For dårlig tilbud til medikamentavhengige

Behandlingstilbudet er dårlig, men bedre enn i 2019 da «Berit» ble helt overlatt til seg sjøl med avvenning fra Oxycontin, les her i Rus & Samfunn. At hun ikke fikk mer hjelp enn litt støtte fra fastlegen sin, mener Petter Borchgrevink var en stor svikt i systemet. 

— Det er ingen opioidkrise i Norge, men vi må være på vakt – vi må passe på å ha tiltak for at det ikke skal utvikle seg.

Petter Borchgrevink er professor og avdelingssjef ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital i Trondheim. Han forteller at det er ca 60 000 som blir smertebehandla med opioide smertestillende medikamenter over lang tid i Norge. Men «bare» noen få tusen får store problemer. Mange av dem har utvikla avhengighetssyndrom og har samtidig langvarige smerter – så sterke at fullstendig avvenning er vanskelig. De trenger først og fremst hjelp til nedtrapping og stabilisering, mener han. Her skorter det altså på hjelp. 

Får ikke separat avvenning 

Både de som bør avvennes totalt og de som skal trappe ned og stabiliseres, må få bedre hjelp enten ved døgnbehandling eller poliklinisk, og Borchgrevink mener, som Berit, at personer med iatrogent avhengighetssyndrom (avhengighet som skyldes medikamenter forskrevet av lege/helsevesenet) ikke bør behandles på samme måte som rusavhengige. For det er forskjeller mellom dem: Medikamentbruken deres har ikke vært motivert av rusopplevelsen, men av å lindre fysiske smerter og etter hvert også å unngå abstinens. Gruppa består oftere av kvinner i 50 åra med etablerte liv. 

Men først og fremst er forskjellen den at avvenninga er enda vanskeligere og tøffere for dem. Avvenning fra heroin er tøft nok – mange klarer det ikke, og må i stedet stabiliseres med opioider i Lar. Smertepasienter som har utvikla et avhengighetssyndrom vil oppleve både abstinens og de intens fysiske smertene som jo var årsaken til at de begynte med legemiddelet. Denne forskjellen er for lite erkjent i helsevesenet, mener han.

Det er også svært få institusjoner som har kompetanse på medikamentavvenning, og ingen driver separat avvenning. Blå Kors Lade har kompetansen, men bare én avrusingsavdeling. Den har 18 plasser, forteller overlege Mari Tvervåg Solbakken.

— Her har vi en lett, eller rettere tung blanding av alt: alkohol, medikamenter og de tradisjonelt «narkomane». Mange av de alkoholavhengige er også medikamentavhengige, forteller hun videre, men erkjenner at de med iatrogent avhengighetssyndrom nok burde avvennes separat. De føler seg ofte malplassert. Noen skriver seg rett og slett ut fordi det blir for tøft å være der. Men overraskende mange fikser det overraskende greit, legger hun til.

Solbakken har ikke noe tall på denne gruppa, men det er ikke så mange, og det kan nok tenkes at en del som sliter med iatrogen avhengighet kvier seg for å bli innlagt, sier hun.

Styrer tempoet sjøl 

Det finnes ingen oppskrift på en effektiv og vellykka nedtrapping, forløpene er helt individuelle, forklarer Solbakken. Noen skal heller ikke avvennes, men stabiliseres på lavere dose. Men det viktigste er at pasienten får være med å styre tempoet sjøl. Noen ønsker å trappe ned fort, andre sakte. Mange får en pause i nedtrappinga med planlagt re-innlegging etter 4-6 uker. Mens andre ikke ønsker det. Det blir vanligvis brukt andre medikamenter for å gjøre forløpet lettere, som angstdempende medikamenter, blodtrykksregulerende og medikamenter mot svetting.

Benzodiazepiner, metadon og Oxycontin – samt Lyrica, som er et B-preparat som har et stort avhengighetspotensial, tar det lang tid å avvennes fra, forteller Solbakken. Pasientene er innlagt i to til seks uker. Til sammenlikning går det relativt raskt og avvennes fysisk fra heroin – ca 1-2 uker.

— Når de medikamentavhengige har kommet ned på lav dose, abstinensene ikke er så store, og det først og fremst er livet som må takles, overføres de ofte til andre avdelinger her hos oss eller til Klinikk for rus og avhengighetsmedisin ved St.Olavs hospital. De som skal hjem etter avvenning, nedtrapping eller stabilisering, får poliklinisk oppfølging ved St. Olavs.

Poliklinisk behandling innebærer først og fremst gruppesamtaler og kognitiv behandling, og tar vanligvis lenger tid enn døgnbehandling. 

Solbakken forteller at Lade sjøl hadde poliklinikk helt fram til 1.juli i år, men at den ble lagt ned fordi Helse Midt-Norge RHF mente tilbudet ved St.Olavs var tilstrekkelig.
Hun regner med at det handla om økonomi.

Sykehuset Levanger kan også behandle medikamentavhengige, men sender helst pasientene sine til Lade for avvenning eller nedrapping. Men poliklinisk behandling til denne gruppa gir de.

Dersom det er flere som driver med avvenning for denne gruppa, er det i tilfelle en godt bevart hemmelighet som Rus & Samfunn ikke har klart å avsløre.

Ønsker Helsedirektoratet på banen 

Det er altså tre alternative innfallsvinkler til behandling av medikamentavhengige: innleggelse for nedtrapping og/eller avvenning, poliklinisk nedtrapping, eller stabilisering som kan gjøres poliklinisk eller ved innleggelse, og Petter Borchgrevink etterlyser en tydeligere anbefaling fra Helsedirektoratet når det gjelder behandling av denne gruppa. Verken den oppdaterte nasjonale veilederen for vanedannende legemidler som kom i 2021 eller «Ny nasjonal retningslinje for behandling av opioidavhengighet» som kom i mai i år, har klart å omfatte dette. Helsemyndighetene erkjenner denne mangelen, sier han.

— Vi vet mye om stabilisering av heroinavhengige, men det er lite kunnskap om hva som er forskjellen når man i tillegg til avhengighet har sterke, langvarige smerter – det forsker vi på nå. Vi må lære av de vonde erfaringene fra USA. Borchgrevink sitter sjøl i ei forskningsgruppe som har fulgt opioidbrukere i over 10 år. Den kan fastslå at bruken ikke øker veldig mye mer i Norge.

Forskningprosjekt vil øke pasientenes livskvalitet 

Et helt nytt prosjekt som ble satt i gang i 2021 er Point-prosjektet (Preventing an Opioid epidemic In Norway: Focusing on Treatment of chronic pain) i regi av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra daværende helseminister Bent Høie. Point er et omfattende prosjekt, der hensikten er å sørge for kunnskap så vi ikke får noen opioidepidemi i Norge. Det setter søkelys på uheldige konsekvenser av opioidbehandling, og skal bidra til å forhindre uønskede konsekvenser av denne behandlinga og øke pasientenes livskvalitet.

En del av prosjektet er en kvalitativ studie av pasientenes egen opplevelse. Der blir både pasienter som er avvent og stabilisert, intervjua for å synligjøre hvor komplisert dette er. 

Forskning på hva som er god og effektiv avvenning derimot, er ikke på gang.

— Så langt har vi rett og slett ikke kommet, sier Borchgrevink.

Godt samarbeid 

Han forteller også om et omfattende samarbeid på dette feltet i kjølvannet av Helsedirektoratets veileder «Organisering og drift av tverrfaglige smerteklinikker» som kom i 2015, og som oppfordra til samarbeid mellom smerteklinikker og avdelinger for rus og avhengighetsmedisin. I den forbindelse ble det oppretta et nettverk med 12 tverrfaglige smerteklinikker med sine tilsvarende samarbeidende avhengighetsklinikker. 

 Ved St. Olavs hospital får fire fastleger hver måned legge fram et case for et tverrfaglig team og får råd og ryggdekning for videre behandling av pasientene, enten de bør avvennes eller stabiliseres. Og ryggdekning er noe fastlegene kan trenge i denne behandlinga, mener han.

— Statens helsetilsyn har etter min mening overprestert når det gjelder å passe på fastleger som forskriver opioider. De forstå ikke godt nok at det er uforsvarlig å stoppe forskriving til pasienter som da både får sterke abstinenser og sterkere smerter, sier Petter Borchgrevink.

— Dermed er det nå mange fastleger som ikke tør «å ta i» disse pasientene fordi de er redde for tilsyn og advarsel. I stedet bør mange leger som ivaretar disse pasientene få ros. Så det «Berit» varsler om er viktig!