-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Kjærlighet, håp og tro. Ja, det virker i rusbehandling.

Hva kjennetegner gode møter mellom bruker og fagperson i lokalt rusarbeid? I denne studien gjorde Mona Michalsen og Carl Christian Bachke tre hovedfunn: (1) Fagpersonenes holdninger og handlinger som uttrykte kjærlighet, håp og tro (KHT) var viktig; (2) Brukeren responderte på KHT-væremåter med å oppdage egne ressurser og tilgjengelige muligheter; (3) Å bruke en nøytral arena til møter mellom brukeren og fagpersonen kan utjevne maktubalansen noe.

Per tenkte på sin mangeårige rehabiliteringsprosess. For en forvandling han hadde opplevd. Med takknemlighet husket han et spesielt møte med saksbehandleren, og hvordan det ble et vendepunkt:

«Jeg hadde mobilisert alle krefter for å dra til sosialkontoret. Besøket var over, og jeg var akkurat kommet hjem. Da ringte saksbehandleren og ba meg komme tilbake. Hun forklarte at søknaden manglet en signatur. Uten denne ingen utbetaling før helligdagene. Jeg svarte at angsten og bussreisen hadde utmattet meg slik at jeg ikke orket enda en busstur til sosialkontoret.

Jeg skvatt til da det litt senere ringte på døren. Nølende gikk jeg til døra og kikket ut gjennom en tynn gardinglipe. Saksbehandleren, hvorfor kom hun? Forsiktig åpnet jeg døra og slapp henne inn. Da hun litt senere var gått igjen, var jeg fylt av varm takknemlighet. Tenk at hun hadde brukt lunsjpausen sin til å få signaturen min! Det hadde hun gjort for min skyld slik at jeg slapp å være pengelens i høytiden. Aldri hadde noe strukket seg så langt for meg!»

Historien eksemplifiserer et betydningsfullt møte mellom bruker og hjelper i lokalt rusarbeid. Førsteforfatter har jobbet 20 år innen feltet, og sett hjelpere svinge fra nedlatenhet og respektløshet til anerkjennelse og godhet i møte med brukere, og kolleger som gjennomgående mest utstråler en positiv eller negativ attityde. Slike observasjoner har resultert i undring omkring spørsmålet: Hva opplever brukerne som kjennetegn på gode møter med fagpersoner i rusomsorgen? Studien hensikt er å belyse dette spørsmålet.  

Denne fagartikkelen er skrevet av Mona Michalsen og Carl Christian Bachke. Mona Michalsen er avdelingsleder i Livsmestring Helse Vest, avdeling Kristiansand kommune. Carl Christian Bachke er dosent ved Universitetet i Agder, Institutt for psykososial helse. Du finner en fyldig referanseliste etter artikkelen.

Artikkelforfatterne kan kontaktes her:  mona.michalsen@kristiansand.kommune.no

Artikkelen er ikke publisert eller levert til publisering noe annet sted.

 

Å undersøke det som oppleves hjelpsomt, kan være fordelaktig fordi da berører man en praksis som sannsynligvis bør gjentas. Hjelpere som konkret kan beskrive velfungerende praksis, trygges gjerne også i yrkesutøvelsen. Datainnsamlingen vil dessuten trolig oppleves som mer positiv for informanten. For søkelyset på gode erfaringer fra møter med hjelpeapparatet reduserer faren ved å rippe opp i triste tildragelser som kan kreve langvarig debrifing i etterkant. Intervjueren fristes heller ikke til å innta terapeutrollen, og informanten unngår sykerollen. Likeså kan man håpe at «positive forskningsresultater» kan bidra til å styrke rusomsorgens renomme og redusere «håpløshetsbildet» som ofte formidles i media (jf. Reite 2019; Helse- og Omsorgsdepartementet 2015).

Studiens organisasjonsmessige kontekst

Denne studien er gjennomført parallelt med opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020, Skog Hansen, Tofteng, Flatval, Andersson, Holst & Bråthen, 2018). Opptrappingsplanen har satt rusarbeid på agendaen og gjort det lettere å snakke om dets utfordringer og muligheter for kvalitetsheving. Planen gir også oppdaterte beskrivelser av hvordan hjelpeapparatet organiseres. Kommunen og staten deler på ansvaret. Kommunene yter helsetjenester. De omfatter forebygging, kartlegging, diagnostikk, funksjonsvurdering, tidlig intervensjon, behandling og rehabilitering, og andre omsorgstjenester som inntektssikring, bo-oppfølging, psykososial støtte og veiledning, henvisning til og samarbeid med spesialisthelsetjeneneste. Statens har ansvar for tverrfaglig spesialisert utredning og behandling på rusfeltet, samt rusenheter i fengslene. (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Vår studie, som er uavhengig av opptrappingsplanen, definerer lokalt rusarbeid som kommuners og den tverrfaglige spesialiserte rusbehandlingens innsats på rusfeltet (Helsedirektoratet, 2014).

Teoretisk kontekst

Skadelig rusbruk, alkoholavhengighet og misbruk er et betydelig problem i Norge. Mellom 9 og 23 prosent av voksenbefolkningen er berørt (Landheim 2016). I perioden 2008-2012 mottok over 100 000 pasienter behandling for rusmiddelrelaterte lidelser (Folkehelseinstituttet, 2014). Høy frafallsprosent oppleves ekstra belastende for hjelpeapparatet. Endringer i behandlingstilnærmingen fra at hjelper opptrer å være belærende og moraliserende til å tenke recovery og likeverd og utøve dialogbasert praksis har vært krevende (Lossius, 2011; Hole, 2014).

I dag snakker man grovt sett om to tilnærminger. Behandlingsperspektivet preger spesialisthelsetjenesten. Det er diagnoserettet og aktivt behandlende. Recovery-perspektivet finner man i det kommunale tilbudet. Det betyr at man fokuserer på brukers ressurser, mestringspotensial og livskvalitet (Fredwall 2018; Helsedirektoratet 2014; Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Opptrappingsplanens formulering «Alle skal møte et tilgjengelig, variert og helhetlig tjenesteapparat» er krevende. Den fordrer at profesjonelle opptrer imøtekommende og hjelpsomt, og viser det slik at recovery-prosessen stimuleres.

Tidligere forskning viser at brukere verdsetter hjelpere som er gode lyttere, ikke-dømmende, forståelsesfulle og relasjonsfokuserte, kontaktvillige, og vektlegger brukers ressurser i tilbakemeldingene. Denne hjelperatferden medfører at brukerne ser seg selv i et nytt lys, oppdager muligheter og øyner håp. Dette skaper positive arbeidsallianser (Redko, Rapp, Elms, Snyder, Carlson, 2007). Topor, Skogens & von Greiff, (2018 og 2019) finner at hjelpsom arbeidsallianse fremmes ved at fagpersoner viser mellommenneskelig kontinuitet, stabilitet, struktur, ikke-stigmatiserende holdninger, vilje til å strekke seg utover de vanlige behandlingsrutinene, ivaretar dagliglivets utfordringer og dets små og trivielle forhold, og bygger ned samandlingsfrustrasjoner ofte skapt av et fragmentert tjenesteytende system, samt opptrer som et fremtidshåpets fyrlys. Forskergruppen konkluderer med at funksjonelle arbeidsallianser fremmes gjennom at fagansatte kombinerer sin formelle posisjon klart med samtidig å bygge ned strikte skiller mellom hjelper-bruker. Det får brukeren til å føle seg verdsatt som menneske, og motiverer for å ta ansvar selv. Topor et al. (2019) påpeker at kunnskapen om hvordan gode arbeidsallianser skapes i praksis, er fortsatt mangelfull. Den preges også av paradokser som bruker vil beslutte selv, men med bistand fra andre; ønsker strukturer, men samtidig frihet til å bevege seg utover disse; og tilskriver små ting stor betydning.

I andre studier uttrykker brukere at gjenvinning av psykisk helse fremmes av at bruker føler seg nyttig og akseptert, får et meningsfullt dagligliv, opplever selvrespekt, tør satse på egne sterke sider og oppnår livsmestring; gjenreiser sosialt liv og støttende relasjoner, og generelt blir bevisstgjort (Ness, Borg & Davidson, 2014; Brekke, Lien. Davidson & Biong, 2017). Tross denne kunnskapen om hva som bidrar til gode arbeidsallianser (Pettersen, Landheim, Skeie, Biong, Brodahl, Benson & Davidson,2017), var forskerne usikre på om det samme gjaldt for vendepunktsmøter i rusomsorgen. Derfor undersøkte forskerteamet hva som medvirket til at brukere besluttet å stoppe rusbruken. Studien viste følgende: Bevissthet om skadelige konsekvenser; Omsorg og kjærlighet fra nære familiemedlemmer; Imøtegåelse av tvil og nøling; Håp og forestilling om et annerledes liv; Å bli oppmerksom på tilgjengelig hjelp/behandling.

Hensikten med vår studie er å undersøke nærmere det Pettersen et al. betegnet som vendepunktopplevelser, men i en spisset sammenheng, nærmere bestemt knyttet til møter mellom bruker og fagansatt i lokalt rusarbeid. I studien innsnevres dette til den positive varianten, og vi kaller fenomenet «gode møter» eller synonymt «positive vendepunktsmøter». med tjenesteytere.

Oppsummert er det få som eksplisitt belyser gode møter mellom hjelper og bruker i rusomsorgen, hverken i internasjonal eller norsk kontekst. Mer forskning relateres til det tilgrensende begrepet «god arbeidsallianse». Imidlertid oppfatter vi dette begrepet til å beskrive noe som er mer langvarig tidsmessig enn fenomenet møte. De gjennomgåtte studiene trekker frem at hjelpers egenskaper og væremåter utløser responser og motivasjon hos bruker slik at rusmisbrukets negative sirkler blir brutt til fordel for positive og byggende indre prosesser og ytre atferd. At hjelper er en god lytter, forståelsesfull, ikke-dømmende, aksepterende, respektfull, omsorgsfull, innstilt på dialog, å gi positive tilbakemeldinger, å ta utradisjonell kontakt og viser tro på brukers iboende ressurser er blant de egenskapene som nevnes. Blir bruker møtt slik, øker sjansene for at han/hun reagerer med selvrespekt, blir oppmerksom på egne styrker/ressurser og ruslivets fortredeligheter, motiveres til å bekjempe tvil/nøling (fristelser), oppdager håpet om et bedre og et vanlig sosialt liv, ser mulighetene hjelpeapparatet tilbyr, føler seg akseptert, og tror på at normal livsmestring er oppnåelig.

Tema, forskningsspørsmål og begrepsklargjøringer

Da forskning knyttet til betydningsfulle møter i lokalt rusarbeid hvor brukerstemmen høres, er begrenset, valgte vi å belyse temaet Kjennetegn ved gode møter i lokalt rusarbeid; og disse forskningsspørsmålene:

  1. Hva kjennetegnet hjelpers/fagpersons væremåte i gode møter med bruker?
  2. Hvordan og med hva responderte bruker på fagpersonens væremåte og atferd?
  3. Hva i den fysiske konteksten bidro til at møtet opplevdes godt?

Vi håpet at brukere med erfaringer fra slike møter kunne dele viten som kunne bli til nytte for fagpersoner i deres treffpunkter, samvær og mer formelle møter med andre rusmisbrukere som søker hjelp hos den lokale rusomsorgen.

Forskningsspørsmålenes begreper tilhører mer dagligspråket enn fagspråket. Derfor vil begrepsklargjøringen preges mer av henvisning til synonymer enn til publiserte, offisielle definisjoner. Det gjelder i stor grad kjernebegrepet «gode møter». Det relaterer seg i informantenes historier til møte med en fagperson; det har gjerne kort varighet, det oppstår tilsynelatende tilfeldig og i liten grad planlagt, men det utgjør en det betydningsfull forskjell fra andre møter med fagpersoner, og innebærer et vendepunkt i informantens håndtering av sitt rusproblem. Det vekker til live brukers ressurser, initiativ og endringsvillighet, Derved utelukkes møter hvor fagpersonen prøver med alle evner å formidle godhet, hjelpsomhet og trygghet, men brukeren forblir uberørt. I artikkelen vil vi bruke betydningsfulle møter, eksistensielle og vendepunktsmøter som synonymer på slike eksklusivt diskontinuerlige hendelser. Termen diskontinuerlig er hentet fra møtepedagogikken hvor det knyttes til betegnelsen eksistensielle møter. Møtepedagogikken bygger på Bubers jeg-du-filosofi, altså et likestilt subjekt-subjekt ideal. Når jeg-du møter har kvalitet, fremstår den sanne og ekte menneskeligheten. Eksistensialistisk pedagogikk hevder at denne møtekvaliteten vanskelig lar seg metodisere, men den kjennetegnes av å være appellativ og vekkende slik at den rammer mennesket i dypet av dets eksistens. Typiske møtepedagogiske tilnærminger er formaningen, rådgivningen, vekkelsen og møtet, som alle er preget av noe uforutsigbart og diskontinuerlig (Bollnow 1959/1977). Denne pedagogiske fremtoningen er altså kjennetegnet på eksepsjonelle hjelper-bruker-hendelser, og de oppstår plutselig i hjelpers nærmest dagligdagse væremåte og hans/hennes alminnelige gjøremål, gjerne innpakket i hjelpers gode recovery-praksis. Poenget er at bruker får en motivasjonsdrivende ny innsikt, det Bruner (1961) kaller learning by discovery. Hjelpers recovery-tilnærming utløser altså brukers discovery-respons. Begrepsparet recovery-discovery blir dermed sentral i vår måte å forstå «gode møter» på.   

Lokalt rusarbeid er definert i avsnittet studiens teoretiske kontekst. Hjelpers atferd henspeiler på handlinger han/hun gjør, og som oppfattes som hjelpsomme i den situasjon og psykiske tilstand bruker er i når møtet finner sted. Hjelpers væremåte refererer til holdninger som trygger og styrker brukers selvbilde og tro på seg selv. Honneths (2008) anerkjennelses-holdning tjener som eksempel. Han hevder at mennesker grunnleggende har behov for anerkjennelse. Anerkjennelse utspiller seg i møter mellom mennesker, skaper positive relasjoner og identitet, og har en grunnkomponent av kjærlighet.

Metode

Undersøkelsen har et eksplorativt, beskrivende og tolkende design, og baserer seg på en hermeneutisk tilnærming. Kvalitative dybdeintervjuer er benyttet for å få frem brukerperspektivet og innenfra-kunnskap om temaet (Bøe & Thomassen, 2018).

Informantutvalg

 Det strategiske tilgjengelighetsutvalget (Thagaard, 2013) besto av fire informanter, en kvinne og tre menn, fra en mindre norsk region. Tre ble rekruttert gjennom bruker-/pårørende organisasjonen A-larm, og en hørte tilfeldigvis om studien og meldte seg. Inklusjonskriteriene for deltagelse var at informanten skulle være voksen og at rusproblemet og kontakten med hjelpeapparatet skulle være tilbakelagt. Aldersspennet var 34-52 år, og «ruskarrieren» varierte fra 4 til 30 år. På intervjutidspunktet (2017) var det mellom 5 og 20 år siden rusmisbruket opphørte, og mellom 1,5 og 17 år siden hjelpebistand. 

Intervjuguide og datainnsamling

Intervjuguiden hadde et narrativt utgangspunkt. For å trygge informantene fikk de tilsendt opplysninger om studien, intervjuguide og samtykkeskriv på forhånd. I følgebrevet ble de bedt om å velge sted for samtalen (Thagaard 2013), og å erindre et egenopplevd godt møte med en fagperson i lokalt rusarbeid. Denne historien innledet intervjuet, og intervjuguidens spørsmål ble derfor benyttet på en semistrukturert måte.

Førsteforfatter gjennomførte alle intervjuene. De varte fra 90 til 120 minutter. Dessuten ble det brukt tid til brifing i forkant av intervjuene og debrifing etterpå (Kvale & Brinkmann, 2015).

Det ble gjort taleopptak av intervjuene og de ble transkribert i rett i etterkant. Transkribert, anonymisert tekst utgjorde 39 sider.

Dataanalyse

Til dataanalysen ble Malteruds (2017) firetrinns-versjon av systematisk tekstkondensering brukt. I trinn en ble transkripsjonen lest flere ganger. Vi dannet oss et førsteinntrykk, og merket oss to aspekter: 1) Hjelperen strakk seg lengre enn det informantene var vant til; og 2) hjelperen viste dem respekt og anerkjennelse.

I trinn to ble teksten systematisk gjennomgått, og undertemaer identifisert: (a) hjelperens væremåte (Hjelperens holdninger); (b) hva vedkommende faktisk gjorde som fikk betydning for relasjonen og samarbeidet (Hjelperens handlinger); og (c) Hva dette gjorde med informanten.

I trinn tre og fire tok vi for oss en kategori av gangen og jobbet med tilhørende tekstbiter. Vi festet oss ved at informantene brukte utsagn som Bry seg, Ga meg håp og Trodde på meg. Gjennom analysen konstruerte vi funnkategoriene Hjelperens væremåte, Informantens responser og Kontekstens betydning. Innenfor kategorien «Hjelpers væremåte» etablerte vi de typologiene «Kjærlighetshjelperen», «Håps-hjelperen» og «Troshjelperen». Nærmere beskrivelser presenteres i funndelen.

Forskningsetikk

Prosjektet er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD), saksnummer 60325. Prosjektet er gjennomført i henhold til forskingsetiske retningslinjer. Krav om sikring av anonymitet, konfidensialitet og personvern er ivaretatt. Eksempelvis er informantene gitt fiktive navn, henholdsvis Per, Kjell, Ole og Anita.

Metodekritikk

Fire informanter betyr at vi neppe har fått tak i alle erfaringsvarianter av gode hjelper-bruker-møter. Likevel påstår vi at de lange, temarelevante samtalene har resultert i innholdsrike beskrivelser av gode møter. Dataene har derfor en solid informasjonsstyrke (Malterud 2017).

Informantenes tidsdistanse til livet med rusmiddelbruk, kan svekke hva de husker som gode møter. Man kan erindre feil, og minnets tendens til å idyllisere kan påvirke validiteten. Likevel er det slik at discovery-læring preges av episodisk minne, og da huskes de viktigste detaljene. De etterspurte møteopplevelsen har episodisk minne-karakter, og det styrker sannsynligvis validiteten.  

Funnenes indre validitet er styrket gjennom member-checking og kritisk vurdering av deres relevans til problemstillingen. Ytre validitet er ivaretatt gjennom sammenligning med funn i andre studier, jf. diskusjonsdelen.

En annen sak er at vi mer konkret kunne ha fulgt opp informantutsagn typen «han brydde seg» eller «hun viste interesse for meg» med oppfølgingsspørsmål som tydeliggjorde hvilken atferd som hjelperen eksponerte. Da kunne vi fått mer konsis viten om hjelpers handlende aspekt i det «å bry seg». Dette gjør at «å bry seg» som atferd kan fremstå som taus kunnskap (Polanyi, 1967).

Tre hovedfunn

Dataanalysen resulterte i tre hovedfunn: Hjelpernes holdninger og væremåte, Brukernes /informantenes positive respons på disse, og Betydningen av møtets fysiske og sosiale rammer. Funnene presenteres i denne rekkefølgen, og blir så drøftet i et eget avsnitt.

1. De gode møter: Hjelpers holdninger og væremåter

Tabell 1 oppsummerer kombinasjonen av hjelpers konstruktive holdninger og handlinger. Da informantene snakket mye om betydningen av hjelpers positive væremåte, tyder det på at de tilskriver hjelperen hovedansvaret for at møtet oppleves godt. Følgelig anser vi dette som studiens viktigste funn. Basert på deres begrepsbruk konstruerte vi tre typologier, se tabell1. 

 

 

 

 

I tabell 1 har vi latt enkeltinformanter være representanter for henholdsvis typologiene kjærlighets-, håps- og tros-hjelperen fordi de profilerte særlig den ene siden. Alle informantenes beskrev imidlertid hjelpere som hadde litt av alt i seg. Eksempelvis fortalte Per, som fremhevet hjelperens kjærlighetsegenskaper, at fagpersonen eksponerte tro på og viste ham tillit ved å ansvarliggjøre ham. Og Kjell understreket at hjelper uttrykte at det er alltid håp. Videre fortalte Anita at hjelperen brydde seg (kjærlighet); og uttrykte ønsker om at det skulle gå bra for henne (håp). Ole forteller likeså om at hjelperen brydde seg og sto opp for ham (kjærlighet). Typologiene er med andre ord ikke «renskårne». På basis av tabell1 sine beskrivelser kjærlighet, håp og tro konstruerte vi KHT-væremåte som en summativ term for dyder hjelpere eksponerer i gode møter med brukere.

For å tydeliggjøre karakteristika ved hjelpertypologiene presenterer vi flere informantutsagn slik at deres ord konkretiserer og nyanserer viktige kjennetegn ved hjelpetypene.

Kjennetegn ved «Kjærlighetshjelperen»:

Per og Kjell vektla kjærlighetens betydning. I artikkelens innledningshistorie finner man hva Per mer i detalj legger i hjelper-kjærlighet i et godt møte, og hvordan det var avgjørende for den vellykkede endringsprosessen han gikk inn i. Litt generalisert sier Per det slik:

«Det handler om å vise at en bryr seg, gjøre det lille ekstra. Det er så viktigOg jeg har jo veldig tro på det nå som jeg er blitt rusfri og begynt å jobbe litt selv; - at veien inn til mennesker det er å yte litt ekstra. For å vise at en bryr seg.»

Kjell ønsket plass på et rusbehandlingssenter. Den måtte han vente ganske lenge på. I ventetiden klarte han ikke å kutte ut rusmidler tross at han var motivert og innstilt på å slutte. Mens han ventet, tilbød en barnefamilie ham å bo hos seg. Han syntes de tok en stor sjanse med tilbudet sitt. Men for ham ble det en bekreftelse på at de brydde seg. På et vis ble det en kompensasjon for foreldrenes mangelfulle kjærlighet i oppveksten. Erfaringen med kjærligheten han opplevde hos barnefamilien gjør at han nå mener dette er det viktigste man kan formidle. Han sier det slik:

«Jeg prøver å gi mennesker at de kan bli sett, at de kan bety noe, at de er verdifulle, - jeg ønsker å gi noe godt til de som trenger det. Når de er sårbare, da trenger de bli sett og å bli møtt med kjærlighet.»

Kjennetegn ved «håpshjelperen»:

Ole, som hadde en lang historikk med rus og kriminalitet, vektla at hjelper eksponerte håp og muligheter. Å skape håp i en ellers mistrøstig situasjon måtte være hjelperens viktigste oppgave. Likeså verdsatte han at hjelper så muligheter:

«Han så vel antageligvis at selv om du har holdt på med det du har holdt på med, så har du ikke brukt opp alt sammen. Du har muligheter til å kunne gjøre noe. Og det er kjempeviktig. Det er jo alltid muligheter. På en eller annen måte. For hvem som helst. Altså, som menneske så er en jo ikke helt håpløs – det fins alltid noe som er mulig, tenker jeg.»

Ole fortalte at håpet ble opprettholdt ved at han visste at hjelperen sto ham bi, viste utholdenhet, gav avlastning, og så muligheter i motgangens tunge stunder:

«Når du har en person i hjelpesystemet som du har fått et godt forhold til, og som du vet har greie på det han holder på med, så får du et enda større håp om at du skal få til disse endringene.»

Kjennetegn ved «troshjelperen»:

At hjelperen så mennesket bak «atferden», trodde på og viste det tillit og respekt var Anitas viktigste budskap. Også når brukeren var vanskelig og fortsatte rusmiddelbruken, slik hun selv hadde agert:  

«De så meg som den jeg var, og de snakket til meg som en person, ikke som en som hadde rusa seg. De trodde på meg. Når jeg snakka til dem, så ble jeg trodd. Det var ikke noe sånn at de var mistenksomme overfor meg. Da ble det veldig viktig for meg å si sannheten da.»

Hun poengterte flere ganger at hun ikke hadde forventet å bli trodd eller møtt på en god måte. Imidlertid erfarte hun å bli møtt på det hun kom med, og at hjelperne la mye til rette for henne slik at hun skulle klare å følge opp. Eksempelvis fikk hun levere urinprøver i nærheten av der hun bodde i stedet for å reise til nabokommunens poliklinikk. Da hun ble gravid og måtte levere urinprøver to ganger ukentlig, kjørte støttekontakten henne til og fra urinprøvekontrollene. Hun oppfattet det slik at de satset på henne fordi de hadde tro på henne. Dette inspirerte henne og styrket hennes tro på seg selv, og på at hun skulle få til endringene.

2. De gode møter: Brukers responser på hjelpers positive væremåter

Anitas respons på hjelpers tro på henne var tydelig konstruktiv og livskursendrende. Hun ble inspirert, motivert og fikk tillit til hjelperne:

«De ville meg vel. De trodde på meg og ønsket at jeg skulle klare det. Det er klart at det gjorde noe med min selvfølelse og min motivasjon. I tillegg gjorde det mye med min tillit til dem.»

Informantene poengterte at når hjelperen viste interesse og engasjement for dem, opplevde de det som anerkjennelse og tillitsskapende vis-a-vis hjelperne. Dette gjorde dem mer åpne for å ta imot hjelp. Å vise seg tilliten verdig ble viktig:

«Nei altså, når man ruser seg, får man som regel ikke så mye tillit av de som ikke ruser seg. Når man da får tillit, så vokser man veldig på det. Jeg tenker at når du er blitt gitt tillit, i hvert fall var det sånn for meg, så blir det jo alfa omega å ikke bryte den tilliten.»

Informantene brukte også andre uttrykk for å beskrive hvordan de responderte på hjelpernes væremåter. Responsene kan oppsummeres slik: Fikk økt selvtillit/selvrespekt, oppdaget egne positive sider, opplevde trygghet, ærlighet/lyst til å snakke sant, motivasjon, økt innsatsvilje, gjorde seg hjelpmottakelig og tok i bruk slumrende ressurser hos seg selv.

3. De gode møter: Betydningen av fysiske og sosiale rammer

Per hadde erfart at rammer betydde mye for at møtene skulle bli gode, og fortalte om en behandler som i deres første møte registrerte hans nervøsitet. Behandleren foreslo da at de flyttet samtalen plenen utenfor bygningen. Per reflekterte slik over dette:

«Når behandleren sitter på et kontor bak en skrivepult og jeg i en stol ved siden av, så blir det litt ovenfra og ned. Behandleren er sjefen, og jeg er pasienten som er der så lenge behandleren vil at jeg skal være der på hans premisser. Hvis vi går ut og setter oss på en plen, så er vi plutselig likeverdige. Det skal så lite til.»

Per hadde også erfaring med at spaserturer eller bilturer var egnede rammer for gode møter.

DISKUSJON

I dette avsnittet drøftes de tre funnkategoriene med tanke på hvordan de kan forstås i lys av tidligere forskning og vurdere noen implikasjoner for praksis.

Hjelperens væremåte, hva ligger i KHT-begrepene?

KHT-typologiene ble konstruert av oss uten at begrepene ble definert nærmere. Vi starter med kjærlighetsbegrepet. Det ble i liten grad uttrykt eksplisitt av informantene, og det har mange tolkningsmuligheter. Derfor krever det at vi fortolker og presiserer det i forhold til hvordan det ble tilskrevet innhold i historiene om vendepunktsmøtene. Davidson (2010) har kategoriinndelt kjærlighetsbegrepet og knyttet kategoriene til det å praktisere «personsentrert» recovery-tilnærminger til pasienter med psykoselidelser. Han hevder at «recognizing and restoring a person’s «personhood» is fundamentally a loving act.». Kjærlighet defineres derpå som noe annet enn romantikk. I stedet refererer han til termene karuna, agape, philia og thelema, og aktualiserer disse til faglig arbeid med brukere.

Vi velger å fjerne agape-varianten da den i bibelsk terminologi forbeholdes den guddommelige kjærligheten, og således fremstår som litt uoppnåelig mennesker imellom. Philia uttrykker vennskapspreget kjærlighet, og det er mindre ønskelig i profesjonelle kontekster. Da våre forskningsspørsmål har fokus på gode møte-episoder, som gjerne har kort varighet, nedtoner dette relevansen. Ikke desto mindre innehar beretningene allusjoner til agape og philia. Likevel blir artikkelens kjærlighetsbegrep først og fremst en kombinasjon av thelema (= ønske om å gjøre noe, delta bidra og anerkjenne) og karuna (= å redusere andres lidelser via medfølende handlinger) (Davidson, 2010).

Når det gjelder håp, avlet de gode møtene frem to typer, eller forhold, som tente håpets lue i dem: (1) Hjelperen anerkjente bruker som person og (2) bidro til at vedkommende oppdaget egne ressurser og muligheter. Da studien i første rekke undersøker informantenes oppfatning av kjennetegn på gode møter, blir deres definisjon vår forståelse. Informant Ole uttrykte det slik: «Gi den andre håp!». Det innebærer både (1) og (2). Å slutte med rus tar tid. Prosessen er som regel ikke rettlinjet, og opp- og nedturer er vanlig. (Bramness, 2011). Særlig under nedturene er det viktig at hjelperen holder håpet levende (Topor et al. 2018/2019; Borg & Topor, 2014; Lossius, 2011; Redko et al., 2007).

Informantene beskrev trosbegrep som en resiprositet: Hjelper og bruker har gjensidig tillit til hverandre, men også ved å vise til at hjelper har tro på brukers endringsressurser, og ansvarsvillighet. Denne oppfatningen av troens betydning for bedringen (recovery) ligner Borg & Topor (2014) sine beskrivelser.  

I sum tegner disse begrepsforståelsene et bilde av at gode møter kan oppstå når hjelper eksponerer dydene kjærlighet, håp og tro, enten i kombinasjon eller enkeltvis.

KHT-væremåtes forekomst i annen rusrelatert fag-/forskningslitteratur?

I avsnittet om tidligere forskning presenterte vi særlig et utvalg av hva som bygger gode relasjoner og arbeidsallianser mellom bruker og hjelper med vekt på brukernes påpekninger og deres perspektiv. Nedenfor speiler vi KHT-funnene i artikkelens gjengitte teori. En slik avgrensning er en svakhet. Men vi forsvarer avgrensningen med at mange referanser er av ny dato, og gjengir forskning gjennomført innenfor fagkulturlike settinger. Begge deler styrker relevansen.

Hvilke likheter forekommer mellom våre funn og annen forsknings resultater? For det første har vi ikke sett at annen forskning har koblet KHT-dydene eksplisitt hjelpers væremåte og tilskrevet dette betydning for at vendepunktsmøter skal finne sted. For det annet finner vi at andre studier av kjennetegn ved gode arbeidsallianser implisitt hentyder til lignende dydsbeskrivende sider. For eksempel nevner Redko et al. (2007); Petersen et al. (2017) og Topor et al. (2018/2019) håp. Trosdyden er ikke så klart uttalt i den refererte forskningen. Uttrykk som «å ha fokus på brukers ressurser» (Redko et al., 2007); «å satse på egne ressurser for å oppnå mestring» (Ness et al., 2014; Brekke et al., 2017); «imøtegåelse av tvil og nøling» (Pettersen et al.); og paradokset «min egen beslutning, men med bistand fra andre» (Topor et al., 2019) tolker vi som hentydning til det å ha tiltro til brukeren. Kjærlighet er pakket inn i uttrykk som «vilje til å strekke seg utover de vanlige behandlingsrutinene» (Topor et al., 2018/2019); «å få brukeren til å føle seg verdsatt som menneske» (ibid.); «å bli glad i seg selv/selvrespekt» (Ness et al. 2014 og Brekke et al. 2017); og «omsorg og kjærlighet fra nære familiemedlemmer» (Pettersen et al 2017). I tillegg kan det dras veksler på kjærlighetens vesentlighet i det å vise anerkjennelse (Honneth, 2007).

Oppsummert på denne måten bringer ikke KHT-dydskoblingen et nytt kjennetegn ved gode møter. Det nye består i at dydstroikaen blir sydd sammen til en paraplyterm som profilerer en abstrahert forenkling av hva tidligere rusmisbrukere opplevde som den mest utløsende kraften i det gode møtet med tjenesteytere i rusomsorgen. Dessuten representerer konstruksjonene av typologiene kjærlighets- håps- og tros-hjelperen noe innovativt. Spørsmålet er om datagrunnlaget er for lite til å skape typologier? I noen grad er vi enige i det, for vårt materiale er for skrint til å tilkjenne typologiene full vitenskapelig evidens. Men forstått hermeneutisk som ny forforståelsesviten, vil vi hevde at typologiene kan ha en rolle i videre vitenskapelig kunnskapsutvikling på feltet. Dessuten grunnet KHT-termenes generelle innarbeidelse i vår vestlige kultur, kan de til tross for faren for feil-konnotasjoner, ha en stor formanende og bevisstgjørende kraft på hjelperens fagutøvelse. Likeså vil typologiene være pedagogisk formålstjenlige på grunn av sin velkjenthet. De huskes lett og hører til dagliglivets vokabular. Dermed er de ikke distanserte, tekniske nyord som fremmedgjør innhold og mening for hjelper og bruker. Sånn sett kan typologiene ha praktisk impact.

Kjærlighet, håp og tro – er rekkefølgen viktig?

Ut fra hva informantene snakket mest om valgte vi dydsrekkefølgen kjærlighet, håp og tro. Den oppmerksomme leser vil selvsagt notere seg at rekkefølgen er reversert i forhold til deres bibelske sekvens tro, håp og kjærlighet (1.Kor.13:13). Hvorfor snur vi på rekkefølgen? Uten å trekke teologien for langt så sies det i det samme verset at «størst blant dem er kjærligheten». Siden også våre informanter omtalte kjærligheten mest, styrket bibelordet oss i bestemmelsen om å velge å sette kjærligheten først, og dermed følge en rekkefølge basert på dydenes volum i intervjutranskripsjonen.

Man kan reflektere over om det har betydning om hjelper i tilnærmingen til bruker eksponerer den samme rekkefølgen: Først vise karuna- og thelema-kjærlighet, så være håpefull i håpløsheten, og endelig uttrykke endringstro? Enkelte kan sikkert hevde at rekkefølgen er viktig. Som en dyktig og erfaren praktiker i psykisk helsearbeid-feltet sa: «Når jeg tar imot en ny bruker, ser jeg bort fra diagnosebeskrivelser og rapporterte negative atferdstrekk. I stedet leter jeg febrilsk etter noe jeg kan like og bli glad i hos denne personen. Så starter jeg der. Da skapes det lettere en relasjon som kan danne basis for recovery-genererende aktiviteter.»

Våre data kan ikke direkte understøtte at kjærlighetseksponering er det eneste forløsende innsteget i førstekontakten med rusmisbrukere, Dertil er beretningene om de gode møter for komplekse. Tross vår typologi-klassifisering snakker alle informantene om alle tre dydene på en måte at man kanskje helst bør tale om en idealhjelper som eksponerer kjærlighet, håp og tro integrert? Det betyr igjen at man konstruerer KHT-typen som kjennetegn på optimale hjelper-væremåter. Rekkefølgen blir dermed underordnet.

Kan KHT-væremåten overdrives?

Selv om våre informanter vektlegger KHT-dydene hos fagansatte, så må spørsmålet stilles om hva som er passelig dydsdose? Informantene henviser til «saksbehandlende» atferd som eksempel på for lite KHT-eksponering. At hjelper innehar saksbehandlerrolle kan imidlertid være et fundament for en troverdig KHT-væremåte. Topor et al. (2018/19) hevder at struktur, regularitet og en klar, formell rolle er relasjonsbyggende når det kombineres med evne til å utjevne ut maktforholdet vis-a-vis bruker. Dette tolker vi som støtte til at begge deler trengs for at KHT-væremåter skal skape gode møter. Men det er behov for mer forskning for å konkretisere ytterligere hvilke praktiske handlinger som fungerer og hva er riktig dose og timing. Eksponerer hjelper for mye karuna- og thelema-kjærlighet, kan bruker tolke det som amorøse tilnærmelser. Det vil sannsynligvis ødelegge for vendepunktsmøter da relasjonen ikke lenger er fagprofesjonelt fundert.

En annen fare er at overdrivelse kan føre til barnsliggjørende omsorg. Det skaper hjelpeavhengighet og klientifisering. Dette inntreffer fort hvis hjelper viser overdreven KHT-atferd jevnlig over noen tid. Mulighetene for å utløse eksistensielle møteopplevelser vil da reduseres. Fordi overdrivelse gir hjelper makt og samtidig ofte skaper en snillhetsfølelse hos ham/henne, kan man fort fristes til å dra ut KHT-væremåten over lang tid overfor en og samme bruker. Resultatet blir da at brukeren bindes til hjelper i stedet for å få frigjort sine egne ressurser og selv ta ansvar for sitt liv. Konklusjonen er følgelig at både for lite og for mye KHT-væremåte kan minke sjansene for gode møter.

Kan KHT-dydene gjøres til yrkesgeneralisert pliktetikk?

Informanter understreker betydningen av hjelpers KHT-eksponering i de gode møter. Bør da forskningsfunnet aktualisere at slik væremåte skal alle hjelpere pålegges å utvise? Kan man videre pålegge ansatte en plikt til å videreutvikle KHT-dydene og utøve dem i tråd med informantenes eksempelberetninger?  Umiddelbart ser man at det oppstår interesse- og rettighetskonflikter mellom det dyden ideelt sett krever av yrkesutøveren, og det som fagforeningene har fremforhandlet som ansatte-rettigheter. Studien sier ikke noe om hvordan forholde seg til denne kontroversen. Avsnitts-overskriftens spørsmål må derfor besvares med et nei: Dydsutøvelsen kan ikke gjøres til en plikt.

Er KHT-væremåte uttrykk for recovery-praksis?

Recoveryorienterte hjelpere tar utgangspunkt i den enkeltes funksjonsstyrker, verdier og tanker om hva som gir mening, legger til rette for småskala-valg i de små dagligdagse gjøremål og småting og etablerer trygge og positive rutiner i hverdagen. (Topor et al., 2018 /2019). Denne tilnærmingen fordrer at hjelperen samarbeider med bruker på en likestilt og tillitsbasert måte (Biong & Ytrehus, 2012; Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Det betyr at hjelper grunnleggende tror at bruker selv i stor grad sitter på svarene, og at hjelpers hovedoppgave er å lokke frem disse svarene (Slade, 2017; Helsedirektoratet, 2014). Våre informanter beskrev at noe lignende ligger i bunnen for de gode møtene, nemlig det å bli møtt med tillit, anerkjennelse, forståelse, respekt og empati, å oppleve seg tatt på alvor og verdsatt. Sånn sett er der klare likhetstrekk mellom væremåter som er basale i godt recoveryarbeid og de hjelper-fremtoninger som karakteriserer de gode møter. Forskjellen består mest i at vanlig recoverytilnærming i større grad preger den gjengse, jevne, hverdagslige og dermed forutsigbare væremåten. De gode møter derimot kjennetegnes av at lignende væremåter plutselig og upredikerbart utløser innstillingsendring og ressursmobilisering hos bruker. Spørsmålet er da om tidsdimensjonen er så ulik at det blir å regne som to forskjellige faglige tilnærminger. I pedagogikken (Gunnestad, 2019) finner man en parallell som har nedfelt seg i to retninger: (1) Dialogpedagogikken som kan relateres til samsnakken, likestillingen og en dialogisk praksis som man finner innenfor recoverypreget arbeid, og (2) møtepedagogikken med sin plutselighet, uforutsigbarhet, og åpenbaringslignende natur. I intervjuene finner vi anslag til at (2) fører til (1). Våre informanter understreker også at hjelpernes positive innstilling til dem var betydningsfull. Det samme finner Stenbrenden et al., 2018) i sin studie Sterke møter. Dette gir oss grunn til å tro at KHT-eksponerende praktikere bereder grunnen for vendepunktsmøter, altså at (1) øker sjansene for at (2) skal oppstå.

Hvis vi slutter oss til denne argumentasjonen, blir det rimelig å hevde at KHT-væremåte, og vendepunktsmøter kan ses som en del av recovery. Kanskje den kan betegnes som «höjdaren» innenfor recovery på grunn av dens euforisk oppdagende læring som skjer (discovery)?

Brukerrespons i vendepunktsmøter - discoverypreget?

Brukerne utgjør halve persongalleriet i de gode møter, og det er deres perspektiv og erfaringer som denne studien presenterer. Et hovedfunn er at hjelpers KHT-væremåte kunne være avgjørende for brukerresponsen. To av informantene fortalte historier om at de ble gitt tillit. De opplevde tilliten som en «gave». I en slags resiprositet (Andersen, Rosenvinge & Bachke, 2019) ble det viktig for dem å vise seg tilliten verdig. En gevinst av dette var at de oppdaget egne ressurser og så nye muligheter (discovery) som hadde en mobiliserende effekt som stimulerte rehabiliteringsprosessene positivt. Sagt på en annen måte, studiens hovedfunn er at med hjelpers kjærlighet, håp og tro oppnås discovery som er viktig i recovery.

Hjelpsomme omgivelser

Larsen (2009) er opptatt av omgivelsenes/rommets betydning for opplevelsen og får støtte av andre på dette (ROP Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, 12. september 2014; Almvik, Sagsveen, Olsøe, Westerlund & Nordvoll, 2011). Dette omtales nesten ikke av våre informanter. Man kan stille seg spørsmål om hvorfor. Informantene fikk riktignok ikke eksplisitt spørsmål om dette, men tre av dem sa heller ingenting spontant. Dette kan forstås som at rommet eller omgivelsene ikke hadde betydning for opplevelsen. Eller, og kanskje mer sannsynlig, at informantene oppfattet omgivelsene som så nøytrale at de ikke ble tillagt betydning for om møtet opplevdes som eksistensielt viktig.

Informant Per hadde en annen oppfatning. Han fremholdt to poenger. (1) Fagpersoner må i starten prioritere tid til å bli kjent med bruker, og (2) som regel er det gunstig å møtes andre steder enn på fagpersonens kontor, for det bidrar til å likestille fagperson og bruker. Synspunktene støttes av andre forskere (Almvik, Sagsveen, Olsøe, Westerlund & Nordvoll, 2011; ROP Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, 12. september 2014). Disse publikasjonene foreslår også at det å gjøre noe praktisk sammen og det å ta bilturer sammen kan gjøre maktbalansen jevnere. Det kan altså se ut som at brukere opplever det å treffes i det offentlige rom oppleves normaliserende og hjelpsomt. Imidlertid kan ivaretagelsen av konfidensialiteten bli vanskeligere. Per beskriver gressplenen som en forløsende ramme for et godt møte. Han nevner ikke glaning eller uvedkommendes lytting som et problem. Pers historie viser dermed at man kan både nedbygge formelle ytre skiller og samtidig unngå å utlevere brukeren ved bruk av nøytrale arenaer. Det krever klokskap å gjøre slike løsninger til det muliges kunst.

Konklusjon og avsluttende tanker

Denne studien belyser Kjennetegn ved gode møter i lokalt rusarbeid, sett med øynene til tidligere rusmisbrukere. Undersøkelsen avdekker tre kjennetegn: (1) Hjelperens væremåte preges av dydene kjærlighet, håp og tro, og disse vises i ord og handling overfor brukeren; (2) Bruker responderer på slik væremåte med tillit, motivasjon, ressursmobilisering og mulighetsorientering; og (3) Bruk av uformelle omgivelser synes i noen grad å fasilitere likestilling mellom aktørene og bidra til å gi møtet eksistensiell betydning. Hovedfunnet er at disse tre kjennetegnene samvirker slik som illustrert i figur 1.  

 

 

 

 

 

De vertikale pilene i figur 1 viser henholdsvis fagpersonens recoverytankegang, og hvordan bruker responderer på den, discovery-preget læring. Pilene anskueliggjør en toveis dialogisk prosess. Prosessen kan betegnes med det engelske ordspillet recovery-discovery-hjelpsomhet. Denne hjelpsomheten representerer en samværsform som gir positivt, gjensidig utbytte for både hjelper og bruker, og utgjør dermed kjernen i vendepunktsmøter, jf. problemstillingen.

Studiens funn indikerer at fagpersoners KHT-væremåte har stor betydning for brukers recoveryprosesser. Å sikre at hjelpere har KHT-kompetanse blir derfor viktig for fagmiljøene i lokalt rusarbeid. Det impliserer at arbeidsgiverne tilbyr opplæring med rom for nødvendig veiledning og refleksjon da slik praksis er krevende.

I studien høres stemmen til rehabiliterte brukere. Det er deres erfaringer og oppfatninger som uttrykkes. Da annen forskning på fag-/temaområde synes begrenset, ønsker vi flere undersøkelser av vendepunktsmøter velkommen. Man kunne starte med å få kunnskap om hva pårørende og fagpersoner poengterer som kjennetegn på gode møter, og dermed sjekke våre funns validitet.

Alfabetisk referanseliste

Almvik, Arve, Sagsveen, Espen, Olsøe, Turid Møller, Westerlund, Heidi & Nordvoll, Reidun (2011). Å lage farger på livet til folk. God hjelp til personer med rusproblemer og psykiske lidelser i ambulante team. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(2), 154-162.

Andersen, Ingrid, Rosenvinge, Anette & Bachke, Carl Christian (2019). Bofellesskap for personer med utviklingshemming og psykiske lidelser: Hva bidrar til tverrprofesjonelt samarbeid? SOR Rapport, 65(2), 40-53.

Biong,Stian & Ytrehus, Siri (red.)(2012): Helsehjelp til personer med rusproblemer. Oslo: Akribe forlag

Bollnow, Otto Friedrich (1977), Existenzphilosophie und Pädagogik. Versuch über unstetige Formen der Erziehung. Kohlhammer, Stuttgart 5th edition.

Borg, Marit & Topor, Alain (2014). Virksomme relasjoner. Om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser. Oslo: Kommuneforlaget AS.

Bramness, Jørgen Gunnar(2011). Innledende ord i Lossius, Kari (red.). Håndbok i rusbehandling. Til pasienter med moderat til alvorlig rusmiddelavhengighet. (s. 5-7) Oslo: Gyldendal Akademisk.

Brekke, Eva, Lien, Lars, Davidson, Larry, & Biong, Stian (2017). First-person experiences of recovery in co-occurring mental health and substance use conditions., Advances in Dual Diagnosis, 10(1), 13-24. http://dx.doi.org/10.1108/ADD-07-2016-0015

Bruner, Jerome (1961). The act of discovery. Harvard Educational Review, 31, 21-32.

Bøe, Tore Dag & Thomassen, Arne (2018). Psykisk helsearbeid. Å skape rom for hverandre. Fokus på familien. 2018(04), pp.321-325

Davidson, Larry (2011). Recovery from psychosis: What’s love got to do with it? Psychosis> Psychological, Social and Integrative Approaches. Vol 3(2),105-114. Taylor & Francis Online. http//doi.org/10.1080/17522439.2010.545431.

Fellesorganisasjonen (2019, 14. mai). Verdier som forplikter. https://www.fo.no/getfile.php/1311759-1548957707/Dokumenter/Din%20profesjon/Brosjyrer/Etikkplakat%20bokm%C3%A5l.pdf .

Fredwall, Terje Emil (2018). Pasientforløp for personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse. Senter for omsorgsforskning, sør. https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2496777/Samtidig%20rusmiddellidelse%20og%20psykisk%20lidelse-web.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Gunnestad. Arve (2019): Didaktikk for barnehagelærere. (2.utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2015) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020). (Prop. 15 S). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helsedirektoratet. (2014) Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet.

Hole, Reidar (2014). Forebygging og behandling av rusproblemer. En innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Honneth, Axel (2008). Kamp om anerkjennelse: Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Landheim, Anne Signe, Wiig, Frøy Lode, Brendebekken, Marit, Brodahl, Morten & Biong, Stian (red.). (2016). Et bedre liv. Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddelmisbruk og psykiske helseproblemer. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Larsen, Inger Beate (2009). "Det sitter i veggene": materialitet og mennesker i distriktspsykiatriske sentra. (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Lossius, Kari (red.). (2011) Håndbok i rusbehandling. Til pasienter med moderat til alvorlig rusmiddelavhengighet. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Malterud, Kirsti (2013). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. En innføring (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Ness, Ottar, Borg, Marit & Davidson, Larry (2014). Facilitators and barriers in dual recovery: a literature review of first-person perspectives. Advances in Dual Diagnosis, 08/12/2014, Vol.7(3), pp.107-117.

Pettersen, Henning, Landheim, Anne, Skeie, Ivar, Biong, Stian, Brodahl, Morten, Benson, Victoria & Davidson, Larry (2018). Why Do Those With Long-Term Substance Use Disorders Stop Abusing Substances? A Qualitative Study. Substance Abuse: Research and Treatment, 05 February 2018, Vol.12

Polanyi, Michael (1967). The Tacit Dimension, New York: Anchor Books

Redko, Cristina, Rapp, Richard C., Elms, Cindy, Snyder, Mindy, Carlson, Robert G. (2007). Understanding the Working Alliance Between Persons with Substance Abuse Problems and Strengths-Based Case Managers. Journal of Psychoactive Drugs, 39(3), 241-250.

Reite, Kjetil (2019, 24.01.). Kommunen får kraftig kritikk i ny rapport: «Krenkende og nedverdigende». Fædrelandsvennen. https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/KvJQM7/Kommunen-far-kraftig-kritikk-i-ny-rapport-Krenkende-og-nedverdigende  .

ROP Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse. (12. september 2014). Hva kjennetegner et godt møte med hjelpeapparatet? https://rop.no/roptv/hva-kjennetegner-et-godt-moete-med-hjelpeapparatet/ .

Skog Hansen, Inger Lise, Tofteng, Maja, Flatval, Vegard Salte, Andersson, Sara, Holst, Linn Sørensen & Bråthen, Kjetil (2018). Evaluering av opptrappingsplanen for rusfeltet. Oslo. Fafo-rapport.

Slade, Mike (2017). 100 råd som fremmer recovery. En veiledning for psykisk helsepersonell (2. utg.). Trondheim: Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). http://www.melkeveien.me/NAPHA-Rapport-2-2017/Rapport-2-2017.html#p=2 .

Stenbrenden, Siw, Haukland, Magne, Knutsen, Ingrid Ruud, (2018). Sterke møter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 15(02-03), 159-169

Thagaard, Tove (2013). Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget. 4.utg.

Topor, Alain, Skogens, Lisa & Von Greiff, Ninive (2018). Building trust and recovery capital: the professionals’ helpful practice. Advances in Dual Diagnosis. Emerald Publishing Limited, ISSN 1757-0972. DOI 10.1108/ADD-11-2017-0022.

Topor, Alain, Von Greiff, Ninive & Skogens, Lisa (2019). Micro-affirmations and Recovery for Persons with Mental Health and Alcohol and Drug Problems: User and Professional Experience-Based Practice and Knowledge. International Journal of Mental Health and Addiction. Springer. http://doi.org/10.1007/s11469-019-00063-8.

 

 

 

Les mer om følgende emner: