Medisinfri med isbading: godfølelsen varer lenge

— Puuh.

— Puuuuuh.

— Det gjelder å få kontroll på pusten.

Preben Mulvik står ved siden av stupetårnet på Hvalstrand bad og holder øye med en kvinne som tar rolige svømmetak like ved badetrappen. Det er strålende sol og vindstille. Noen har fyrt opp et bål på stranden, griller pølser og drikker kaffe. Vått badetøy ligger i en haug. Det er den perfekte sommeridyll.

Bortsett fra at det er midt i januar.

— Puuh.   

Mulvik er født på Sørlandet og bor nå i Asker. Han forteller om mye flytting i barndommen.

— Jeg ble røsket opp med rota. Flyttet fra Arendal til Jæren, til Stord, til Bekkelaget, til Asker og så til et nytt sted i Asker. Det var en ganske vanskelig oppvekst, og jeg hadde det tøft på barne-, ungdoms- og videregående skole. Det var mye mobbing og utenforskap. Jeg isolerte meg, forsvant inn i dataspilling og fant en viss trøst i det.

Vennene i Asker begynte med rus, men Mulvik klarte å holde seg unna. Han begynte å jobbe på Blakstad sykehus og på Dikemark.

— Jeg opplevde en del fæle ting som skjedde med pasienter, som gikk veldig innpå meg. Men jeg hadde ingen medarbeidersamtaler eller noen å snakke med om det jeg opplevde, så jeg ble deprimert.

Depresjonen forverret seg, og Mulvik ble tvunget inn i en medisinsk attføring.

— Jeg ble puttet på antidepressiva, men jeg ble klin psykotisk av de medisinene. Jeg kjente ikke igjen min egen mor. 

Han forteller at det var mange vonde følelser og skam involvert, og han hadde det veldig tungt. Helt til en marsdag i 2011 da han ikke hadde fiskelykken med seg.

— Jeg var ute på Damtjern i Lier. Det var solskinn og helt nydelig, men ikke noe fisk å få. Jeg lekte meg med isboret, skar ut en stor blokk og lagde et hull.

Mulvik ler.

— Det så så innbydende ut, sier han entusiastisk.

 — Jeg dyppet meg kjapt og fikk en ro og en varme i meg, som egentlig minner mest om den man kan få på medisiner.

Etter badet gikk det mange timer før angsten meldte seg igjen, og det første han gjorde neste dag var å dra ned på vannet like ved der han bodde.

— Fra da av badet jeg hver gang jeg fikk uro, angst eller var trist. På det meste badet jeg tre-fire ganger i døgnet, men jeg hadde ikke behov for medisiner. Jeg fortsatte med badingen og ble til slutt medisinfri. 

Mulvik kom i kontakt med Grindestua i Asker da de åpnet i 2014. Han meldte seg som frivillig og startet en isbadeklubb. 

— Jeg delte mine erfaringer, fortalte om abstinensfrihet, hvordan man kan unngå angst og depresjoner og klare seg uten medisiner. Isbading er som en intensiv meditasjon. Du har ikke mulighet til å tenke på noe annet enn at du er i vannet, og “nå er det nok, nå må jeg opp!”

— Jeg isbader fordi det gir meg glede. Det er en god følelse, og det holder bekymringer på avstand. Det finnes selvsagt bekymringer man ikke kommer seg unna, men mye blir lettere etter et isbad. 

 Han forteller om en bekjent som var opiatavhengig og som gikk av medisiner ved hjelp av isbading. 

— Han gikk av opiater ganske fort og greit med isbading. Hver gang ubehaget kom var det rett ned i bukta og bade. Så fort du har skjønt isbadingen, forstår at det ikke er tvang, og du ikke er redd for å gå gjennom isen, så er det bare nyttig. Folk omfavner det og vil ha mer. 

Det første møtet med iskaldt vann er i seg selv en veldig stressende påkjenning for kroppen, men ved jevnlig eksponering vil man lære seg å takle og mestre kulden. En artikkel publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health trekker frem at regelmessig isbading kan føre til økt velvære hos svømmere som lider av revmatisme, fibromyalgi og astma. Isbadere har også fått påvist færre luftveisinfeksjoner, bedre humør og forbedret hukommelse, og det forskes på om det kan forsinke demens. Samtidig er det viktig å være klar over farene som risiko for hjerteinfarkt, kuldesjokk og hypotermi.

Gruppen som møter opp til den ukentlige badingen på Hvalstrand har fullt fokus på de positive sidene ved isbading, og de blir stadig flere. 

— Vi følger koronareglene, men det er stor oppslutning. Og etter hvert som folk har vært med her noen ganger og fått en innføring i sikkerhetsrutiner, så går de sammen og bader på egen hånd. 

Han forteller at deltakerne på isbadingen har fått et nytt syn på vinteren etter å ha startet med isbading. 

— Plutselig gir vinteren mening, istedenfor å bare være mørk og trist. Det gir livskvalitet. Spesielt når man kommer ut i januar og februar, når det blir lysere dager og man kan stå og sole seg etterpå. Da er livet deilig. 

For interesserte anbefaler Mulvik å delta på arrangementer i regi av Norsk Isbadeklubb. Det viktigste er å aldri isbade alene. 

— Første gangen holder det med ti sekunder. Dypp deg nedi og gå opp igjen med en gang. Etter hvert strekker du strikken til du klarer å være ute i et minutt. Du er rolig på en levende måte. Du er ikke inne i det syntetiske universitet, du er inne i livet. Godfølelsen etterpå varer i flere timer. 

Fra Sør-Afrika til Norge for å slå rekorder

Over 10 000 kilometer fra pustingen på Hvalstrand sitter Amber Fillary i Cape Town i Sør-Afrika. 

I februar 2020 var den sørafrikanske 47-åringen i Norge for å svømme under isen. Målebåndet stoppet på 70 meter, nok til verdensrekord for kvinner. 

For Fillary var målet å skape bevissthet om mental helse og psykiske lidelser. Hun har selv vært åpen om sine egne depresjoner, og har brukt isbading og svømming som et verktøy for å håndtere det. 

— Jeg er avhengig. Jeg er alkoholiker. Jeg har en spiseforstyrrelse. Svømming hjelper, iskaldt vann hjelper. Jeg har hatt dype depresjoner, og ved å sette fokus på det gjennom isbading, kan jeg forhåpentligvis bidra til å hjelpe andre.

Mange forbinder det afrikanske landet med sol og varme, men de kalde havstrømmene som kommer opp fra Antarktis gjør badeopplevelsen til en kjølig fornøyelse. Nå trener Fillary utenfor de vakre strendene til nok et rekordforsøk.

— Jeg trener for å potensielt slå mennenes rekord, men med nedstenginger i Tyskland der jeg har bodd de siste årene, måtte jeg tilbake til Sør-Afrika. 

For Fillary startet isbadingen i England for mange år siden. Hun jobbet som livredder i et utendørs svømmebasseng. 

— På grunn av størrelsen ble ikke bassenget tømt om vinteren, og det var der jeg begynte å svømme i iskaldt vann. 

Hun bodde en stund i London og svømte i Hyde Park året rundt.

— Folk sa jeg var gal, men det er det nærmeste en kommer å være høy uten å bruke rusmidler. Som avhengig har det vært en viktig del av livet mitt, det har gitt meg ro og gir meg en god følelse.  

— Det skjer en kjemisk ting i kroppen, og fra en avhengig sitt synspunkt så har det nok vært min redning. Det er det ene elementet hvor jeg får fred, hvor hjernen min gir meg en pause. 

— Det er i det elementet jeg har det bra.