Fryktløs og sta

Det er en kjølig høstdag. Luften er frisk. De gule løvene på bakken knaser under føttene, og i trærne henger fortsatt noen få røde epler igjen.  Den Lise Aasmundstad som kommer imot oss ser frisk, sunn og ”vellykket” ut. At hun i mange år var en tung narkotikamisbruker, virker usannsynlig.

Denne uken skal Lise stå på scenen og holde åpningstalen på den store LAR konferansen i Oslo, en innarbeidet arena for deling av erfaring og kompetanse om gode tjenester til rusavhengige.  I år er det 12. gang konferansen samler flere hundre fagfolk fra hele rusfeltet

Det er også 20-årsjubileum for LAR-behandling i Norge, og Lise sitter  i arbeidsgruppa som reviderer de nasjonale retningslinjene som skal lanseres i 2019.

– Det er nok en av årsakene til at jeg har blitt invitert til å være i komiteen for LAR-konferansen. Og får holde åpningstalen, sier hun.

Men hun skal ikke bare holde tale, den engasjerte brukeren skal også holde foredrag om temaet ”Brukermedvirkning, hvor langt er vi kommet”.

Hvor var skole og barnevern?

– Jeg har alltid vært fryktløs og sta, det henger nok sammen med min personlighetstype, sier Lise. Men med rusen ble grensene sprengt i alle retninger.

Alt begynte i sommerferien til sjetteklasse. Lise forelsket seg i en litt eldre gutt, og havnet i en gjeng som røyket hasj. Hun fikk skyhøyt fravær på skolen, og kom daglig for sent etter å ha røyket mornings med gjengen. Skolen lot det bare skje. De utviste henne jevnlig, og det var det. Foreldrene hennes prøvde alt de kunne. Det ble møter med psykolog og samtaler med skoleledelsen. Men Lise mener skolen burde ha gjort mer. Og hun synes det er rart at barnevernet heller aldri ble koblet inn.

– Men jeg har egentlig aldri fått noe godt svar på hvorfor, sier hun.

Nybakt mor i fengsel

Da Lise var 15, satte hun sitt første heroinskudd. Siden fortsatte det med amfetamin, syre og piller. Hun fikk flere dommer på seg, blant annet for smugling av hasj fra Danmark, og måtte til slutt sone et halvt år i fengsel for postran, som nittenårig nybakt mor. Babyen hennes, Stine, ble tatt om hånd.

Etter ferdig soning fikk Lise datteren tilbake, men misbruket fortsatte. Den unge moren skjulte det godt, hadde ubegrenset tilgang til rimelig dop, og få kjente derfor til det. Etter seks år med høy lønn, egen leilighet og god jobb, valgte hun allikevel å stå frem som sprøytenarkoman.

–Jeg var totalt utslitt av dobbeltlivet mitt, sier Lise. Det gikk bare ikke lenger.

Familie og arbeidsgiver hjalp til med å få henne inn til behandling på Tyrilistiftelsen, og datteren Stine kom i fosterhjem hos besteforeldrene.

–Det var helt forferdelig, sier Lise. Men det var nødvendig.

– På Tyrilistiftelsen skjedde det noe, sier hun. Jeg ble sett og forstått. Og de gangene jeg sprakk, ble jeg «straffet» med mer av det som gjorde meg godt. Fantastiske fjellturer, magiske båtturer. Og å få kjøre mitt eget hundespann en fullmånenatt i Folldal.

Fire måneder på reisefot i Chile, fra iskalde Patagonia i syd til Santiago og Valparaiso i nord, ble vendepunktet.

– Vi raftet i elver, gikk turer, fisket, teltet, kjørte slalåm i Andesfjellene og badet i rykende varme kilder i Argentina. Helt fantastiske opplevelser som fylte alle mine tomrom med moro, mestring og sosialt samvær, forteller hun. Det gjorde at jeg endret holdning og dermed status fra behandlingsresistent til levedyktig!

De heldige utvalgte

”Det er tidlig høstmorgen i 1998. I den lille hytta på Sjusjøen sitter vi, åtte nervøse Tyrilielever som forbereder seg til å ta sin aller første dose metadon. Selv lederen for Tyrilihaugen Øyvin Aamot er spent. Skål! Vi hever den lille plastflasken og drikker den røde safta sammen.” 

Sitat fra Lises Blogg

–Vi var de heldige utvalgte, sier Lise. Den første gruppen i Norge som fikk metadon da det ble godkjent til bruk i rusbehandling av norske myndigheter i 1998.

Det var starten på LAR.

Debatten raste blant fagfolk, politikere og brukere, Lise hadde jobbet aktivt for at LAR skulle bli et tilbud til opiatavhengige i Norge. Men selv ville hun ikke ha det. Etter lang tid valgte hun det allikevel. Og det fungerte!  Få måneder etter flyttet hun fra Tyrilihaugen og hjem til Bærum.

–Jeg var spent og forventningsfull, sier hun. Og jeg følte meg endelig klar for å møte verden. Nykter!

En sprøyte full av Hepatitt C

I Bærum fikk Lise hjelp fra NAV til å komme i gang med det nye livet sitt. Til gjeldssanering, utdannelse, tannbehandling og støtte til å etablere firmaet REHABpiloten. Da hun begynte å tjene penger fikk hun startlån til egen bolig. Hun fikk også uvurderlig hjelp fra den fastlege hun fortsatt har.

– Legens skjønn og tillit ga meg det ubegrensede rommet og den fleksibiliteten som har vært nødvendig for å leve akkurat mitt liv. Jeg kan aldri få takket henne nok for det, sier Lise.

Men himmelen var ennå ikke helt skyfri.

Da Lise satte sin første heroinsprøyte på en tur til København som 15-åring, visste hun ikke at den også var full av Hepatitt C- smitte. Sykdommen kan smitte gjennom blod, men også ved seksuelt samvær, og ble til helt nylig kun behandlet med et legemiddel som gir alvorlige bivirkninger.

I desember 2017, nesten førti år senere, ble hun endelig kvalifisert for en nyere behandling. En som er svært kostbar, og som derfor kun halvparten av alle smittede får.

Den Lise vi møter i oktober 2018 er frisk og smittefri.

– Det er en enorm lettelse, sier hun. Å slippe å tenke på at jeg kanskje kan smitte noen. Eller på om jeg skal fortelle nye bekjentskaper om sykdommen med en gang, eller vente til vi er blitt godt kjent. Jeg føler at jeg har fått et nytt liv.

 

Lise bruker sine erfaringer fra over tjue år som rusavhengig, i sitt daglige virke som konsulent og uavhengig brukerstemme på rusfeltet. Siden 2005 har hun vært sosial entreprenør med virksomheten REHABpiloten.  I dag driver hun NUBS (Nettverk av unike brukerstemmer), som formidler kontakt mellom erfaringskonsulenter og aktører innen psykisk helse og rus, samt prosjektutvikling og rådgivning.

– Jeg føler meg heldig som også får delta i arbeidsgruppen (og forskergruppen) til Helsedirektoratet, som i høst startet arbeidet med å revidere NR-LAR, forteller hun.

Anbefalingen for «veien ut av LAR» er blant dem som skal revideres og Lise tror den nye kunnskapen vil være kjærkommen for svært mange pasienter over hele landet.

Historien gir oss bare ett forsøk

– Når du ser deg tilbake, kunne du ha gjort noe annerledes? Hvilke andre valg kunne du ha tatt?

– Svaret er at det vet jeg ikke, sier Lise, og rister på skuldrene. Historien gir oss bare ett forsøk. Det er ikke mulig å gå tilbake og prøve på nytt.

Hun synes det er bortkastet å spekulere i hva som kunne ha skjedd.

– Det jeg vet er at jeg har levd livet til fulle hver eneste dag gjennom de sytten årene jeg har brukt metadon, og nå Subutex! Jeg har ledd, grått og kjempet. Jeg eier min bolig, har trygg økonomi og en jobb jeg stortrives i. Jeg er frisk, har barn og to barnebarn og en familie jeg elsker over alt på jord og mange gode, nære og ekstra nære venner.

Hva mer kan man ønske seg?