Nå vil hun ikke lenger bare smile

I et innlegg publisert i Fontene, Utrop, Tv2.no og i Sykepleien ber Gina Holmvik om at helsepersonell må begynne å tro på at man faktisk kan bli rusfri. 30-åringen tar utgangspunkt i egne opplevelser, ikke minst da hun mellom riene inne på fødestua måtte redegjøre for tidligere rushistorie. Før fødselen var over, fikk hun beskjed om at barneverntjenesten ville bli varslet. Gina husker fødselen som et kontinuerlig skrik. Den vordende mors tykke bunke med rene urinprøvesvar tatt ukentlig gjennom svangerskapet, var ikke nok.

— Er det virkelig sant at dette skjedde inne på fødestua?

— Det er helt, helt sant. Jeg trodde at urinprøvene som jeg selv hadde tatt initiativet til, skulle gjøre en forskjell. Da jeg oppdaget at jeg var gravid, tok jeg et valg om å slutte med rus. Urkraften slo inn. Det var noe med det å skulle bli mor.

På det tidpunktet var det ikke lenge siden Gina hadde vært innlagt til rusbehandling – et opplegg hun ikke klarte å følge. Men med familien i ryggen bestemte hun seg nå for at hun aldri mer skulle ruse seg.

Alle prøvene var blanke, men det gjorde ingen forskjell for jordmora

— Urinprøvene som jeg selv hadde tatt initiativ til, skulle bevise at jeg var rusfri. Alle prøvene var blanke, men det gjorde ingen forskjell for jordmora. Jeg har reflektert mye over helsearbeideren som brøt loven om taushetsplikt og meldte meg til barnevernstjenesten. Hun kan ikke engang ha hatt tillitt til sitt eget kontrollsystem. Tillit til systemet er jo limet i samfunnet. Uten tillit har ikke hjelpeapparatet noen annen verdi enn å være et luftslott. Kontrollsystemet deres viste at jeg var rusfri.

Jeg oppdager at jeg som intervjuer og som helsearbeider i mange år (se note nederst), kjenner på en skam over at jeg valgte å stille dette kontrollspørsmålet. Det var som om det ikke kunne være sant. Gina derimot, virker ikke til å reagere. Hun smiler og snakker med rolig stemme.  

Alltid på tilbudssiden

— Som tidligere rusmisbruker svarer jeg reflektorisk med mild stemme når jeg får slike spørsmål. I et system som vil kontrollere meg, lærte jeg raskt å alltid si «ja, selvfølgelig». Det er det de vil ha. Ikke minst fra slike som jeg som ikke hadde blitt rusfri tross flere behandlingsrunder.

På veien hadde jeg mistet mye av tillitten til systemet – og vice versa  

Gina, som også etter fødsel valgte å stå utenfor et behandlingsopplegg, fikk av den grunn ikke arbeidsavklaringspenger. Den økonomiske støtten hun fikk fra familien, var helt avgjørende.  Etter et halvår med blanke rusprøver, fikk Gina tilbake muligheten til å kjøre bil. Det var en nødvendighet for et liv på landet.

Gina var selv trygg på at hennes fortid som rusmisbruker var over. Som en del av det å bli mer selvstendig, tok hun opp fag fra videregående som hun hadde droppet ut av for noen år siden.

Urinprøver som rusmiddelkontroll

Rustestingen fortsatte – både for å følge lovverket for bilkjøring og for å bevise sin rusfrihet. 

- Og prøvene var fortsatt alltid blanke?

— Det var de – nei, forresten det er ikke helt sant. Dagen etter at jeg hadde tatt et par glass med vin sammen med søsteren min, slo det ut på alkohol. Vi hadde feiret at jeg hadde fått karakteren seks på eksamen i norsk. Verken hun eller jeg tenkte på at det legale rusmiddelet ville slå ut på urinprøven. Stoltheten satt fortsatt i kroppen da jeg morgen etter gikk til legekontoret, helt uten tanke på at jeg hadde gjort noe annet enn andre som var fornøyde med egne eksamensresultater. Akkurat det fortalte jeg da legen ringte om prøvesvaret. Uansett måtte jeg nå i tillegg til urinprøver, ta blodprøver regelmessig i ukene som fulgte. Siden har alt vært negativt, også på alkohol.

Hun tilføyer at den nye fastlegen hun senere fikk, mente at alkohol ikke hadde noen relevans å teste på ettersom det kun var illegale rusmidler hun har hatt problemer med.

— Hvem skulle du egentlig bevise din rusfrihet for?

— Det er ikke så lett å svare på. Da jeg kom på møtet til barnevernstjenesten etter fødselen, ble det ingen oppfølging fra dem. De krevde heller ikke at jeg skulle avlegge urinprøver. De var greie, men frykten for blant annet barnevernstjenesten, satt fortsatt i deler av helsevesenet og i min egen kropp. Det var som at jeg måtte ha bevis for rusfriheten i bakhånd hvis det skulle komme opp «noe» på helsestasjonen eller noe annet. Så det hele ble en saus av grunner til å fortsette med urinprøvene, også etter at jeg ikke lenger trengte det for sertifikatets skyld.

— Hvordan skulle helsevesenet ha handlet på en bedre måte for deg?

— Jeg må først si at jeg tenker at det er bra at helsevesenet skal holde søkelys på og støtte barn som lever med foreldre som ruser seg.  Men så må de bruke tid på å gjenoppbygge tillitt til de som har slitt med rus og har opplevd stigmatisering og mistenkeliggjøring i foreldrerollen. De kan ikke bryte tilliten ved å spre opplysninger til andre etater i tilfeller hvor det ikke er grunn til å tro at det er et pågående rusproblem. Det er akkurat det som står i lovteksten. Samarbeid er alltid det beste utgangspunkt for å bygge relasjon.  

Gina understreker igjen hvor viktig familien og venner har vært. En rådgiver og en lærer på den videregående skolen som hun tok opp fag ved, tok direkte kontakt med helsestasjon og legekontor for å be dem roe ned. Hun har også mye fint å si om enkelte innenfor helse- og sosialtjenesten, men alle de vonde opplevelsene opprettholder skepsisen og mistilliten.

30-åringen tenker alltid en ekstra gang på om hun trenger å gå til legen eller til tannlegen.

— Jeg burde få undersøkt tennene, men tanken på å oppsøke de nødvendige instanser i rusmiddelomsorgen for å få behandlingen dekket, stopper meg.

Gina skyver fram brystkassen og bemerker at hun ikke vil være så lut i ryggen.

— På den tida jeg fødte var jeg slik, sier hun og trekker skuldrene framover og brystkassen tilbake. Jeg vil bli helt rak i ryggen. Jeg har faktisk gjort en ganske så god jobb, slår Gina fast uten å smile. Det kunne vært fint om flere i helsevesenet kunne ha applaudert akkurat det!

Innebygd frustrasjon

Jeg kommenterer at hun må ha vært mye sint.

— Så godt at du sier det, svarer Gina.  

Irritasjonen i stemmen blir tydeligere:

— Ja, for hvor medgjørlig skulle jeg egentlig være da jeg endelig hadde blitt tilkallingsvikar i en barnehage og fikk telefon om å stille til ny urinprøve samtidig som ungene i barnehagen klatret på meg? Hvor gøy var det da å si til sjefen at jeg bare måtte gå? Og hvor gøy er det deretter å sitte å vente på at legesekretærene skal få tid til å være med meg inn på toalettet?  Og mens jeg sitter på venterommet, oppdager jeg at det er umulig å få hentet mitt eget barn før barnehagen stenger. Det siste kan virkelig få konsekvenser for en tidligere rusmisbruker. Tenk nå, åtte år etter at jeg rusa meg sist og etter fire år med rene urinprøver, kjenner jeg fortsatt på frykten for ikke å være god nok eller for å bli anklaget for noe. Det er ille.

Jeg kjenner fortsatt på frykten for ikke å være god nok eller for å bli anklaget for noe

På tide å si ifra

Gina er nå mor til to og gift med en mann som har tre egne barn. Hun har fast jobb på skole og driver i tillegg med videreutdanning. Hun kunne ha latt være å skrive om egen fortid, men syns ikke det var riktig.

— Hvorfor har du akkurat nå bestemt deg for å skrive?

— Jeg tar nettbasert videreutdanning for å kunne bli advokatassistent. Kollokviegruppa skulle skrive om rusmiddelreformen. Da kjente jeg på at det var på tide å dele opplevelsene mine. Det er noe med jussen som tiltrekker meg. Man må skjønne systemet for å unngå å bli tråkket på. Rettferdighet heter det vel.

— Hvordan har det vært å stå fram med fullt navn?

— Jeg har vært redd for hva folk skal mene. Jeg spurte faktisk på jobben på skolen, om det var greit å skrive om problematikken. Rektor støttet meg og sa at dette var et viktig tema. Det var avgjørende.  

— Har du fått mye respons?

— Ja. En pensjonert sosionom har svart på det jeg har formidlet (se svaret her). Ingen som har sagt at de jobber i helsevesenet, har så langt sagt noe. De må snart tro på oss som har tatt et valg om å være rusfrie. De må se personen bak livshistoriene og ha tro på egne kontrollsystemer. Og så må jeg jobbe med å tro enda mer på meg selv og redusere egen skepsis og mistillit til hjelpeapparatet. Det handler om at alle trenger å bli lyttet til og bli møtt med respekt, likeverd og empati. 

Note: Tori Flaatten Halvorsen er frilansjournalist, men er spesialist i allmennmedisin. Hun har jobbet som lege i det offentlige helsevesenet i vel 25 år ved arbeidssteder som kommunal legevakt, kvinneklinikk, fastlegekontor og spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser.