgangsalder, men ikke minst alt som går på seksuell helse – og døden. Det er så mange tabubelagte temaer.

Viktig med sorgritualer

Hun og de to andre understreker at dette ikke bare er noe som er en utfordring i Bergen. Det er et nasjonalt problem. De tre håper at det kan bli gjort noe på nasjonalt nivå for at en skal kunne bli bedre på omsorgsarbeid overfor venner som står igjen etter rusrelaterte dødsfall.

Arbeidet med å nå denne gruppen må også bli en naturlig del av kriseberedskapen i kommunene. Mange i Bergen kommune og spesialisthelsetjenesten har vært gode til dette understreker Pierron, Semmingsen og Bergesen. For eksempel fanger kommunens egne botiltak og MO-sentre opp sine brukere. Utfordringen er dem som ikke benytter seg av disse tilbudene.

Også frivillige organisasjoner gjør et godt arbeid. De tre trekker spesielt frem Kirkens Bymisjon som de mener er den aktør som best har ivaretatt etterlatte med egne rusutfordringer.

— Bymisjonen kan tilby sorgritualer. Sorgritualer skal hjelpe oss gjennom sorgen, og det tenker jeg også er viktig vi i det offentlige prøver å hjelpe til med ut i våre tjenester, sier Bergesen.

Bergen er i gang

Hun legger til at de vet at det jobbes med dette i Bergen kommune, men de skrev kronikken i Bergens Tidene for å gi et spark bak, som hun sier. De vil ha fortgang i arbeidet. Det tilbudet om krisehjelp som eksisterer, er tilgjengelig for alle, men på grunn av sine utfordringer er det vanskelig for denne gruppen å utnytte de tilbudene som finnes.

— Vi må få inn noen rutiner på dette, slik at når jeg hører at en person er død, så vet jeg hvem jeg kan snakke med, hvem jeg kan melde dette in til, og jeg vet hvem jeg kan kople på for dem som sitter igjen, konkluderer Semmingsen.

Bergen kommune er i gang med å lage et godt tilbud for alle etterlatte, inkludert denne gruppen. Det forteller Susanne Trønnes som er prosjektleder for overdosestrategien i kommunen. Til høsten åpnes det blant annet en etterlattkafé der alle etterlatte kan komme og møte ansatte i Bergen kommune med kompetanse på sorg og kriser.

— Det tilsvarende skal også gjøres med tverrfaglig overdoseteam som vil få ekstra kompetanse på sorg og kriser. De jobber jo i rusmiljøet som et ambulant team og blir en link inn mot kriseteamene.

Tønnes understreker at all detaljene ennå ikke er på plass, men det skal være klart til høsten. Hun peker videre på at det ikke er slik at noen nektes å få tilgang til kriseteam, men kommunen har ikke helt klart å nå denne gruppen og ikke visst om dem, blant annet fordi det ikke blir meldt inn på samme måte som for andre som opplever brå død i nær omgangskrets.

En foregangskommune

— Vi håper at ved å styrke kompetansen på dette området og i utvalgte tjenester, vil det gjøre at vi kan nå dem bedre og sørge for at de får den krisehjelpen som de skal ha som etterlatte, uansett om du er venn, om du er i rus eller ikke rus. Alle skal ha tilgang til krisehjelp etter et rusrelatert dødsfall.

Hun peker på at dette med rusrelatert dødsfall er ekstra belastende. Det har blant annet END-forskningen vist. Det arbeidet som er satt i gang i kommunen, skal både bedre strukturen, kartlegge nettverk og få i stand samarbeid med for eksempel politi, prest og begravelsesbyrå for å kunne nå alle som er berørt. Semmingsen og Bergesen er hentet inn som ressurspersoner for utvikling av de nye tiltakene.

— Vi gleder oss veldig til å kunne annonsere på verdens overdosedag når vi skal åpne tilbudene og kan jobbe mer strukturert, sier Trønnes.

— Vi håper å kunne bli mer proaktive. Vi i Bergen er kanskje de første i landet som strukturer dette arbeidet på denne måten, og vi håper at vi kan bane litt vei for andre kommuner.

Hun er ellers fornøyd med at antall overdoser generelt har gått ned, både på landsbasis og i Vestland fylke. Fra 2020 til 2021 gikk antall overdoser i Norge ned med 27 prosent til 241. For Vestland fylke har antallet gått fra 39 til 25.

END (Etterlatte ved narkotikarelatert død – i et recoveryperspektiv) er et nasjonalt forskningsprosjekt som ser på hvilke konsekvenser og belastninger narkotikadødsfall har for nære relasjoner.