-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Redigert illustrasjon fra boken Når foreldre ruser seg: Eivind Gulliksen, Universitetsforlaget
Redigert illustrasjon fra boken Når foreldre ruser seg: Eivind Gulliksen, Universitetsforlaget

— Se på familien som helhet

SOMMERSERIE: — Vi forsøker å utfordre ulike fagprofesjoner til å se på familien som helhet. Vi tenker at boka trengs for å gi kunnskap om hvordan det er å være foreldrene. Og hvordan det er å være barna. Og ikke minst hvordan de som møter dem, kan oppdage barna som sliter, sier Turid Wangensteen og Martine Kihle Dalsrud om sin nye bok Når foreldre ruser seg,

I sommer får du gjensyn med noen av de mest populære artiklene i Rus & Samfunn fra det siste året. Denne artikkelen ble første gang publisert 21. februar.

– Dette er så vidt vi vet, den første boka som tar hele familien i betraktning. Kanskje fordi man har lenge har betraktet det litt som ulike fagfelt. Turid Wangensteen og Martine Kihle Dalsrud er forfatterne av boka Når foreldre ruser seg, som akkurat har kommet ut på Universitetsforlaget.

De to har begge massiv erfaring innen rusfeltet. Wangensteen er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut. Har master i moderne forvaltning og en doktorgrad som handler om barn og unge med foreldre som har rusproblemer. Hun har jobbet mange år i Tyrili som behandler, i ledelse og nå som forsker.

Kihle Dalsrud er grunnskolelærer og jobber i skolen. Hun har videreutdanning i samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid og holder på med en mastergrad i tverrfaglig arbeid med barn, unge og familier. Hun har selv vokst opp med foreldre med rusproblemer, og er engasjert i organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR).

 

Da skammet jeg meg

– Frøet til boka ble egentlig sådd for mange år siden, forteller Wangensteen.

Som nyutdannet barnevernspedagog hadde hun en pasient som het Linda. Lindas sønn var ofte på besøk på Tyrili. En stille og beskjeden gutt. Men også kontaktsøkende. Wangensteen husker spesielt en episode:

– Det var starten på høstferien, og jeg skulle kjøre ham og moren til besteforeldrene. Men samme morgen ringte moren og sa at hun hadde ruset seg på amfetamin hele natten. Kunne jeg kjøre sønnen til besteforeldrene?

– Så sitter vi der i bilen. Erik på 10 år og jeg. Vi hører litt på musikk og snakker litt om været, eller fotball kanskje. Men jeg er jo utdannet barnevernspedagog. Jeg skjønner at jeg må snakke med ham om elefanten i rommet.

Men hva skal jeg si? Jeg er jo fryktelig sint på moren hans. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt mot ham?

– Det var jo dumt da Erik, sier jeg, litt nølende. At mamma ikke kunne bli med til bestemor og bestefar. Er du veldig lei deg, eller? Han snur seg litt bort, ser ut av vinduet.

– Nei sier han tonløst, det går greit.

– Jeg kan fortsatt huske lettelsen jeg følte, sier Wangensteen. Det går jo greit med han. Da slipper jeg å snakke mer om det.

Mange, mange år senere møter Wangensteen Erik igjen. Nå som pasient. Han forteller hvordan livet hans har vært siden hun så han på den bilturen. At han har bodd i tre forskjellige fosterhjem. At han innimellom har prøvd å bo hos Linda. Men at det bare ble rot fordi hun ruset seg. At han virkelig kjempet seg gjennom videregående og klarte å ta et fagbrev. Hvor ensom han hadde følt seg. Og at han begynte å ruse seg på et tidspunkt for at han ikke orket alle de vanskelige tankene og følelsene.

– «Og tenk», sier han, «aldri var det noen som snakket ordentlig med meg om det å vokse opp med både en mamma og en pappa som var rusavhengige»!

– Da skammet jeg meg skikkelig, forteller Wangensteen. Jeg husket så godt den bilturen. Og jeg visste at jeg var en av dem som faktisk kunne gjort en forskjell, men ikke gjorde noe!

– Dette går jo ikke, tenkte jeg. Vi må gjøre noe for de barna vi møter som vi vet har foreldre som ruser seg. Hvis vi ikke gjør noe, får vi kanskje en tredje generasjon med alvorlige rusproblemer!

Wangensteen bestemte seg der og da for å undersøke hvordan de som jobber innen rus, egentlig snakker med barn og unge som har rusavhengige foreldre. Hvorfor de vegrer seg for å grave dypere. Og hva mangelen på de gode samtalene gjør med barna når de blir voksne. Og hun bestemte seg for å skrive en doktoravhandling om dette.

Et rørende gjensyn

De to forfatterne av Når foreldre ruser seg, ble godt kjent allerede da Kihle Dalsrud som barn bodde på Tyrili, hvor Wangensteen jobbet. Moren til Kihle Dalsrud var der til behandling, og datteren flyttet sammen med henne i behandling. 

– Tyrili var et trygt og fint sted, sier hun. Men jeg var også mye redd. Redd for at mamma skulle begynne å ruse seg igjen. Redd for at vi skulle måtte flytte derfra. Men det var ikke noe jeg snakket med noen om. Og ingen spurte. Det var jo ikke jeg som var til behandling.

 Da Wangensteen skulle begynne på doktorgradsprosjektet møttes de igjen. 

– Jeg trengte hjelp av noen som hadde levd tett på. Til en referansegruppe for å diskutere prosjektet. Jeg spurte organisasjonen Barn av Rusmisbrukere (BAR). Og den som dukket opp på vårt første møte, var Martine. Det var et uventet og rørende gjensyn. 

Slik kom Kihle Dalsrud inn i doktorgradsprosjektet. Og som medforfatter til boka. 

– Det har vært veldig fint å samarbeide med Turid, både i doktorgradprosjektet og med boka, sier hun. 

Et tema mange voksne er redde for å berøre

Hva skulle du ønske at folk hadde forstått den gangen da du var barn? spør Rus og Samfunn Kihle Dalsrud.

– Først og fremst at det ikke er farlig å snakke med barn om rus. Og om det å vokse opp med rus. Det er et tema jeg tenker at veldig mange voksne er redd for å berøre. Også de som jobber med barn i det daglige.

Hun håper at boka bidrar med kunnskap om rus og rusproblemer. Men like mye om hvordan oppdage og hjelpe barn. Uansett om man er rusbehandler, barnevernspedagog eller lærer. Ikke være så redd, men trygg på at man kan klare det.

Gjennom boka får vi følge tre ulike fiktive familier. Det eneste de har felles er at de strever med rus.

– Boka tilbyr ikke en enkelt metode eller en løsning på hvordan disse barna og foreldrene deres skal møtes best mulig, sier Wangensteen. Vår erfaring er at folk er så forskjellige. Vi må orke å bli kjent med hver enkelt. Hvem de er, og hva de trenger hjelp til. Hva de mestrer og hva de strever med.

Det er jo ikke verre enn å si unnskyld.

– Vi skriver også om barrierer for å se, oppdage og snakke med barn og familier, sier Kihle Dalsrud. Hun tror en av barrierene mange som jobber med barn og unge og foreldre møter, er mangel på kunnskap. Man kjenner på at man ikke vet nok om rus. Og ikke hvordan man skal snakke om det. Er redd for å trå feil.

Hun kan forstå at man tenker at det er trygt og godt med prosedyrer. Men møter man folk med respekt og en genuin interesse for hvem de er, holder det ofte. Så kan det jo hende at man sier noe feil, sier hun. Eller spør om noe som ikke blir tatt godt imot. Men da er det er jo ikke verre enn å si unnskyld.

Det er min feil at mamma ruser seg

Rusbruk er komplisert. Det handler både om at man gjør en aktiv handling når man inntar et rusmiddel. Det er ikke noe som bare skjer. Samtidig er det en sykdom. Avhengighet er sterkt preget av tap av kontroll.

–  Det er mye stigma i forhold til folk som ikke klarer å kontrollere rusbruken selv om de ser at det går utover barna, sier Wangensteen. Og det er jo typisk en ting andre kan se ned på. Tenke: Kan de ikke bare ta seg sammen? 

– Barna kan kjenne på mye av det samme: «Hvorfor ruser foreldrene mine seg, når de ser at jeg blir lei meg». Det blir mange kompliserte følelser. Og vanskelig å snakke om. Både innad i familien og utad. Og vanskelig å be om hjelp, sier Kihle Dalsrud. Barna ender opp alene med de følelsene. Lager sine egne sammenhenger. Ofte at det er de som er skyld i det som skjer.

–  Det er et av de vanligste temaene barn snakker om på chattetjenesten vår. Barna tror at foreldrene må ruse seg fordi de er for slitsomme eller for vanskelige. Og noen ganger så tenker barna også at de kan få kontroll, ved for eksempel å kutte seg. Eller å være veldig snille eller veldig flinke. Det gir et enormt stressnivå. Så det å forstå og snakke med barna, det er så viktig, sier hun.

Alle andre er så sinte på mamma

Det er lett å bli følelsesmessig engasjert. Men Wangensteen understreker at det er viktigere med respekt enn partisk innlevelse. Det ble veldig tydelig for henne da hun intervjuet unge voksne med foreldre med rusproblemer.

– Det de sa var at alle andre var så sinte på mamma, men noen måtte jo forsvare henne, ikke sant? Det ble ikke plass til barnas egne følelser. Barn kan jo være sinte på foreldrene sine. Men det er jo ikke noe hyggelig når andre er det, sier hun.

I boka er forfatterne opptatt av å skille mellom person og handling.

– Det pleier man jo ofte å være i andre sammenhenger, sier Wangensteen. Man vil for eksempel aldri klandre en forelder for å ha fått kreft.

Men det gjør man jo ofte med rus.

Barna burde også ha lov til å kjenne på det sinnet, eller den frustrasjonen. Men barn er lojale. Det blir vanskelig for et barn å føle på det sinnet, når alle andre snakker nedlatende om foreldrene deres.

– I tillegg vet vi at barna ofte internaliserer skammen. Når folk snakker stygt om familien din, snakker de også stygt om deg. Mange barn som har foreldre med rusproblemer, skammer seg mye.

Men samtidig må vi ikke forstå oss i hjel på den måten at vi ikke ser og beskytter barna. Det er her det blir vanskelig, og vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang: Vi må møte foreldrene med respekt for den de er. Forstå hvorfor rusen har blitt en mestringsstrategi. Samtidig må vi også forstå hvor skadelig det er for barn og leve med foreldre som ruser seg. Alt dette uten å fordømme.

En del av barna utsettes for omsorgssvikt. Vold og seksuelle overgrep er heller ikke uvanlig. Også der skal man klare å nærme seg de familiene med respekt, sier hun. Det er utfordrende. Men viktig for barna. Mange av foreldrene har selv vært barn som har blitt sviktet. Å forstå seg selv og sin egen barndom kan gjøre det lettere for dem å forstå hvordan barna deres har det.

– Vi har jo skrevet mye om risikofaktorer. Det er jo ikke til å komme unna at det å vokse opp med rus i familien, innebærer risiko for å utvikle problemer. Men det er veldig lett å utelukkende ha fokus på de risikofaktorene i familien når man skal hjelpe dem.

Så vi er opptatt av at folk som møter familiene også ser de beskyttelsesfaktorene: Hva foreldrene faktisk får til i foreldrerollen. Hva barna mestrer, hva barna kan og hva de har rundt seg: Familie, nettverk, barnehage, skole og andre som ser dem og støtter.

Ta godt hånd om behandleren

– De som møter disse barna, enten de jobber i barnehage, skole, i rusbehandling, BUP eller barnevern, trenger kunnskap. Det håper vi å gi dem litt mer av i boka. Det er krevende å være barn og foreldre, men det er også krevende å være fagfolk som skal møte dem. Mange vanskelige problemstillinger.

Og hvis folk jobber mye alene, med stort ansvar for andre menneske - da kan de bli syke. De trenger veiledning og god lederstøtte. Fagfolkene trenger virkelig å bli sett og ivaretatt for at de skal gjøre en god jobb. 

Snakk med meg!

Kihle Dalsrud forteller at en undersøkelse fra nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. viser at 4 av 5 barn som var utsatt for vold og overgrep ikke hadde fortalt noe om det til hjelpeapparatet. I tillegg så fremgikk det da at 15 prosent av barn i alderen 12 til 16 år i Norge ikke har noen å snakke med om vonde følelser, hemmeligheter.

Hva er forfatternes råd til en som starter i arbeid med rusbehandling i dag?

– Å lansere tema, tror vi er kjempeviktig. Selv om man har det veldig travelt. Inviterer barna. Gi en åpning for at barna både skal komme på besøk, men også gi dem muligheten til å snakke.

— Og så er det en gruppe barn som vi synes burde blitt fulgt opp bedre. Det er de som bor sammen med foreldre og hvor barnevern og andre hjelpeinstanser har trukket seg ut, fordi foreldrene er rusfrie. Det er ofte familier med stor sårbarhet og som bør følges over lengre tid, for eksempel av familieveiledere i kommunen. 

Hvis du har en dårlig magefølelse, så stemmer det nok

– Jeg tror alle har kjent på den magefølelsen overfor et eller annet barn, sier Kihle Dalsrud. Følg den magefølelsen. Den stemmer nok. Del den med noen; en kollega eller noen andre du stoler på. Og snakk for all del med det barnet. Og prøv igjen og igjen og igjen, hvis du fortsetter å være bekymret.

Hvis barnet later som om alt er bra, kan du for eksempel si at du bryr deg skikkelig, og er bekymret. Vis det. Da kan det hende at du når frem til slutt.

Og er du et barn som vokser opp med rus: Snakk om det med noen du stoler på. Det å prate om hvordan man har det og snakke om følelsene, er helt sentralt.

LES INTERVJU MED MARTINE KIHLE DALSRUD

— En lettelse at noen kunne si det som det var. For det tålte jeg.

Her kan du lese Rus & Samfunns intervju med Martine Kihle Dalsrud i november 2019 om hennes erfaringer fra oppveksen. I artikkelen kan du også lese mer om Turid Wangensteens doktoravhandling.