— Blir ofte svingdørspasienter

Kirsten Braatveit har avdekket at om lag tretti prosent av inneliggende pasienter med rusutfordringer, har en psykisk utviklingshemming eller såkalt boarderline psykisk utviklingshemming. Psykologspesialisten fra Helse Fonna mener dette må få konsekvenser for hvordan behandlingstilbudet tilrettelegges.

Som en 9 – 12-åring

— Vi vet at mange med doble problemer dropper ut av behandlinga. Dette kan vi forebygge ved å ta hensyn til deres begrensninger og behov, for eksempel gjennom kortere timer, færre øvelser og ved å ha ett fokusområde om gangen, sier Braatveit, og minner om at en voksen person med lett utviklingshemming er på samme utviklingsnivå som en 9-12-åring. Det betyr at behandlere må bruke et enklere ordforråd og bruke tegninger, spill og egnede øvelser for å lykkes med kommunikasjonen og innlæringen i møte med disse ruspasientene.

Tradisjonelt sett har det vært lite kunnskap om dette på rusfeltet. Og, på den andre siden, i behandlingsinstitusjoner for mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det lite kunnskap om rus. Pasientene risikerer derfor å ikke bli møtt på sine behov noe sted, og ender ofte opp som svingdørpasienter som sendes mellom ulike tilbud som DPS, rusinstitusjoner eller behandlingstilbud for mennesker med nedsatt funksjon.

Samme rett som alle andre

Braatveit deltok nylig på Ruskonferansen i Trondheim og viste i sitt innlegg til en konkret sak der et rusbehandlingssted i 2019 avviste en pasient med begrunnelsen at «pasienter med lettere psykisk utviklingshemming ikke kan dra nytte av tverrfaglig spesialisert rusbehandling verken poliklinisk eller i institusjon». Dette ble klaget inn for statsforvalteren, som i sin behandling presiserte at personer med nedsatt evnenivå og psykisk utviklingshemming etter konkret vurdering vil ha rett til behandling på lik linje med andre.

At denne pasientgruppa ikke har utbytte av det tilbudet som finnes i dag, betyr med andre ord ikke at de ikke kan nytte av behandlinga. Det betyr snarere at behandlingstilbudet må justeres for å treffe også denne tredjedelen av pasientene.

For en person med redusert intellektuell kapasitet og nedsatt begrepsforståelse, sosiale eller praktiske ferdigheter, eller med nedsatt evne til å planlegge eller overføre kunnskap ulike mellom fag og situasjoner, er det krevende å gjennomføre ordinær terapi. De risikerer å sitte i samtaler de ikke forstår, finne seg selv i gruppesammenhenger de ikke mestrer, de kan streve med å huske hva de har avtalt eller planlagt sammen med terapeuten, eller være ute av stand til å forstå konsekvensene av valg de tar.

Screeningverktøy

— Kognitiv svikt er blitt et etablert begrep de siste årene, men det brukes feilaktig ofte som om det er én ting. Det finnes ulike former for kognitiv svikt, og det gir ulike behandlingsmuligheter, sier Braatveit.

Hun peker at noen kognitive svekkelser kan være utløst av rusmiddelbruk, og at enkelte av disse kan bli bedre hvis pasienten slutter å ruse seg. Andre vil vare hele livet. Psykisk utviklingshemming er den eneste psykiske diagnosen som blir satt etter en test med objektive målekriterier. I grenseland mellom en psykisk utviklingshemming og normal fungering, ligger såkalte boarderline utviklingshemming.

Den formelle diagnosen kan naturlig nok bare settes av kvalifisert helsepersonell. Braatveit har imidlertid jobbet med et screeningverktøy for å avdekke mulige generelle lærevansker hos inneliggende ruspasienter. Gjennom sin PhD har hun validert dette verktøyet i rusbehandling, det vil si godkjent det for bruk.

Risikofaktorer

I sitt innlegg på Ruskonferansen listet Braatveit opp en rekke faktorer som er typiske fellestrekk for psykisk utviklingshemmede med rusutfordringer. De er menn som ofte debuterte med rus i ung alder. De har gjerne vokst opp i familier med rusproblematikk, og mange har vært eksponert for alkohol i svangerskapet. Dårlige boforhold og lite tilbud på dagtid er kjente risikofaktorer, hos disse pasientene, som ofte har begrensende sosial evner og er impulsive og spenningssøkende. De forstår i liten grad konsekvensene av rusbruk, har begrenset tilgang på rusbehandling og har høyere drop-out-sannsynlighet enn andre ruspasienter.

Braatveit peker på at det finnes relativt lite forskningskunnskap om gruppa, delvis fordi mennesker med utviklingshemming ofte har blitt utelatt fra psykoterapistudier.

— Mye av kunnskapen vi har er derfor basert på selvrapportering. Det er en sårbar løsning i og med at disse menneskene sliter med å uttrykke seg språklig presist, strever med å se hva som er relevant informasjon og har liten evne til å organisere egne tanker om opplevelser og erfaringer, sier hun.

Hun ønsker seg mer kunnskap og mer bruk av individuell plan (IP) i behandlingssystemet møte med disse pasientene.

— Verktøyet og intensjonen er der med IP, men vi har fortsatt en lang vei å gå før vi kan si at IP gjelder for ruspasienter med generelle lærevansker og psykisk utviklingshemming, sier Braatveit.