Størst av alt var rusen

Første gangen Jon-André Haugen nesten døde: Det er en varm og vakker sommerkveld. Men Jon-André Haugen er skuffet og sint. Nittenåringen har akkurat mislyktes med fagprøven til Barne- og ungdomsarbeider. Nå skal han og noen venner på byen for å drukne sorgen. De har kjøpt inn piller og sprit, og festen er allerede godt i gang.

Men festen skal ikke vare lenge. For på vei til bussen greier en ruset Jon-André å sjangle rett ut i veien. Bilen som kommer imot ham i full fart, rekker ikke å bremse.

Størst av alt er rusen

Lenge svever nittenåringen mellom liv og død. Senere får han se et bilde av bilens frontrute. Der hvor hodet hans traff. Den er knust. Ansiktet hans er også knust, og begge bena.

– Jeg var heldig som i det hele tatt overlevde, sier han nå til Rus og Samfunn. Men det første jeg tenkte på da jeg våknet fra komaen den gang, var å ruse meg. 

I måneder er Jon-André på rehabilitering. Men han er ung og viljesterk, og skriver seg selv ut før tiden. Selv om han i starten må bruke rullestol, og etter hvert krykker.

– Men jeg hadde mye vondt og posttraumatisk stress. Rusen ble en quickfix, sier Jon-André. Han forteller at ting gikk fort nedover etter bilulykken. Med sprit, hasj og piller.

En helt vanlig familie

At Jon-André skulle bli rusavhengig, og flere ganger nesten dø av rusen. Det kunne ingen forutse. Han vokste opp i en helt vanlig familie, og omsorgsfulle foreldre. I et grønt og trafikkstille strøk i Fredrikstad, helt nede ved fjorden. Han var en snill, aktiv og nysgjerrig unge. Når han ikke var på skolen, var han sammen med venner. De syklet, badet, klatret og lekte. Alltid ute. Også skolen gikk fint.

Men så kom tenårene. Det glade og nysgjerrige barnet ble forvandlet til en usikker ungdom. Bare nysgjerrigheten var den samme.

Drømte at han ruset seg

– Første gang jeg prøvde hasj var i 1996, i niende klasse. Da hadde jeg allerede begynt å feste med alkohol i helgene. Jeg var svært nysgjerrig på hvordan det var å røyke hasj, forteller den nå voksne mannen. Så til de grader at da jeg første gang prøvde, hadde jeg allerede drømt flere ganger at jeg ruset meg.

De var flere i klassen som fikk tak på et gram hasj, og så prøvde de å røyke det.

– Jeg følte meg ikke rusa. Ikke den der første gangen. Men jeg følte meg kul og tøff fordi jeg hadde prøvd, sier han.

Første etter en tre, fire ganger følte han rusen. Han husker det godt:

– Vi var nede på Glommastien i Fredrikstad, og vi fikk latterkrampe, og så alt i rare farger. Jeg likte den følelsen. Virkelig likte den, sier han.

I starten ble det mest rus i helgene, fordi foreldrene var urolige og prøvde å følge med på hva han drev med.

– Men de var mest opptatt av om jeg luktet alkohol. For gjorde jeg det fikk jeg kjeft. Det var lettere å lure dem hvis jeg røyket hasj. Da kunne jeg kjøre moped til festen, røyke og ha det gøy. Og så dra hjem på mopeden da rusen var «gått over». Da syntes foreldrene mine at jeg var flink.

– At jeg lurte dem slik. Det er en av de tingene jeg alltid hatt litt dårlig samvittighet for, sier han.

Levde dobbeltliv

Selv om han fortsatt ruset seg hver dag klarte Jon-André til slutt å få fagbrevet som Barne- og ungdomsarbeider. Han fikk jobb, og holdt fast på den, men forteller at det stadig ble verre for ham å snakke med vanlige folk. Rusen ga han dårlig selvtillit og sosial angst.

– I 2004 satte jeg mitt første skudd amfetamin og da skjønte jeg selv at jeg var på en farlig vei, sier han. Uten at jeg gjorde noe med det.

Etter hvert tar foreldrene affære. De klarer å få ham inn på avrusning på Vangseter. Betaler av egen lomme. Jon-André føyer seg motvillig. Rusen er fortsatt det eneste som står i hodet hans.

– Men jeg var såpass syk at jeg ikke hadde noe alternativ, sier han.

De følgende årene var han ut og inn på Vangseter mange ganger. Hans siste opphold var i 2006. Da hadde han et lengre opphold og bodde på et halvveishus i Hamar sentrum.  Etter hvert ordnet han seg jobb i et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede og flyttet til Elverum.

Fortsatt lette han etter en måte å ruse seg kontrollert. Det gikk fort skeis. På mer enn en måte.

– Siste gang jeg drakk var i 2007. Jeg savnet gutta i Fredrikstad og dro dit på fest. Det endte med at jeg kranglet med en dørvakt, slo ned en politimann og våknet på glattcelle.

– «Nå har du gjort det store», sa de. Vold mot offentlig tjenestemann. Selv husket jeg ingenting. Først da de fortalte meg hva jeg hadde gjort, skjønte jeg det, sier han. Jeg klarer ikke å ruse meg kontrollert.

Fant motivasjonen til å slutte å ruse seg

Han begynte i en selvhjelpsgruppe. Utfordret seg selv til å holde seg unna rusen i tretti dager. De ble til seksti, så til nitti. Nå har han vært rusfri i fjorten år.

Men han forteller at det var tungt og ensomt i starten.

Han hadde flyttet til Elverum og jobbet med ungdom i et bofelleskap. Og det var på en jobbutflukt til Hunderfossen han så et skilt: «Downhillsykling».

Han fikk med seg en gjeng fra bofelleskapet, og ganske raskt ble han hekta.

– Sykling viste seg å være veldig fint mot russug. Og russug, det hadde jeg mye av i starten.

 I den samme slengen oppdaget han også hvor gøy det er å stå på ski. Flere ganger i uken var han i Trysil. Det ble mye reising i starten, men så kom han i kontakt med folk i Elverum som drev med sykling og ski. De tok godt imot ham.

– Da følte jeg meg endelig som en av gjengen, sier han.

Aktivitetene var blitt en fin måte å få en identitet, bygge nettverk og hindre suget etter rus.

Jon-André hadde endelig funnet tilbake til seg selv.

–  Og da jeg så hvor bra det fungerte for meg, ville jeg gjerne dele med andre, forteller han.

Fra 2015 har han jobbet med å finne en måte å gi dette videre til «sine folk», som han kaller dem som sliter med rus. Først som selvstendig næringsdrivende, nå som erfaringskonsulent i prosjektet GRIP i Elverum kommune.

– Gjennom jobben som erfaringskonsulent i GRIP har jeg fått en super mulighet til å gi videre til andre, sier Jon-André.

Kan nå folk der hvor de er i livet

GRIP ligger i kjelleren til Annekset, et lavterskeltilbud som er åpent for voksne personer med rusavhengighet i Elverum. Her arbeider Jon-André Haugen og Kjell Simon Johansen med å skape en bedre hverdag for voksne rusavhengige.

GRIP tilbyr aktiviteter som fisking, stisykling, frisbeegolf, biljard, turer til Grip Koia i Agåsen, Golf Grønn glede, i tillegg til diverse aktiviteter i hobbyrommet i GRIP-hallen.

– Det føles godt å hjelpe andre, og med egen erfaring vet vi hva som skal til, sier Jon-André. Her kan vi også tilpasse aktivitetene. Vi har alt fra tenåringer til folk i 70-årene. Og vi har fått fem elsykler slik at alle kan være med på tur. Selv de eldste.

Han forteller at de ønsker å bli forankret i kommunen, men at det foreløpig er snakk om å ta ett år om gangen. Jon-Andre er glad det satses på erfaringskompetanse.

– Elverum er et fint sted å bo. Omgivelsene byr på masse flott natur, og vi må bruke alt byen har å by på, sier Jon-André. Som med tiden har rukket å få seg både sykkelglad samboer og to aktive barn.