460.000 mulige maktovergrep venter avklaring

Av Roar Mikalsen, leder for AROD, Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk

Rusreform - 460.000 mulige maktovergrep venter avklaring

Riksadvokatens rapport viser at utstrakte menneskerettighetsbrudd har funnet sted og at det råder stor usikkerhet om forholdsmessigheten rundt bruk av tvangsmidler. Det er imidlertid ikke bare i de mindre sakene at politiets innsats er omtvistet. Menneskerettighetene har relevans også i større saker og totalt er 460.000 straffesaker omstridt. Til sommeren vil norske domstoler belyse dette rettighetsbildet og hvordan politikerne har ivaretatt ansvaret for ruspolitikkens forfulgte.

Etter Riksadvokatens rapport vet vi at tusenvis av overgrep er utført av norsk politi hvert eneste år. Manglende fagledelse har muliggjort utstrakt ukultur, men godt mulig venter en enda større skandale. Rusutvalgets betraktninger gjør det usikkert om maktbruk i det hele tatt har noen plass. Menneskerettighetene setter grenser som staten må respektere, og det sivile samfunn har gått til domstolene for å få belyst et større rettighetsbilde. 

Ruspolitikk i retten

Dette ble gjort da alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) satte opp en bod med cannabis og psilocybinprodukter utenfor politihuset i Oslo den 11. september 2021. Politiet var på forhånd informert, og det var motstanden mot å ta rusrapportens påvisning av offentlig panikk på alvor som gjorde at AROD gikk til dette skrittet. Det er en nær sammenheng mellom offentlig panikk og menneskerettsbrudd, og ved å dele ut cannabis i mengder over de som var foreslått for avkriminalisering, tok vi ruspolitikken ut av politikernes hender.

Ifølge maktfordelingsprinsippet blir det derfor domstolenes oppgave å sørge for menneskerettsanalyse. Hovedforhandlingene er berammet 1-3 juni 2022, og AROD spør om det er nødvendig å videreføre et kriminelt marked når halve Europa er i ferd med å regulere cannabis: Er det slik at Norge trenger forbudet for å verne om samfunnet, eller er vi bedre tjent med å fjerne Straffelovens §§ 231 og 232? Finnes det gode grunner for å straffe på ruspolitikkens område, eller må vi erkjenne jakt på syndebukker og en forbindelse til tidligere tiders vilkårlige forfølgelse?

Det er dette som blir rettens oppgave å besvare. Et effektivt rettsmiddel er selve kjernen i menneskerettskonvensjonene, og definisjonen på vilkårlig fengsling er enkel: Vi har med vilkårlig fengsling å gjøre når straff ikke er i tråd med menneskerettighetene. For å være innenfor menneskerettighetene, må loven fremme et legitimt formål, være det minst inngripende av alle tilgjengelige virkemidler, og gjenspeile en balansert avveiing av individets rett til frihet målt opp mot samfunnets behov for beskyttelse.

Det er statens ansvar å vise at dette er tilfellet, men ingen har dokumentert at straff er en god ide. Politikerne har sett narkotika som fienden ved porten, et onde som det må erklæres krig mot, men om fienden må bekjempes med tyranniske metoder er omtvistet. Hvorfor vil bli belyst i retten, men i flere tiår har sosiologer, kriminologer, psykologer, og jurister påpekt syndebukkmekanismen som utgangspunkt for forbudets popularitet.

Jakt på syndebukker

Dette fenomenet, vår tendens til å gi ut-grupperinger skylda for problemer som vi har et felles ansvar for å løse, knytter narkotikalovene til tidligere tiders vilkårlige forfølgelse, og det er liten tvil om at forbudslinjen sliter. Ikke bare viser rusrapporten at problemene med straff er mange, mens gevinsten er usikker: Alt tyder på at vi kan komme lenger med mindre inngripende midler, og nok av eksperter ser forbudet som en trussel mot vår sivilisasjon. Rent faktisk, den fordervelse som alkoholforbudet påførte samfunnet var ingenting sammenlignet med narkotikaforbudet, og det er derfor stadig flere land legaliserer markedet for cannabis.

Med Tyskland, Malta, Luxembourg og Nederland i bresjen, erkjenner store deler av Europa at et regulert marked er bedre enn et kriminelt, og det er solid grunnlag for å se menneskerettigheter i konflikt med straff i ruspolitikken. Flere domstoler har gitt gode avgjørelser på området, og det er opplagt at prinsipper som autonomi, forholdsmessighet, likhet, og frihetspresumsjon ugyldiggjør straff mot cannabisbrukere. Om retten til bruk inkluderer et regulert marked gjenstår å se, for spørsmålet har ikke vært gjenstand for analyse. Det blir norsk rett som for første gang ser på saken og ettersom stadig flere domstoler fremhever autonomi for rusbrukere, må norsk rett ikke bare avklare hva en selger av illegale stoffer har gjort som er verre enn ansatte ellers i handelsnæringen, men om det er nødvendig å usette brukere og samfunn for problemene som følger av et sort marked.

Ministere må svare

Samtlige parter har fått tilstrekkelig informasjon for at forholdet mellom menneskerettighetene og Straffelovens §§ 231 og 232 kan belyses. Flere ministere er innkalt for å vitne, og det gjenstår å se om noen kan godtgjøre at straff har en nyttefunksjon. For at det skal skje, må staten vise gode grunner til å forskjellsbehandle på ruspolitikkens område. Cannabisbruk må vises å utgjøre en større trussel enn for eksempel alkoholbruk, for ellers er det bare «kultur» som skiller, og det er ikke godt nok.

Det skal nevnes at det var på dette grunnlaget tidligere statsminister Erna Solberg forsvarte forbudet under en filosofisk debatt, og at tidligere justisminister Anders Anundsen gjorde en uforglemmelig figur da NRKs Folkeopplysningen undersøkte grunnlaget for kriminalisering av cannabis. Ikke bare fremsto ministeren som et eksempel på den dobbeltmoral som driver politikken videre, men etter mye leting var alt Justisdepartementet kunne vise til en upublisert masteroppgave fra en svensk medisinstudent.

AROD forventer ikke bedre denne gang. Det er tynn suppe som forbudstilhengerne har kokt sammen, og om inngrep i retten til privatliv og familieliv skal være forenelige med menneskerettighetene, innebærer kravet om nødvendighet at inngrepet svarer til et presserende samfunnsmessig behov. Det narkotikafrie idealet må ikke bare være verdt å krige for, men midlene må være egnet til å nå målet, og det skal godt la seg gjøre.

Rusreformutvalgets rapport oppsummerte ikke bare myten om narkotikahaien som politisk fiksjon, men ord som «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer politikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle». «Panikk» brukes flere ganger, og dette makkverk av en politisk prosess ligger bak lovens høyeste straff.

Det gjenstår å se om staten vil forsvare strafferegimet, men AROD forventer at kravet om menneskerettsanalyse vinner frem. Det er i Norge like mye tingrettens som Høyesteretts oppgave å vurdere problemstillingen og det er unødig tidkrevende og kostnadsfullt å vente. Rent faktisk, om retten gjør jobben sin, kan hundrevis av liv reddes og tusenvis av fengselsår bli spart. Vi har å gjøre med den viktigste saken å gjøre siden krigen, og AROD ser frem til et oppgjør med fortidens synder.