Et helt liv i rusfeltet

Kirsten Frigstad, avtroppende styreleder i Fagrådet og som leder i 24SJU, jubler fra Brønnøya hvor hun har tatt en kort regnpause fra gressklippingen.

– De ga ikke meg et fat. Så da skjønner du hvem jeg er! Jeg elsker å jobbe med sånne praktiske ting, hvor man kan se resultatene med en gang. Det er deilig det, sier hun!

Ildsjelen forteller at hun har jobbet i hele sitt liv, med noen opphold for studier. At hun har hatt hele sitt voksne liv og karriere i rusfeltet. Men nå er hun ferdig.

– Nå skal jeg nyte min egen tid.  Og jeg må si at jeg synes det er veldig greit ikke å skulle bestemme over noen andre enn meg selv, å ikke ha noe ansvar. Men man skal aldri si aldri. Når høsten kommer så... Engasjementet er der. Det slipper jeg aldri, sier hun med et lurt smil.

Ung jente alene med 45 voksne menn

At hun havnet i rusfeltet, var tilfeldig. Som attenåring fikk hun seg en jobb på det som da het Sjøstrand vernehjem. Det huset godt voksne menn med alkohol- og rusproblemer.

– Mange av dem var gamle krigsseilere, sier Frigstad, med den forferdelige behandlingen de fikk. Og mange av dem hadde store psykiske problemer.

– Du kan jo se det foran deg. Jeg var ung jente alene med 45 voksne menn, det var ikke bare, bare. Det hadde aldri gått i dag. Det var noen tøffe tak altså. Noen ganger måtte jeg tilkalle politiet.

– Men det gikk jo bra da, ler hun. Jeg lærte mye.

Ikke god å ha med å gjøre

Den nyslåtte pensjonisten innrømmer at hun ikke var noen enkel ungdom.

– Jeg ble vel mer eller mindre kasta ut fra ungdomsskolen, sier hun. Kom ikke inn på det som da het gymnas. Var ikke interessert i det heller. Jeg var kort og godt opprørsk.

Hun sier det var bra hun kom seg bort fra Arendal, hvor hun vokste opp, i tide.

– For var du ikke innafor der, så var du utafor. Og når du er utafor tror du gjerne at det er noe som er galt med deg. At du ikke er bra nok. Og da er det fort gjort å havne i et litt brokete miljø.

Hun gikk et år på Folkehøyskole. Men ble også der utvist en periode.

–  Ikke at jeg hadde gjort noe farlig, jeg var bare vill og gæren, sier hun uskyldig.

Unge Frigstad dro så til Stavanger og bodde i et kollektiv. Hun vasket på dagen, og tok opp fag for å få studiekompetanse på kvelden.

Denne gangen gikk alt til hennes store forbauselse riktig bra. Hun skjønte plutselig at det med skole ikke var så gærent. Og at hun kanskje ikke var så dum allikevel.

– Og det føltes veldig allright, veldig allright, sier hun.

Nekter å se kvinner som ofre

Med nyvunnen selvfølelse søkte hun sosialhøyskolen Og kom inn!

Liv Finstads og Cecilie Høigårds forskning på miljøet av rusmisbrukere og prostituerte i Oslo (Oslo prosjektet), vekket interessen hennes. Hun var i kontakt med dem, og besøkte dem også i Oslo. Klarte å få praksis der og ble veldig engasjert. Det førte til en stilling i det som den gang het akuttinstitusjonene for prostituerte. Så var det gjort.

Samtidig tok hun hovedfag i kriminologi.

–  Jeg lærte masser på Institutt for kriminologi. Professor Nils Christie var en fantastisk fyr og vi ble veldig gode venner. Han og jeg var begge imot sexkjøpsloven. Jeg mente den ville ramme kvinnene. Og det ser vi jo også nå. Skal du forby kjøp så må du også forby salg. Fordi loven slår fast at kvinner er potensielle ofre. Jeg er ganske imot den feministiske analysen for å si det sånn, sier hun. Jeg er ikke antifeminist, men jeg nekter å se menn som potensielle overgripere.

Hun synes det er en måte å forstå likestilling på: Vi kan ikke knytte ondskap eller overgrep til kjønn.

 – Da er det noe vi ikke ser, sier Frigstad.

«Stygge menn som gikk uti skogen».

– Jeg hadde også noen år tidligere oppdaget at jeg var lesbisk, sier hun. Det er nok en av grunnene til den utaforfølelsen jeg hadde som ung. Jeg er født i fem og femti så alt jeg visste om homofili var «stygge menn som gikk uti skogen». Og de var ikke noe jeg akkurat identifiserte meg med. Hun ler.

– Men folk ser annerledes på oss kvinner. Det er fordi «kvinner ikke har seksualitet». Enda mer rå latter.

Hun er homoaktivist siden mange år. Aktiv i arbeidsgruppen for homofil frigjøring. Jobbet i Tidsskriftet Løvetann.

– Der lærte jeg masser, sier hun.

 Kunne aldri funnet en bedre organisasjon

Da Kirkens bymisjon åpnet natthjemmet for kvinner i prostitusjons miljøet, ble Frigstad headhuntet dit. Hun har fortsatt å arbeide i organisasjonen helt til i dag.

Og selv om hun, som hun sier, har vært på teppet hos generalsekretæren mange ganger, kunne hun aldri funnet en bedre organisasjon å være i, for å få gjøre det hun ville.

– Det å jobbe i en organisasjon som Kirkens bymisjon, har gitt meg mulighet til å gjøre det jeg vill. Tenk, så mange nye tiltak som jeg har fått lov til å sette i gang. Det er strålende!

– Vi startet blant annet Myrsnipa samværssted for foreldre som ikke har den daglige omsorgen for barna sine. Ideen om å skape et sted hvor de kunne ha samvær med sine barn kom fra kvinnene selv og fra en av våre ansatte som hadde erfaring fra noe liknende i Danmark

De fleste av disse kvinnene hadde sagt fra seg omsorgen fra barna sine, fordi de skjønte at de ikke kunne ha den. Men de fikk ikke mulighet til å følge opp samværstid med barna.

– La oss si at de hadde samvær en gang i måneden, men det å sitte på barnevernskontoret til en saksbehandler og snakke med barnet sitt, det er ikke bra, sier Frigstad. Og hvis de fikk mulighet til å møte barnet uten saksbehandler til stede, da hadde de kanskje ikke penger til å kjøpe cola. Eller de kom ikke inn på offentlige kafeer.

Nå er det Myrsniper over hele landet.

– Og det er veldig gøy, sier hun. Dette tiltaket er gjort for barnas skyld. Mange barn i denne situasjonen går bestandig og uroer seg for hvordan det går med mammaen eller pappaen deres.

Nattergalen

Hun var også med på å opprette den første permanente boligen til rusavhengige kvinner med alvorlige psykiske lidelser. Nattergalen.

– Kvinnene dukket opp på natthjemmet, og de ble kasta ut, sier Frigstad kontant. De kunne ikke være der. Men de trengte et hjem.

Nattergalen er nå nedlagt, men etter hvert har det kommet mange andre permanente boliger for folk med rus og psykiske lidelser.

– Og det er flott sier Frigstad. Hun kan ikke nok understreke hvor viktig det er for folk å ha et hjem.

Men vi må ikke glemme SAFIR, sier hun. Vi startet SAFIR. Det er en Frivillighetssentral for folk som tidligere har slitt med rusproblemer og som trenger noe å gjøre. Som ønsker å føle at de kan mestre en jobb, og bruke egne ressurser. Og ikke minst å bli sett på noe mer enn rusbrukere. Det kan være starten på det å få til flere endringer i livet sitt.

– Det er litt som det var for meg da jeg oppdaget at jeg kunne noe. Det er slike livserfaringer som man drar med seg, og som man kan bruke til å se andre. Sånn sett er det bra å ha hatt en litt rampete og uryddig ungdomstid.

– Å himmel og hav!

Da Rus og Samfunn spør om hun har noen gode historier å fortelle fra sin lange karriere innen rusomsorgen utbryter hun:

–  Å himmel og hav!

– Jeg har jo så mange vanvittig gode historier med disse kvinnene på gata. Og så kan jeg ikke huske en eneste en!

Jeg har hatt så fantastisk mye moro, og har ledd så mye. Jeg husker mange av disse kvinnene med en styrke og en galgenhumor som, ja det er nesten ikke til å tro! 

Men alt er ikke moro. Det er også mange som mister livet.

– Jeg kaller de folka jeg møter for overlevere, sier hun med et hjertesukk. Men det er et liv med stor risiko, og vi vet at mennesker med rus og psykiske lidelser lever 20 år kortere enn andre. De dør unge og dødeligheten er høy. Det er mange sørgelige skjebner, og mange triste pårørende.

Heldigvis, både på natthjemmet og på 24SJU så holder de minnestunder. Sammen med andre brukere, som vil være med. Og det er godt. Og når vi får mulighet til å være med i bisettelser eller begravelser.

– Det å kunne møte pårørende, og snakke med pårørende er også godt, sier Frigstad.

En historie hun ellers har tenkt mye på, handler om da hun som attenåring jobbet på Sjøstrand.

– Der fikk ikke disse voksne mennene drikke på rommene sine. Så da vi unge jyplinger kom inn på rommene deres og så at de hadde noe, det kunne være kvistlakk, rødsprit eller hva som helst, så måtte vi helle det ut i vasken. Jeg husker at jeg helte ut noe kvistlakk i en vask. Hele vasken ble jo brun!

I ettertid er hun rystet over hvilket overgrep dette var!

– Jeg vet ikke om jeg kan le av det, men jeg lærte noe, sier hun. Det er noe jeg aldri har glemt: At jeg kunne gjøre noe sånt! Det var uverdig.

Psykiatrien kan gjøre mer.

At Kirsten Frigstad har blitt pensjonist, hindrer ikke at hun fortsatt har mye på hjertet.

 – Nå har det skjedd mye på rusfeltet de siste ti tjue årene, men jeg synes fremdeles det går for sent. Jeg synes spesielt psykiatrien ikke gjør en god nok jobb for mennesker som både har rus og psykiske lidelser. Der savner jeg en reform, sier hun. Har du en psykisk lidelse så skal det jobbes for at du får hjelp med den psykiske lidelsen uavhengig om du i tillegg medisinerer eller ruser deg.

Hun synes Psykiatrien kan gjøre mer. At de må være mer gatenære. Samarbeide mer med gatenære tiltak. De er for mye lukket inn på sine kontorer. Folk som jobber på DPS ene burde komme seg mer ut. Hun mener også at de fremdeles sliter med fordommer mot mennesker med ruslidelser.

En prat og en relasjon

Hun har i alle år jobbet med den gruppen som har flest livsproblemer. Som sliter mest.

– For denne gruppen mener jeg også at det burde være flere medisiner, sier hun.

– Jeg vil gjerne desentralisere hele LAR systemet, for å gjøre det enklere å bestemme hvilke medisiner som vil bidra til at den enkelte fikk større kontroll over rusavhengigheten sin. Det kan være tiltak som 24SJU, som er gatenært og hvor vi har leger og psykiater. Hvor vi har mulighet for å følge dem opp medisinsk hver eneste dag, hvis vi gir dem medisiner. At de kommer og henter medisiner hver dag sånn at vi får en prat og en relasjon. Vi kaller det øyeblikksomsorg uten endringskrav. Det er viktig, sier hun.

Hun mener det vil stabilisere livet for mange. De vil ikke være nødt til å bruke hele livet sitt til å få tak i penger for å få kjøpt det de trenger på gaten.

Men nå har regnet gjort et opphold og Frigstad klør etter å ta tak i gressklippingen igjen. Etterpå skal hun nyte noen flotte sommerdager i nykjøpt, men heldigvis ikke ferdig oppusset hytte i Arendal.

–  Så der er jeg, det jeg skal jeg gjøre nå. Og så får vi se til høsten, sier Frigstad lurt. Før hun forsvinner ut mellom regnskurene på Brønnøya.

Den stolte eier til den siste modellen av en DeWalt drill.