Martin Eia-Revheim lever med skadene: — Det pappa gjorde går ikke over

Det har snart gått tre år siden Martin Eia-Revheim (49) første gang snakket offentlig om barndommen sin. Det skjedde i podkasten Usagt på NRK. Det han fortalte var så sjokkerende at det var vanskelig å tro. En rusa prest som bak hjemmets fire vegger truet med våpen, drakk og slo. En sønn som etter farens ønske ble tvangsinnlagt i psykiatrien, hvor han ble tildelt så tunge diagnoser at framtida ble staket opp med uføretrygd og medisiner. Slik gikk det ikke. Martin har i dag fast inntekt, kone og tre barn. I vår ga han ut bok om livet sitt. Han kalte den «Å sette sammen bitene, min historie om vold, skam og reparasjon».

— Boka er ikke en seiershistorie. Dette er ikke over, sier han.

— Nesten alle som har stått fram med lignende historier har formidlet at de seiret og gikk videre. Jeg synes det er urimelig å kreve at man skal reise seg, legge alt bak seg og gå videre. Hvis man ikke klarer det, blir ansvaret overlatt til en selv. Individualiseringen brer om seg. Jeg liker det ekstremt dårlig.

 

Lever med skadene

Vi møter Martin Revheim i Oslo sentrum, i det som en gang var en staselig bank. Her jobber han som ansvarlig for eiendom og prosjekter i Sparebankstiftelsen DNB, når ikke barndommen krever reparasjon. Siste opphold på institusjon var for et par år siden.

— På hvilken måte preger barndommen deg i dag?

— På nesten alle måter. Jeg har vanskelig for å ta imot kjærlighet, er redd for å bli avvist og beskytter meg med et hardt skall. Jeg vasker og vasker, som pappa, og oppfører meg i perioder som en kontrollfrik. I nye relasjoner scanner jeg alltid farer. Jeg tenker at «dette kommer ikke til å vare». Det verste er likevel uroen. Den forfølger meg konstant.

Livsfarlig pappa

Faren til Martin var feltprest, sjømannsprest og fengselsprest. Smart, morsom, musikalsk og sosial. Moren var dyktig, snill og kjærlig. Familien på tre flyttet mye rundt. Overalt lærte presten seg språket og fikk venner. Det folk ikke visste var at han drakk. Mer og mer. Alkoholinntaket ble problematisk da Martin var fem-seks år. Volden startet da han var ni-ti. Kombinert med farens tilgang til våpen ble hjemmet utrygt. Martin og moren var alltid i beredskap, men ingen av dem røpet hva som skjedde. Hvem ville tro at presten slo og drakk?  

De roligste stundene var da faren var døddrukken. Da sov han noen timer.

Verst edru

Det var i edru tilstand faren gjorde de mest infame handlingene, de som har bitt seg fast, som ikke går over. Som å vri om hodet på Martins undulat og skylle den ned i do, fordi han var lei pipinga. Eller plutselig ville ta livet av seg og forskanse seg på hjemmekontoret med pistol, mens Martin, dengang 11 år, desperat forsøkte å forhindre selvmordet fra utsiden. Martin kan ennå høre skuddet og lyden av faren som sank livløs ned på gulvet på innsiden av døra. Etter en tids stillhet åpnet kontordøra seg. Der sto faren, lys levende.

— Og lo så han hiksta. Han hadde lurt meg. Det var bare en selvmordsspøk.

Tvangsinnlagt

Martin begynte med selvskading da han var 11. Senere begikk han hærverk og stjal fra butikker. Han håpet å bli tatt, for da kunne han kanskje bryte sammen, barnevernskverna kunne starte og livet bli bedre.

I tenåra prøvde han å ta livet av seg flere ganger. Etter en overdose fikk faren ham tvangsinnlagt, blant annet fordi han var aggresiv og utagerende mot far. Ifølge Martin ble verken han eller moren hørt. Alle trodde på presten.

Fem år på institusjon

Martin tilbragte ialt nesten fem år på institusjon. Overlegen mente han passet til diagnosen «paranoid personlighetsforstyrrelse med psykotiske gjennombrudd, kontrollert aggresjon».

— Det stemte ikke. At jeg ble oppfattet slik, er nifst å tenke på, sier han.

Han gikk på tunge medisiner og beskriver seg selv som en overvektig, sløv joggebuksepasient. Til slutt kastet han pillene i do, gikk ned mange kilo og begynte å studere. En  sosionom hjalp ham å stable livet på beina.

— Hun redda meg. Uten henne vet jeg ikke hva som hadde skjedd, sier han.

Nytt liv gjennom musikk

Musikkinteressen fikk han gjennom faren. Musikken førte ham inn i nye miljøer, steder hvor han slapp å redegjøre for fortida. Han fullførte sosialhøyskolen, men har jobbet lite som sosionom. 

Istedet ble han kulturgründer. Sammen med venner startet han klubbscenen Blå ved Akerselva i Oslo. Siden har han blant annet ledet Kongsberg jazzfestival og vært orkestersjef for Kringkastingsorkesteret.

Piller og brennevin

Fra Martin var 10-11 år levde familien med farens spesielle drikkemønster. Mandag, tirsdag og onsdag var faren edru. Torsdag dro han på polet og kjøpte to-trer flasker whisky. Fra torsdag til søndag satt han i en skinnstol og sov og drakk. Han blandet også alkohol og piller. Etter 72 timer pleide han å justere på en gammel preken og dro av gårde for å være prest. 

Som feltprest hadde faren rett til våpen. Med våpen i hånda kunne han gå rundt i huset å skyte løsskudd. Flere ganger måtte Martin og moren forskanse seg. De visste aldri hvor farlig det kunne bli.

Ubesvarte spørsmål

Hvordan ble faren slik? Hva hadde han opplevd? Martin har lett i dokumenter, spurt nær familie og fjerne slektninger.

— Vi vet ikke hvor det kom fra. Han var spesiell fra han var liten. Flink, smart, men grenseoverskridende. Gjorde rare ting, løy. Det er alt vi vet.

— Var han ond?

— Nei. Han hadde gode sider også, men han begikk onde handlinger. 

— Alkohol øker risikoen drastisk for vold. Ville det vært bedre om faren din hadde tatt seg en blås?

— Han ville nok oppført seg annerledes da, men han ville ikke gått for det som ville gitt ham ro. Han ville gått for amfetamin. Det ville passet ham bedre.

Kunne blitt drapsmann

Hvorfor ble ikke Martin voldelig?

— Jeg kunne blitt det. Helt klart. Noen blir utagerende etter slike opplevelser. Jeg ble den «pleasende», den som står til tjeneste døgnet rundt.

Både moren og Martin kunne fantasere om å ta livet av faren. På et tidspunkt hadde Martin sjansen. Han sto med våpenet, men motet sviktet. Da faren døde for 12 år siden, følte begge lettelse, men også at de var fratatt muligheten både for hevn og forsoning.

Inn i følelsene

Martin har tilbragt utallige timer i terapirom. De første årene sa han ting han trodde terapeuten ville høre. Eller forsøkte å være underholdende. «Min far var en prest og en plage», kunne han si med et lite smil. På innsiden var han full av skam. Han skammet seg fordi faren ruset seg, for at han hadde latt seg mobbe på skolen, for at han ikke hadde klart å ta sitt eget liv. Først da noen ba ham fokusere på følelsene, ikke fortellingen, begynte ting å gå bedre.

Forsiktig med alkohol

Alarmberedskapen blir han ikke kvitt.

— Jeg stresser rundt. Jeg slapper sjelden av, sier han.

— Mange bruker alkohol for å slappe av. Hvordan er ditt forhold til alkohol?

— Rus kan være en effektiv flukt. Selv er jeg alltid i beredskap, jeg klarer ikke miste kontrollen. Dessuten får jeg hangover av ingenting. Min måte å dempe uroen på er å se en film eller gå og høre på musikk eller en podkast.

Det har vært lite fyll siden han drakk seg full på hjemmebrent som 13-åring. Hjemme serverer han og kona øl og vin til selskaps, ellers er de forsiktige. Barna skal slippe å få ødelagt høytidene med fyll, slik han opplevde.

Et trygt hjem

Han lever etter tanken om at barn som opplever lite rus hjemme, ruser seg mindre.

— Men alkohol er ikke «no-go». Ungene skal ikke være redde for å få kjeft om de blir fulle som ungdommer. Det skal være trygt å komme hjem, sier han.

Martin har aldri prøvd andre rusmidler enn alkohol. Det kan endre seg.

— Jeg er faktisk litt fristet til å prøve MDMA terapeutisk. Jeg har diagnosen PTSD, posttraumatisk stresslidelse, og fikk tilbud om å være med i et prøveprosjekt. Dessverre måtte jeg takke nei da det krevde ukentlig oppmøte i Moss. Men jeg er åpen for dette i terapeutisk sammenheng. Jeg synes det er interessant at dette er på vei inn igjen, slik det var på Modum på 1970-tallet.

Overfører mønster til barna

Han ønsker å fungere bedre hjemme.

— Jeg jager opp stemningen. Jeg er bevisst på at jeg kan overføre dette til barna, at de kan fanges i mitt mønster, sier han.

Barna er 7, 11 og 22 år gamle. Det har vært vanskelig å bygge familie. Hvordan gjør man det uten en fungerende modell? Familieliv for Martin var vold og fyll helt til moren og faren ble skilt etter 24 års ekteskap.

En senskade fra barndommen er at han forstørrer problemene. Går vaskemaskinen i stykker, er det som om livet rakner. Ser han et vissent blad i hagen, kan han få lyst til å selge huset.

-Jeg kan være utfordrende å elske, sier han.

Åpenhet i familien

De yngste barna hans får ikke lese boka hans ennå. Men barna er godt informert om forholdene i familien. Under en henting i barnehagen før pandemien fortalte et av barna høylytt at «bestefar har sittet i fengsel og pappa er på Modum». Begge deler var riktig. Martins far ble tiltalt for grov vold av kone nr 3 og dømt i 2003. Martin og moren hans vitnet mot ham. Og det var nettopp på Modum at Martin fikk satt bitene sammen. Klarte å akseptere det som hadde skjedd. I dag takker han helsesektoren. Oppgjøret med leger og feil diagnoser er over.

— Psykiatrien er svært endret på disse årene. Det kreves mer av pasientene. Staten krever også mer av seg selv. Det brukes store ressurser på aktivitet og utvikling. Den passive oppbevaringen tilhører stort sett fortida, sier han.

Knyttet til moren

Han ringer moren hver dag. Hun har det bra nå. Han synes det er utrolig at hun ikke er bitter.

— Hun er så fin og sterk, sier han.

— Moren din var voksen da du var barn. Hun så hva du gikk gjennom. Er hun helt uten ansvar?

— Mamma trenger ingen bebreidelser. Hun var også offer. Hun ble hos pappa for å beskytte meg. Hadde hun brutt ut, kunne pappa tatt livet av oss begge. Først da hun så at jeg var trygg, flyttet hun ut.

— Du har opplevd ekstreme ting, men har klart å etablere en familie, styre klar av rus og vold og gjøre det bra i arbeidslivet. Hvor ville du vært uten alle disse erfaringene, tror du?

— Det har jeg brukt altfor mye tid på å tenke på.  Jeg ville kanskje hatt mindre prestasjonsjag i meg, kjent mer på glede, slappet mer av.

Noen fødes inn i rus

Moren hans hadde en trygg barndom. Den tryggheten ga hun videre. Martin var dessuten fem år før alkoholen ble et problem i familien. Han fikk en god start, tross alt.

— Mange barn fødes inn i rus og vold. At alle i Norge har like sjanser er tull! Du kan ikke skape deg selv ut av ingenting. 90 000 barn i Norge har det slik jeg hadde. Mange har tapt i utgangspunktet

 

Han har tilegnet boka «alle barn av foreldre som ikke burde hatt barn». Han er særlig opptatt av barna som ikke seiret.

— Nesten alle som har stått fram med lignende historier har formidlet at de seiret og gikk videre. Jeg synes det er urimelig å kreve at man skal reise seg, legge alt bak seg og gå videre. Hvis man ikke klarer det, blir ansvaret overlatt til en selv. Individualiseringen brer om seg. Jeg liker det ekstremt dårlig.

Trygg og priviligert

Han føler seg priviligert.

— Hvem som får hjelp handler mye om klasse. Jeg lærte meg tidlig å please og mestrer stammespråket. På den måten har jeg kanskje sneket i køen. Hadde jeg vært et annet sted i arbeidslivet kunne boka mi vært farlig for meg. Nå er jeg trygg, sier han.

— Hvor åpen er du om problemene dine når du søker jobb?

— «Jeg har en psykisk helse som kan være utfordrende», sa jeg i siste jobbinterju. Men jeg sa det først idet jeg var i ferd med å få jobben, etter at de hadde sett andre sider og sjekket referanser.

Sortere kaos

Han er usikker på om han ville ansatt seg selv.

— Jeg kan plutselig ha høyt fravær. Samtidig er jeg tilgjengelig nesten hele døgnet. Grenseløst arbeidsvillig og disiplinert. Det blir en avveining.

Han har trent på å skape orden siden han var 11 år. For å overleve.

— Det jeg virkelig kan er å sortere kaos, sier han.

— Jeg er den som får ting unna. I jobbsammenheng er fortida mi faktisk en fordel.