Med innvandrerbakgrunn: Dropper oftere ut av behandling

Prabhjot Kour er doktorgradsstipendiat tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP). Hun er utdannet lege og har to års klinisk erfaring fra offentlig og privat sykehus i India. Hun har også en mastergrad i internasjonalt helsearbeid.

Lever et dobbeltliv

Kour intervjuet 10 mannlige innvandrere med rus og psykiatriske lidelser (ROP-lidelser). Hun ønsket å lære mer om hvordan det oppleves å være innvandrer og slite med rus og psykisk lidelse.

De fleste kommer fra land hvor gode helsetjenester for denne typen lidelser ikke eksisterer. I deres egne kulturer og Norske nærmiljø er rus og psykiske lidelser ofte tabu. Mange vegrer seg derfor for å oppsøke helsetjenester i frykt for å bli sett ned på.

 De har forsøkt å skjule misbruket sitt så godt som mulig. Selv de av mennene som er åpne overfor familie og venner om problemene sine, opplever å leve et dobbeltliv.

Flere av dem kommer også fra land i krig, og er traumatisert. De har i stor grad måttet håndtere traumene sine på egen hånd. Veien inn i rusen har derfor vært kort.

I tillegg har mange unge opplevd mobbing etter å ha kommet til Norge.

Bare en kvinne ville stå frem

– Dette var en vanskelig målgruppe å nå frem til sier Kour.

Hun forteller at de helst ikke vil snakke om hvordan de har det. Men at alle i ettertid sagt at de er glade for å ha kunnet bidra. De vil at andre skal slippe å oppleve det de selv har måttet gå igjennom. Samtidig er de opptatt av å forbli anonyme.

At det kun ble mannlige deltakere skyldes at rekrutteringen av kvinner var enda vanskeligere.

–  I løpet av ni måneder klarte jeg bare å rekruttere en kvinne. derfor måtte jeg til slutt avgrense utvalget til menn i denne studien, sier Kour.

Til gjengjeld var intervjuet med denne ene kvinnen så interessant, at Kour har valgt å gjøre en senere studie bare på henne.

Er du voldelig?

Deltakerne forteller både om språklige, kulturelle, strukturelle og personlige utfordringer i kontakt med helsevesenet. Alle opplever å ha møtt liten eller null interesse for bakgrunnen og kulturen deres. Faktorer de selv mener har stor betydning. Flere av mennene rapporterer om møter med helsepersonell som medført at de droppet ut av behandling og fått tilbakefall.

 «De forsto ikke mine behov. Det ble bare skrevet i papirer, om meg, at moren min er skilt og om hendelser i livet mitt, men det var faktisk ingen samtaler om det med meg, ingenting om hvordan det er å være innvandrer», forteller en av deltakerne i studien.

«Så jeg dro til møtet der, og det var en psykiater der, og hun skulle snakke med meg, og jeg delte litt om livet mitt og slikt, om hvordan jeg hadde blitt behandlet her når det gjelder rasisme. Jeg var så sårbar, og da spurte hun meg bare "Er du voldelig?", Og jeg tenkte "Hva. . . skal du begynne å dømme meg?”, det var det jeg tenkte i det minste. Jeg sa at jeg ikke kan jobbe med deg. Du dømmer meg allerede når jeg er så sårbar, og spør meg om jeg er voldelig. Jeg har fått nok av det. Hver gang jeg blir sett i gatene spør de meg om jeg var voldelig. Hva har det med noe å gjøre? Jeg vil også leve som en person i dette landet, jeg vil ikke ha disse merkelappene på meg hele tiden. Det er det som gjør vondt, ikke sant?», sier en annen.

– Studien viser at liten kulturforståelse blant helsemedarbeidere som skal bistå denne pasientgruppen, er et stort problem, konstaterer Kour. Få ansatte innen fagfeltet rus- og psykisk helse har selv innvandrerbakgrunn. Dette gjør det vanskeligere for pasientene å relatere til behandlerne.

Et annet viktig funn er betydelsen av å bli sett på og behandlet som en individ i stedet for en diagnose. Flere av mennene Kour intervjuet rapporterte om at deres vilje til å engasjere seg i egen behandling, økte når de ble møtt av helsepersonell som respekterte dem.

Vanskelig å gi noe tilbake til samfunnet

Samtlige av mennene synes også oppfølgingen etter endt behandling var for dårlig. De er blitt overlatt til seg selv i strevet med å etablere en meningsfull hverdag, og gode rutiner.

– Overgangen kan fort bli for brå. Når pasienter som har vært inne til langvarig behandling slippes ut, uten videre oppfølging, fører dette ofte til tilbakefall, sier Kour.

Hun mener oppfølging er svært viktig for denne gruppen mennesker. De ønsker å komme seg ut i jobb og gi noe tilbake, men de opplever også det som svært vanskelig. Både innvandrerbakgrunnen og ROP-lidelsen gjør det vanskelig å få innpass på arbeidsmarkedet.

 – De trenger mer støtte og oppfølging enn hva de får i dag. Jobb og meningsfull aktivitet er livsviktig når pasienter med rus- og psykisk lidelse skal tilbake i samfunnet, sier Kour.

Hun mener all helsepersonell som behandler denne pasientgruppen, trenger bedre kunnskap om kultur og migrasjon. Dette gjelder også fastleger, helsesøstre og andre, som har kontakt med mennesker i risikosonen for å utvikle en ROP-lidelse.

– Vi må skjønne hvor viktig dette er både for behandlingsløp og resultat, sier forskeren.

I en forskningsartikkel, som du finner her, har Kour skrevet om hva slags oppfølging og støtte hun mener denne pasientgruppen trenger.