Fra krykker til 2000 meter på seks dager. — Jeg kjente at jeg levde.

Vi sitter på et kontor i Asker og prater, bare noen dager etter at Nygaard kom hjem fra en tur til Rondane i regi av Foreningen Medvandrerne. Den tidligere rusavhengige 47-åringen har en frisk farge i ansiktet og er rak i ryggen. Selv om han nettopp har fått sårstell på det ene beinet etter at han fikk en stein over foten, så planlegger han neste ukes trening med gatefotballen.

Og det var på gatefotballen alt startet, en mandag i sommerferien, da Are Lerstein, daglig leder i Medvandrerne, begynte å ymte frempå at de var en gjeng som snart skulle på en tidagers fottur i Rondane. Om ikke Nygaard ville med?

– Haha, jeg lo! Skulle jeg gå på tur i Rondane?! sier han.

– Jeg var i elendig form, og brukte fortsatt krykker etter å ha ødelagt ankelen på fotballtrening.

Men gjennom møter på A-Larm hadde han hørt prat om Medvandrernes turer, og mye snakk om det gode samholdet, og etter noen dagers betenkningstid takket han ja.

– Krykkene ble kastet noen dager før avreise.

Ensom vei inn i rusen
Nygaard beskriver barndommen sin som helt ok, men at han var mye ensom, og begynte å ruse seg da han var 13.

– Jeg hadde en eldre medelev i klassen som gikk på polet for meg. Jeg drakk en halvliter Finlandia vodka om dagen. Da jeg var 18 prøvde jeg heroin for første gang, forteller han.

Etter introduksjonen til heroin, gikk det fort nedoverbakke, han mistet leiligheten og begynte å vanke i Oslo.

– Jeg bodde en stund ute på gata i Asker, men der ble jeg gjenkjent. Oslo var større, det var enklere å skjule seg der, og jeg bodde i garasjer og parkeringshus i elleve år.

I 2007 ble han alvorlig syk, fikk dobbeltsidig lungebetennelse og blodpropp i beinet.

– Jeg veide 44 kilo og hadde valget mellom å dø eller gjøre noe. Jeg fikk hasteinnsatt metadon og fikk tilgang på en bolig på Kraglund.

Kraglund er et kommunalt tilbud som tilbyr botrening for psykisk syke og rusavhengige. Overgangen fra gatelivet til en leilighet var nemlig ikke enkel, Nygaard måtte lære seg å bo inne igjen.

– De første nettene sov jeg på gulvet. Jeg skjønte ikke at jeg kunne bruke sengen eller sofaen.

I 2009 ble han og forloveden lagt inn på samme institusjon, og de var der i ti måneder. Han begynte å våkne opp om morgenen og skjønne at det var mulig å leve et rusfritt liv.

– Jeg begynte i arbeidsgrupper, å trene, og hadde gjøremål på dagtid istedenfor å bare sitte på rommet og se på tv. Jeg fant glede i andre ting enn å bare være. I 2010 fikk vi en kommunal leilighet, og jeg fikk være med i en utegruppe på Nakuhel, en organisasjon som bruker naturen som rehabilitering. Jeg gikk fra å ha noe å gjøre to timer i uka til å være ute fem timer om dagen, hver eneste dag. Da jeg først kom dit var jeg helt krokbøyd, men gikk ut derfra med rak rygg, sier han stolt.

Han fikk tilhengerlappen og jobb som varesjåfør i en butikk. Sjefen visste lite om bakgrunnen hans, men han la raskt kortene på bordet. Nygaard var en god arbeidstaker. Etter hvert fikk han fast stilling, der han gikk gradene fra å stå i kassa via frukt- og grøntansvarlig til assisterende butikksjef.

– Men, så begynte jeg å drikke igjen. Jeg var sliten etter lange dager på jobb, og da jeg kom hjem, la alkoholen seg som et slør over det hele. Jeg kjente det var deilig å drikke igjen, men det måtte gå som det gikk, og til slutt mistet jeg jobben.

Den 12. oktober 2017, kl. 12:00 fikk han sparken. Ti over tolv sto han utenfor Vinmonopolet med en pose i hånden. Så ventet to år med rus, hvor han gikk inn og ut av store psykoser. Andre nyttårsdag i år ble han plukket opp av ruskonsulenten sin og kjørt rett til Bærum Sykehus. Etter fikk han plass på rehabilitering på Konnerud, og han har vært rusfri siden.

Starten på en ny hverdag
– Jeg var veldig nervøs for å bli en outsider på turen, men jeg har ble fortalt at folk hadde mye omsorg for hverandre på Medvandrernes turer.

For Nygaard ble turen til Rondane starten på en ny hverdag.

– Jeg var ikke forberedt, men fy søren for en fantastisk tur! Jeg har ikke gjort noe siden jeg sluttet å ruse meg, kun eksistert. Dagene har bestått i å sove, se på tv, ligge på sofaen og lage unnskyldninger for ikke å bevege meg.

 Han forteller om turen, om utfordringene, om rusen og hvordan livet har vært, og da blir han alvorlig i stemmen.

– Før denne turen, så kan jeg ikke huske å ha gjort noen ting i livet mitt – annet enn å ruse meg. Jeg tror jeg har vært i Tyskland, men da var jeg full. Når man sitter som 47-åring og aldri har opplevd noen ting, da betyr en spesifikk opplevelse som denne turen mye. Nå har jeg noe å se tilbake på, og det gir mersmak, sier han ettertenksomt.

– Den største begivenheten i livet mitt har vært en steinrøys. Et jævla fjell. Da vi gikk Bråkdalsbelgen (1915 moh.) var jeg sliten, men etter hvert følte jeg meg i så mye bedre form. Jeg var sterkere i beina og hadde kraftigere pust. Det gikk ikke så fort, men det gikk uten stopp. Og da vi kom til toppen, da sprakk en boble. Jeg kjente at jeg levde!

Fjellet gir mestring

– Etter Rondaneturen føler jeg meg som om jeg er 25 igjen. Det første som skal skje nå er at jeg må få meg en jobb. Jeg må betale min skatt. Selv om jeg har ruset meg mye, har jeg ikke mistet moralen, sier Nygaard.

Han forteller at han har fått mer energi, og at det har vært en mental reise hvor han startet som veldig negativ, men nå ser mulighetene fremover.

– Jeg har ødelagt så mye av meg selv gjennom så lang tid, men nå skal jeg leve i 30 år til, jobbe og gå turer, og det ser jeg frem til.

På Rondaneturens tøffeste etappe begynte Nygaard og et par andre deltakere kl. 04:00 om morgenen.

– Det var månelyst, vi pratet om løst og fast og gikk oppover fjellet. Da vi kom opp på eggen mellom Storronden (2138 moh) og Vinjeronden (2044 moh), fikk vi sola midt i trynet, og så satt vi der og spiste litt sjokolade før vi fortsatte.

Nygaard kom seg til toppen av Vinjeronden, men i skaret før Rondeslottet (2178 moh) måtte de innse at om de skulle rekke festmiddagen på Rondvassbu, så måtte de snu.

– Fjellet blir ikke borte. Jeg er glad for at vi snudde, men samtidig glad for utfordringen, og vi planlegger en ny tur dit.

Gleder seg til nærturen

Turleder Lerstein er kjent for å ønske litt uvær underveis på turen, og da gruppen nådde en av toppene underveis, åpnet himmelen seg og det begynte å pøsregne.

– Da tenkte jeg at nå er vi kjørt, nå er vi værfaste. Det var dette Are hadde pratet om, at vi skulle ha med tarp og sovepose, og jeg hadde ikke meg meg noen ting. Jeg kjenner jo til fjellvettreglene og vet at været kan skifte raskt i fjellet, men å oppleve den farta skyene kom med over fjellet var helt utrolig, det gikk så fort!

– Det var helt kaos, og da tenkte jeg at nå blir vi værende her, kalde, i mange timer. Men vi kom oss under denne tarpen, alle i poncho, og egentlig så hadde vi det ganske så bra. Og så varte det ikke så lenge, men jeg lærte noe på den turen: Tørt tøy er viktig og været snur fort.

Han gleder seg til å ta med seg kunnskapen videre, på lokale topper i Asker; Hagahogget, Vardåstoppen, Skaugumsåsen, Kolsåstoppen. I løpet av turen har Nygaard fått med seg noen verktøy, som han ser frem til å bruke i hverdagen.

– Jeg har lært at jeg klarer. Klarer å gjennomføre. Hvis jeg har det tungt, og alt ser tungt ut, så kan jeg se tilbake på at jeg har besteget et fjell! Og ikke bare én gang, men flere ganger! Da kan jeg spørre meg selv: “Er denne dagen faktisk så dårlig?” Jeg har gått ti dager i en steinrøys, det viser at jeg har mer kraft i meg enn jeg faktisk trodde. Jeg er sterkere mentalt enn jeg trodde. Ønsket om å nå toppen har vært sterkere enn smerten i beina og det mentale tankekjøret. Jeg har klart å stå i det, og det kan jeg bruke videre for å vise at jeg faktisk kan. Jeg klarer å gjennomføre ting som er vanskelig.

Naturen som metode
Nygaard skryter av Medvandrerne, og viktigheten av å bruke naturen.

– Are har fått til noe stort. Han sier selv at det er til egen selvhjelp, men dette er større enn Are. Det er en mening med å være sammen. Man har en omsorg for hver enkelt person, som man gir videre til gruppa. Hadde det ikke vært for han, hadde jeg ikke kommet meg opp den første bakken.

Nygaard tror det er viktig at denne typen tilbud når flere.

– Det gir enormt å få være ute. Norge har storslått natur, og flere kan være med på dette istedenfor å være hjemme og ruse seg. Det er bedre enn å sitte i en leilighet og se på tv. Det vekker sansene, du får nye inntrykk, du får oppleve noe. Jeg tror på virkningen av det. Hvis flere enn meg sitter igjen med de samme opplevelsene, så er målet nådd. Jeg skjønner at folk bruker norsk natur. Jeg skjønte det ikke før, men jeg skjønner det nå. Det gir en mestringsfølelse – for folk som er nyktre også.

Epilog: Når Rus & Samfunn snakker med Ivar i slutten av september har han nettopp feiret 9 1/2 måneder som rusfri, og han har det bra. Han spiller fotball tre ganger i uka, og har vært på tur rundt Semsvannet. Han ser behovet for en turgruppe i Asker, og han ønsker å ta initiativ til det lokalt, så flere kommer seg ut i naturen.