Personlige historier

— Jeg vil bli helt rak i ryggen. Jeg har faktisk gjort en ganske så god jobb, slår tobarnsmoren Gina Holmvik fast, åtte år etter at hun ruset seg sist og etter å ha vært i et regime med å levere rene urinprøver gjennom fire år. — Helsevesenet må snart tro på oss som har tatt et valg om å være rusfrie. De må se personen bak livshistoriene og ha tro på sine egne kontrollsystemer.

Selv om han ynder å kalle seg «en mann uten utdannelse, med kun et snev av dannelse», er det ikke småtteri hva Arild Knutsen har bidratt til i utviklingen av norsk ruspolitikk. Ved inngangen til et nytt år tenker han først og fremst: — For få år siden virket det usannsynlig at vi skulle få oppleve det året vi har lagt bak oss.

— Etter en av de første treningene, la jeg meg på senga. Plutselig oppdaget jeg hvor godt humør jeg var i. Det har fortsatt. Øyvind (58) ser på julelysene rundt seg og lovpriser treningsopplegget han måtte gjennom på rusbehandling på Blå Kors Borgestadklinikken. For ett år siden var han helt nedkjørt. Nå er det en optimistisk Øyvind som gleder seg til en sosial jul.

Hun sier hun ikke hadde vært i live uten ACT-teamet hun har rundt seg. Men Hanna Jessen Småbrekke er ikke mindre takknemlig for hunden Vidar. — Med Vidar holder jeg meg rusfri, friskere og mer oppegående. Han krever det av meg.

Elises mor gikk fra å være travel leder og omsorgsfull mor til å ligge sløv i senga å drikke. Rusen gikk hardt ut over barna. Nå er Nina Anett Lea (49), edru igjen, og vil videre i livet, mens datteren Elise ennå har behov for å rydde opp. Hvor mye skal Elise våge å si til mamma? Hvor mye ærlighet tåler Ninas edruskap?

Dan Viggen var 17 år da han droppet ut av skolen for å bli profesjonell musiker. På scenen var det ingen som lo av ham, ingen som sa han kom fra en rar familie. År etter år underholdt han landet rundt. Men turnelivet hadde en pris. I nesten 25 år hadde amfetaminen overtaket. På Sagatun Brukerstyrt Senter høster han applaus på nytt, som musiker og erfaringskonsulent.

To ganger har «Berit» kjempa en innbitt kamp mot Oxycontinavhengigheten. Hun skulle ønske hun hadde fått mer hjelp.

– Jeg har hatt mange store utfordringer her i livet, men sjelden så store som da jeg fikk ansvaret for å drive Norges eneste Fengselshotell, sier Audun Garthe, med et glimt i øyet.

— Jeg må nok si at psykisk uhelse og rusfeltet er mine hjertebarn. Anne-Lise Kristensen takker nå av etter 12 år som Pasient- og brukerombud for Oslo og Viken. Men en ting angrer hun på: — At jeg ikke var mer nysgjerrig på det viktige arbeidet Sverre Eika gjorde med ruspasienter.