— Det er ikke pasientene selv som skal sørge for integrert behandling

Har noe blitt snakket såå mye om, utredet så mange ganger, ikledd så mange fine betegnelser og ledet til så mange honnørord som..... SAMHANDLING? Dette tilsynelatende enkle, men akk så vanskelige: Å handle sammen - på tvers av nivåer og på tvers av tjenester.

Lars Lien, faglig rådgiver ved NK ROP (Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse), kommer i disse dager med boka "Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak". Den har han laget sammen med Tore Willy Lie, også han faglig rådgiver ved NK ROP. 

De to har redigert boken, skrevet enkelte av kapitlene selv, men det er også 20 andre fagfolk som har bidratt med tekster fra de ulike delene av fagfeltet. 

Strukturer og holdninger

Vi går rett på sak:

Hvorfor er det så himla vanskelig å få til samhandling?

— Det har mye med hvordan vi organiserer helsevesenet vårt. Vi har veldig sterke skiller i organiseringen, som skillet mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste og skillet mellom helse og resttjenestene, som f.eks bolig. Og vi har tydelige skiller innad i spesialisthelsetjenesten, som skillet mellom rus og psykisk helse, sier Lien.

— Disse skillene skaper også faglige barrierer. Man setter grenser for sitt eget fag, for sin faglighet. Så ja, jeg tenker at strukturer og holdninger er de største hindre for mer samhandling.

Og Lien påpeker det alvorlige i dette:

— Når Statens Helsetilsyn, etter sine tilsyn i 2017 og 2018, beskriver koordinering og samarbeid som "veldig mangelfull", og slår fast at disse manglene "truer rettssikkerheten til de mest sårbare pasientene", er det svært alvorlig.

— Vis faglig ydmykhet

— I boken bruker dere blant annet et reelt, men anonymisert eksempel, på mangel på samhandling. Karianne blir lagt inn på akuttenhet, men hvor det raskt viser seg at samarbeidet både på tvers og fra topp til bunn i helseforetaket svikter helt. De forskjellige instanser har ulike meninger om hva som gagner pasienten best og ingen vil ta ansvar for Karianne. Hva skal til for å gi henne den hjelpen hun har krav på?

— I dag er mange fagmiljøer dessverre preget av en tankegang som sier: "Jeg, med min rolle og min faglighet, er den som vet hva som er det riktige." Skal vi komme noen vei med samhandling, må det være mer faglig ydmykhet. Pasientenes problemer er så sammensatte at det ikke er noe fag som kan gi det eksakte riktige eller gale svaret. Det er så mange nyanser i grått her, ikke svart/hvitt.

— Du peker på strukturer og holdninger. Men er det ikke nødvendig med sterke økonomiske virkemidler her? Hvis de ulike tjenestene som skal samarbeide får økonomiske insentiver som øker deres egeninteresse i å samhandle, ville ikke det først til større endring enn å jobbe med holdninger?

— Jo, her tror jeg det ligger noe. Men jeg klarer ikke helt å se hvordan man skulle vri slike økonomiske insentiver slik at de fungerte. I dag er det store utfordringer i samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, og disse er jo ikke primært av økonomisk art. det er i seg selv et stort problem for pasientenes rettssikkerhet at det er så stor variasjon etter hvilken kommune man hører til i. Fra spesialisthelsetjenestens ståsted er det jo store problemer i overgangen til kommunene etter endt behandling; at man stadig opplever at kommunene ikke er klare med sine tjenester, selv om man har varslet i god tid på forhånd at behandlingen går mot slutten, sier Lien og kommer med et lite (eller stort?) hjertesukk:

— Alle må forstå hva integrert behandling er. Og forstå at det er vi, de ulike tjenestene, som skal integrere behandlingen. Det er ikke pasientene som skal gjøre det.

Men Lars Lien undertreker samtidig at det også her er snakk om strukturelle problemer, f.eks. det at kommunene ikke er involvert i pakkeforløpet og at kommunene får stadig flere oppgaver, samtidig som antall heldøgnsplasser i spesialisthelsetjenesten reduseres.

Har ikke tro på nye føringer

— Alle føringene fra sentrale myndigheter, nye modeller, nye roller, begreper og reformer - fører det til mer samhandling?

— Der er jeg nok pessimist. Forløpskoordineringen fungerer ikke. Og det er mye gjentakelser i begreper som helsefellesskap og samhandlingsreform, som minner om tidligere reformer. Nei, jeg har ikke tro på at disse føringene "top-down" fører frem, sier Lien, men trekker frem noe som har ført frem.

— Ordningen med ACT- og FACT-team har ført til bedre samhandling, som gir pasientene bedre livsvilkår. Det har vi også etter hvert forskningsmessig belegg for å kunne si. Der er jo samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene integrert i selve modellen. 

Lars Lien og Tore Willy Lie skriver i boka at de håper boka kan være med å bidra til bedre levekår for mennesker med samtidig rus og psykisk lidelse.

— Det kan være et håp i at nye generasjoner fagfolk får økt kompetanse innen ROP-fagfeltet. Vi håper boka særlig blir brukt av studenter i helse- og sosialfag, fra bachelor til videreutdanning, sier Lien.